frp

Leder: Frps regjeringsiver

Det er Frp-statsrådene som representerer en ny giv i ­regjeringen. Det kan skape enda større problemer med å lose saker igjennom i Stortinget, der KrF og Venstre har et svare strev med å hive seg på bremsepedalen.

Publisert Sist oppdatert

Erna Solberg toget inn i regjeringskontorene med en flokk ministre med usedvanlig stor reformvilje, teft for effektivitet og gjennomføringskraft. Det var det inntrykket Solberg ville skape. Reformvilje har det ikke vært noe å si på. Gjennomføringskraften har det vært så som så med, samlet sett. Det nytter ikke skylde på Venstre og KrF som har et svare strev med å hive seg på bremsepedalen i sak etter sak. Støtte fra de to mellompartiene er en rammebetingelse alle statsrådene må kalkulere med.

Tidlig i høst og etter valget ble det spådd at regjeringsslitasjen i Frp var såpass stor at det var fare for at partiet ville si takk for seg i regjering. Det har det aldri vært en reell fare for, av den enkle grunn at Siv Jensen ville ha kjempet for regjeringsprosjektet med nebb og klør. Flyktningekrisen har bragt Frp mellom tre til fem prosent høyere på meningsmålingene. De kan vise til at de har fått vunnet fram med en av sine hovedsaker, en kraftig innstramming i innvandringspolitikken. Strategien er nå å sikre den seieren som er vunnet.

Nestleder Per Sandberg leverte en åpen søknad om å få en sentral plass i regjeringen i høst. Han ville bli innenriks­minister og ta ansvar for alle Frps hjertesaker i et gedigent departement. Han måtte ta til takke med posten som fiskeriminister. Sandberg er en allrounder som sikkert kan sette fiskeripolitikken høyere på dags­ordenen. Spørsmålet er om Frp vil trekke velgere til seg eller støte de fra seg hvis han skal fronte den politikken Aspaker har stått for. Det er bred motstand i Nord-Norge mot å liberalisere fiskeripolitikken ytterligere og la «kvotebaronene» få enda større makt.

Per Sandberg spesialøvelse er å framføre Frps primære standpunkter i motsetning til den politikken regjeringen fører. Siden han er nestleder i partiet, har han fortsatt et visst meningsrom, men som statsråd må han dempe seg betraktelig. Andre stats­råder vil ikke finne seg i at han kjører solo på deres område. Han får vente med å markere primærstandpunkter i tide og utide til valgkampen om halvannet år.

Strategiskifte

Med Sandberg i regjerning har Frp foretatt et strategiskifte. De har lagt alle eggene i regjeringskurven. Sandberg selv tror Frp vil få økt oppslutning ved at han kommer inn i regjeringen. Han er vel sterk i troen på egen fortreffelighet. At flere velgere skulle slutte opp om Frp fordi Per Sandberg er blitt fiskeriminister, er en skjønn drøm. Sandberg ville inn i regjeringen. Det er saken. For Erna Solberg er det bedre å ha ham innenfor enn utenfor når han kan plasseres på en perifer post.

Høyre har stor interesse av å få begge hendene på rattet i sosial- og arbeidslivspolitikken. Robert Eriksson har hatt store ambisjoner, men har ikke fått iverksatt all verdens. Hva Anniken Hauglie kan få utrettet, er et åpent spørsmål. På dette området kan det være større behov for ro og systematikk framfor spreke utspill om å gjøre vei i vellinga.

Det knytter seg størst spenning til hva Sylvi Listhaug kan få utrettet som statsråd for innvandring og integrering. Listhaug er utvilsomt et av regjeringens sterkeste kort. Hun har driv, er tydelig og kan kompromisse når hun ser at det ikke er noen vei utenom. Hun kommer nok til å provosere KrF og Venstre, men hun har en form som er mer spiselig enn Sandbergs.

Det kan fort bli et problem for Frp å sitte med ansvar for integrering og innvandring når det er bred enighet om den politikken som skal føres.

Den nye regjeringen strutter av selvtillit, naturlig nok. Erna Solberg mener hun nå har toppet laget. Det vil vise seg om hun har truffet planken med de endringer hun nå har gjort.

Powered by Labrador CMS