Med renessansen som innovativ inspirasjon

De som drømmer om å etablere fremtidens innovasjonsmiljø – Silicon Valley 2.0 om du vil – kan få mer inspirasjon av studere Firenze for 500 år siden, enn å forsøke å kopiere Apple eller andre nykommere fra de siste 50 årene, skriver Harvard Business Review.

Ifølge en kronikk i deres nettmagasin, har verden aldri sett maken til «innovasjons-hub» enn Firenze på slutten av 1400- og begynnelsen av 1500-tallet – verken før eller senere.

Her er noen eksempler:

Et talent trenger både en mentor og en sponsor

De rike familiene i Firenze var legendariske talentspeidere, og de brukte sin rikdom med selektiv sjenerøsitet. En av de mest berømte historiene handler om Lorenzo Medici – en velholden mann med unike evner til å spotte genialitet uansett hvor den gjemte seg. En dag ruslet Medici gjennom byen. Så ser han en ung gutt som lager en skulptur av en faun – en mytologisk vesen som er halvt mann og halvt geit. Gutten er rundt 14 år gammel, men Medici blir slått av hans talent og hans vilje til å «få det riktig». Medici inviterer den unge gutten hjem til seg, og lar ham jobbe og skolere seg sammen med sine egne barn.

Denne unge gutten var Michelangelo.

Poenget med historien er at bysamfunn, organisasjoner og myndigheter i dag trenger å ta en lignende tilnærming for å identifisere og utvikle dagens talent. Ikke som veldedighet, men som en smart investering i et kommende felles gode.

Mentoren betyr noe

I dag får de beste talentene gjerne full frihet fra de er 24 år gamle, og de starter da med å rive med hjørnekontorene og lage lekerom i toppetasjen. Innovativt, og hipt. Men de glemmer å ta med seg den erfaringen som faktisk sitter i veggene i hjørnekontoret.

I Firenze gjorde de det annerledes. Der arbeidet de aller beste talentene hardt. Og de startet på bunnen, som de fleste andre. Leonardo da Vinci bruke 10 år av sitt unge, særdeles talentfulle liv, på å arbeide og studere som elev ved en av bodegaene i byen – en workshop ledet av en av byens store mentorer, Andrea del Verrocchio. Han var en god kunstner, men en mye bedre forretningsmann. Verrocchio skjønte fort at Leonardo sto i en særklasse, og var mye mer begavet enn noen andre. Men han lot ham starte på bunn – med å feie gulv og mate høner. Og Leonardo, som garantert kunne funnet bedre betalt og mer utfordrende arbeid andre steder, fant seg i det. Han ville lære fra bunnen av. Etter hvert fikk han større frihet, og det gikk jo noenlunde greit med gutten.

Her dreier det seg om at langsiktighet er viktig i talentutvikling og mentorprogrammer.

Potensial vinner over erfaring

Da Pave Julius II ønsket å dekorere tak i det Sixtinske kapellet med et maleri, var ikke Michelangelo noe opplagt valg. Som skulptør hadde Michelangelo gjort seg bemerket, men hans malerier var alle i små formater. Likevel ga paven Michelangelo jobben. Hvorfor?

Julius II mente at oppgaven var eksepsjonell og nærmest uoverkommelig. Så å forsøke å sikre seg med noen som hadde erfaring med noe som lignet, ikke ville garantere suksess. Derfor satset han heller på Michelangelo, som var viden kjent for sine nyskapende skulpturer og enorme gjennomføringskraft. Talentet vant over erfaringen. Og slik burde man våge å tenke i dag også, når store, nye oppgaver skal løses, skriver Harvard Business Review.

Er det risikabelt? Ja, selvsagt. Men potensialet er enormt.

Michelangelo fikk jobb av Pave Julius II selv uten erfaring. Dette ble resultatet. (Foto: Dreamstime).

Katastrofe skaper muligheter

Firenzes glansdager varte bare noen ti-år. Og de oppsto i kjølvannet av Svartedauen. Byen var nærmest utradert etter pestens herjinger, og den sosiale orden var i kaos. Ut fra dette kaoset grodde det fram en kunstnerisk og intellektuell revolusjon. Det samme så man etter at Athen nærmest ble lagt i grus av perserne noen århundrer tidligere.

En periode med krise og katastrofer avløses svært ofte av en periode med kreativitet og vekst. Dette må dagens ledere ha i bakhodet. Spørsmålet å stille etter en krise er «Hva godt kan kommet ut av dette?».

Ikke vær redd for konkurranse

Firenze i renessansen var preget av knallhard konkurranse og dyp rivalisering. De to største navnene i sin tid Michelangelo og da Vinci, tålte visstnok ikke trynet på hverandre. Men kanskje bidro det til at de begge ga verden så mange mesterverk? Rivaliseringen mellom to andre, arkitektene Lorenzo Ghiberti og Filippo Brunelleschi, hadde samme effekt. Da Brunelleschi tapte konkurransen om et prestisjefylt oppdrag, dro han sporenstreks til Roma for å lære mer. Da han kom hjem, bygget han Firenzes landemerke Duomo-katedralen.

Sunn konkurranse er bra. Og man må verdsette både vinnere og tapere. Man trenger ikke tape bestandig.

Søk inspirasjon hos andre

Selv om Firenze ikke kan kalles et demokrat, var det noen prinsipper ved byens ledende kunstneriske og akademiske institusjoner som ga dynamikk. Man byttet jevnlig ut ledere ved disse institusjonene. Ikke fordi noen gjorde en dårlig jobb, men for å få nytt blod og nye odeer. Dessuten så man utover bymurene etter inspirasjon – til Roma eller Athen. Bøker var meget dyrt på den tiden, men i Firenze investerte man i bøker fra andre kulturer.

I Firenze innså man at innovasjon dreier seg om en syntese av ideer – noen nye, andre gamle – og ingen så noe galt i det, heter det i Harvard Business Review.