Mot mørkere tider?

Hvor er de korsyngende glad-kristne når du trenger dem?

Den siste tiden har vi fått tre nokså drøye eksempler der kristne verdier er brukt som argumentasjon mot ting man ikke liker.

Det startet med debatten om såkalt homoterapi – der VGTV hadde dokumentert at enkelte kristne miljøer bedriver terapi/kursing eller sjelesorg-grupper for homofile. Selv om de ikke vil innrømme det, er målsettingen «å justere» seksuell legning.

Så skrev Anita Krohn Traaseth en kronikk i Aftenposten om kvinner og ledelse. Som et ledd i den evigvarende debatten om at det er for få kvinnelige toppledere, ga den tidligere Innovasjon Norge-sjefen noen velmente råd til unge kvinner som vil opp og fram i verden.

Blant annet sa hun at man ikke bør si nei til muligheter som byr seg på grunn av familie og barn.

Det fikk Eystein Victor Våpenstad ved den kristne høyskolen VID til å lade kanonen – han skrev et rasende motinnlegg på NRK Ytring og beskyldte Traaseth for – blant annet – omsorgssvikt.

NRK valgte etter kort tid å fjerne hele kronikken på grunn av alle personangrepene på Traaseth. Teksten hennes var for øvrig veldig ukontroversiell. Den kan gjelde de fleste familier der foreldrene er i jobb.

Men vi hadde mer i vente. KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad tronet uken ved å si at menneskesynet til «enkelte i miljøbevegelsen» er direkte farlig. De grønne mener blant annet at naturen er mer verdt enn menneskene, ifølge Ropstad. Han bruker Kinas ettbarns-politikk, aktiv dødshjelp og bekymring for befolkningsveksten som eksempler.

Dette er ikke bare stråmannsargumentasjon, her tar Ropstad hele kornåkeren i bruk.

Kanskje måtte det til for å komme på Politisk kvarter for regjeringens mest usynlige partileder? Kampen for menneskeverdet er jo en tradisjonelt god KrF-sak.

Men den kampen Ropstad forsøker å dra opp her dreier seg mer om moralisering enn om moral.

Dessuten virker utspillet påtatt og PR-uttenkt. Her kunne Ropstad lært av sine regjeringskolleger i Frp. Når Dagsnytt 18-kåte Frp-ere kommer med kontroversielle utspill og fininnstilte angrep, så har de som regel gjort hjemmeleksene sine. De har bevæpnet seg med argumenter som skytes ut med pumpehagle. Mange blir forbanna, men alle skjønner hva de sier.

Ropstad, derimot, lirer av seg noen halvkvedede viser, og understreker at hans meningsmotstandere i miljøbevegelsen ikke er en Une Bastholm eller Marius Holm, men for eksempel «noen grupper europeiske dyrevernaktivister» …

Dette gjør han i et tappert forsvar «for de mest sårbare i samfunnet».

Hør, hør ...

Ropstads nye korstog er ikke så galt at det ikke er godt for noe. De av oss som synes at enkelte klimaaktivister kan være i overkant moraliserende iblant (‘vi spiser kun plantebasert mat her i igloen vår’) – kan kanskje takke Ropstad for at han heroisk prøver å få KrF tilbake som moralismens frontkjemper i det politiske ordskiftet.

Det er lettere å heie på rare, grønne menn, enn skumle mørkemenn.

Og til de som savner Knut Arild Hareide: han dukker sikkert opp i en bok om noen dager.