Nå skal undervisning i akademia løftes og gis høyere lønn

Fusjoner og krav om bedre kvalitet i utdanningen har fått fart på universitet- og høyskolesektoren. Nå jobber alle på spreng for å løfte den lenge forsømte undervisningen. I Trondheim og Tromsø vil de heve lønnen til de beste underviserne. I Bergen vil de lære av svenskene.

Selv om Produktivitetskommisjonen klager på at Polen og mer enn halvparten av landene i OECD utdanner flere med mastergrad enn oss, har snart hver tredje norske kvinne og hver fjerde norske mann studert ved en institusjon for høyere utdanning. Og for de mellom 25 og 40 år er tallene nesten dobbelt så høye.

Men siden innføringen av kvalitetsreformen for snart ti år siden, er det få målinger som viser hvor mye vi faktisk sitter igjen med fra en slik utdanning. Når det meste av pengene er rettet mot forskning, er spørsmålet om kvaliteten på selve undervisningen er god nok.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen er ikke overbevist om det. Kanskje har han også lyttet til Produktivitetskommisjonen når han etterlyser høyere kvalitet i undervisningen. Kommisjonen har i hvert fall påpekt at det er kvantitet og ikke kvalitet som prioriteres i sektoren, og det holder ikke om vi skal lykkes med omstilling. Ministeren har varslet en stortingsmelding om kvalitet neste vår. Men allerede er det tegn til at institusjonene ønsker å gjøre tilpasninger før meldingen er på plass.

En grunn til det er de pågående fusjonene mellom flere universiteter og høyskoler. Med et pennestrøk har plutselig forskningstunge universiteter fått den gamle høyskole-jobben med å utdanne store profesjonsgrupper. Det har ført til nytenking om hvordan man best kan premiere de som er virkelige gode på å lære fra seg.

Lønn til de beste

Ved det som nylig ble Norges største universitet, NTNU, har man nylig i samarbeid med Universitetet i Tromsø, utarbeidet en rapport med relativt radikale grep.

– Nesten alle incentiver i høyere utdanning er rettet mot forskning. Det er det vi ønsker å gjøre noe med, sier professor Gunnar Grepperud ved Universitetet i Tromsø som var medforfatter av rapporten og forsker på undervisning i høyere utdanning.

Rapporten han og professor Berit Kjeldstad ved NTNU har laget, handler i hovedtrekk om det å knytte klare kriterier til undervisningskompetanse. Men rapporten har også foreslått 3 lønnstrinn høyere lønn for de beste.

Petter Aaslestad, leder i Forskerforbundet, har stilt seg spørrende til at man ikke heller velger å styrke ordningen for belønning av god undervisning som allerede eksisterer. Mens man i dag har et todelt karriereløp i akademia, et for forskning som fører frem til professor og et for undervisning som fører til dosent, er undervisningsveien upopulær, selv om disse er likestilt økonomisk.

– Dosent-stigen er nesten ikke brukt i dag, sier Aaslestad.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har uttrykt støtte til det todelte systemet. Men siden innføringen av todelingen midt på 90-tallet, først med førstelektor og senere med mulighet for påbygning til dosent, er det på nasjonalt nivå egentlig kun i de to praktiske profesjonsutdanningene sykepleier og lærer at ordningen står sterkt. For Universitetet i Tromsø og NTNU har kun rundt 5 prosent av de ansatte gått denne veien.

For det er satsing på forskning som gir penger i kassen universitetene. Hvor mye studentene faktisk lærer, måles de ikke på.

Aaslestad velger å tro at økonomi ikke er den eneste forklaringen på hvorfor så få har valgt å bruke mulighetene som ligger i dosent-løsningen.

– Ved universitetene kan det nok tenkes at finansieringen av forskning og publisering har spilt en rolle, men ikke ved høyskolene. Riktignok har de også blitt mer opptatt av forskning de siste årene, men det forklarer ikke at de har valgt bort merittering av undervisning, sier han.

Har undervisning lav status i akademia?

– Det er å ta for hardt i, sier Aaslestad: –Men vi har i lang tid vært veldig opptatt av å premiere forskningen uten å gjøre det tilsvarende for utdanningen, legger han til.

Hva med faren for innlåsingsmekanismer. Kanskje man unngår dosent-sporet fordi man ikke ønsker å bygge en karrière på undervisning?

– Det er mulig å gå fra det ene sporet til det andre. Og institusjonene står fritt til å tilsette som de vil. Jeg kan ikke skjønne annet enn at man rett og slett har nedprioritert en viktig del av samfunnsoppdraget, nemlig undervisningen, sier Aaslestad.

Men ved NTNU ønsker de å bryte ut fra dagens rammer.

– Det er nettopp fordi vi ser at førstelektor og dosent ikke har fått gjennomslag at vi reiser spørsmål ved hensiktsmessigheten ved todelingen, sier Grepperud.

Han stiller spørsmål til hvorfor dosent-sporet er blitt nedprioritert.

– Det handler nok om status. Hele systemet er mer opptatt av forskningsveien, sier han. –En professor har myndighet til å vurdere en person til dosentur, men en dosent kan ikke gjøre motsatt. Det ligger fortsatt en skjevhet igjen som gjenspeiler hvordan forskningen er viktigst.

I meritteringsrapporten tar Grepperud og Kjeldstad til orde for at alle akademisk ansatte, og ikke kun de som har gått denne karrièreveien, skal kunne få bedre betalt for god undervisning.

I første omgang gjelder forslaget kun NTNU og Universitetet i Tromsø, og akkurat nå ligger rapporten på høring før det skal vurderes av ledelsen ved institusjonene. De står deretter fritt til å innføre forslagene. Målet for UiT er en avgjørelse før sommerferien.

Grepperud tror det mest kontroversielle de har foreslått, er de tydeligere kravene til undervisning. Det er mange forskere som ikke nødvendigvis ønsker flere krav på dette området. Da er det nok mindre farlig med høyere lønn for alle som gir god undervisning.

Henger sammen

– Mitt inntrykk er at dersom du er en god forsker som er glad i faget, så er du også som regel en god underviser, sier Agnete Vabø som er forsker ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU).

Vabø er opptatt av å få frem at forskning og undervisning alltid henger sammen. I noen studier er det nesten snakk om et avhengighetsforhold. Innen realfag, for eksempel, er mange forskere opptatt av å knytte studenter tettere opp til de flere av de mer forefallende oppgavene i forskningen. Samtidig opplever mange av studentene dette som motiverende. Og det igjen bidrar til å heve undervisningen.

Men hvordan det står til med den faktiske undervisningskompetansen hos forskerne, er fortsatt en gåte.

– Vi ser jo på tallene at det er mange forskere og professorer, men disse tallene sier oss ikke hvordan selve undervisningen foregår, sier Vabø som for tiden er prosjektleder for det 3-årige prosjektet som kartlegger kvaliteten i høyere utdanning og som skal presenteres neste høst.

Mens man i Sverige har vurdert kvalitet utfra masteroppgaver og hvilken karakter de har fått, har dette ikke vært gjennomført i Norge. Det man derimot har er såkalte kandidatundersøkelser hvor studentene selv vurderer hvor fornøyde de er med studiet de har tatt. Her skårer de norske institusjonene gjennomgående godt. Men om det skyldes det særdeles gode arbeidsmarkedet i Norge de siste tiårene, vet man ikke.

Nye tanker om høyere utdanning

Vabø mener forståelsen for høyere utdanning i Norge er i endring. Mens man lenge har snakket om hvordan arbeidsmarkedets behov dekkes av de studentene som pumpes igjennom systemet, skifter debatten nå mot å se på hvordan selve utdanningen foregår.

Det er en underliggende spenning i denne debatten. For universitet- og høyskolesektoren i Norge skiller seg på mange områder fra det systemet man har i Sverige og Danmark. Hos oss har alle mer eller mindre rett til å forske, i andre land er todelingen mellom forskning og undervisning tydeligere.

– Vi har en vei å gå når det gjelder å få til et mer differensiert karrieresystem hvor også undervisning kan få en større plass, sier hun.

Er vi tjent med at alle kan forske på denne måten?

– Noen vil hevde vi får høyere kvalitet på forskningen av det. Og vi får i hvert fall en mer forskningsbasert undervisning og formidling, sier Vabø og legger til: – Den norske modellen for høyere utdanning har vært en suksess i å skape en høyt utdannet befolkning, nå må vi gå inn og vurdere kvaliteten på det vi lærer oss.

Ser mot Sverige

I Bergen ser man mot Sverige i jakten på god undervisning. Viserektor for utdanning på Universitet i Bergen, Oddrun Samdal, utreder for tiden ulike modeller for hvordan universitetet kan stimulere til en kontinuerlig forbedring av undervisningen. En interessant modell som har dukket opp i det arbeidet, er hentet fra Universitetet i Lund.

Svenskene har i flere år jobbet systematisk med forbedring av undervisningsarbeidet. Samdal forklarer at det handler om å skape en større bevissthet rundt og synliggjøre utviklingen i undervisningen som foregår hver dag gjennom skriftlige rapporter, som vurderes av en komité bestående av fagfolk og eksperter på pedagogikk. Dersom innholdet i rapporten anses som godt nok, blir underviseren stemplet som fremragende og gitt en påskjønnelse i form av noen ekstra tusen kroner i lønn per måned, samt at instituttet hun jobber for blir kompensert for lønnsøkningen.

Vurderingen av undervisningen følger klare kriterier.

– Mappen som underviserne presenterer, skal inneholde informasjon som viser at de ikke bare har variert undervisningen, men også har gjort forsøk på å identifisere hva som gir best læringsutbytte, sier Samdal.

I mappene skal det også redegjøres for læringsfilosofi og hvordan man har jobbet med undervisningen over tid. En god rapport inneholder også anbefalinger fra leder og andre kolleger.

– Det er også viktig at kunnskapen om god undervisning spres. Rapportene skal derfor inneholde beskrivelser av hvordan egen undervisning deles med andre undervisere som skal kunne bygge videre på arbeidet, forteller Samdal.

Universitetet i Bergen har ikke landet på en modell ennå, men målet er å ha på plass et nytt system for anerkjennelse av god undervisning til våren.

Verner om det bestående

Rektor ved universitetet, Dag Rune Olsen, er opptatt av å legge til rette for at forskere kan belønnes for fremragende undervisning. Han mener det vil være feil å trappe ned på forskningen for å satse på mer undervisning. For Olsen er forskningens evne til å ligge helt i fronten av ny kunnskap, en viktig del av god undervisning.

– Kunnskapen i en lærebok kan noen ganger være ti år gammel. Målet vårt med undervisningen er at studentene får ta del i forskningsfronten innen sitt fagfelt, sier han og legger til: – Vi vil heller premiere de av våre professorer som er gode på undervisning, og på den måten synliggjøre viktigheten av god undervisning.

Norge har imidlertid også en ordning som skal styrke utdanningen. Såkalte sentre for fremragende utdanning (SFU) er en arving fra Stjernø-utvalget som blir tildelt søker-institusjoner som kan vise til gode resultater. Til nå har Norge fire slike sentre (se tekstboks).

En gjennomgang utført av NIFU viste at sentrene hadde styrket utdanningene der hvor de ble opprettet, noe regjeringen valgte å lytte til, for i budsjettet for i år var det satt av nye milder til å opprette seks nye slike sentre. Denne gangen kan utdanningsmiljøene søke om 8 millioner kroner, mer enn dobbelt så mye som sist.