Nasjonalisme i globaliseringens tidsalder

KOMMENTAR. I årevis har vi lært at globalisering bringer verden tettere sammen. Penger, mennesker, varer og tjenester som flyter nærmest fritt over landegrensene var framtida. Ny teknologi uten grenser, fri handel, fri flyt av arbeidskraft og felles overnasjonale avtaler som holder oss pent og dannet i nakken.

I tillegg har vi nytt godt av billige, tilgjengelige varer og tjenester produsert i lavkostland – solgt og markedsført av gigantiske mulignasjonale selskaper som H&M, McDonalds, Apple, Ford og mange andre. Vi har også protestert – ofte høylytt – over disse gigantenes evne til å minimere kostnader gjennom lav lønn, dårlige arbeidsforhold og triksing med skatter og avgifter.

Like vel måtte du et godt stykke ut på venstresiden eller ta et dypdykk i Senterparti-land for å finne regelrett motstand mot globaliseringen. Vi andre løftet pekefingeren i ny og ne, og fortsatte å handle våre mobiltelefoner, kjedeklær og biler.

I dag er bildet et annet. I dag er anti blitt mainstream. Anti-EU, anti-innvandring, anti-frihandel, anti-elite. Anti-globalisering.

Attack er på lag med USAs president. Tenk det.

Hva brast så høyt?

Den viktigste forklaringen er geopolitisk.

Våren 2011 gjorde noen unge menn opprør mot diktatur, fundamentalisme og patriarkalske stammesamfunn i Midtøsten. Det startet i Tunisia og nådde sitt klimaks med Donald Trump i 2017. På veien har konsekvensene av dette opprøret satt europeisk politikk på hodet og utfordret det europeiske fellesskapet og EU som institusjon.

Ok. Det var mye frustrasjon og mange som stakk fra Midøsten før 2011 også. Og det fantes allerede da nok motstand mot både handelsavtaler og innvandring.

Men det har gått fortere etter Den arabiske våren, og den har kastet skygger helt til Det hvite hus i USA.

For når Donald Trump på sin sjette dag som ny president skriver under på et dekret som nekter muslimer fra Syria og seks andre land i Midøsten innreise til USA, så viser det hvor mye som har endret seg etter at en ung tunisisk mann tente på seg selv på et torg i Tunis i desember 2010.

De nasjonalistiske høyrekreftene som blåser over Europa og USA har ikke akkurat funnet opp kruttet på nytt. Noen mener de stjal venstresidens klær mens den var opptatt med å prøve å forstå hva som skjedde. Men anti-holdningene fra ytre høyre har alltid vært der.

Det nye er at de blir hørt.

The Economist forteller denne uken historien om de multinasjonale selskapenes retrett i den nye «proteksjonismens æra».

De globale selskapenes retrett vil gi politikerne en følelse av større kontroll. Men ikke alle land vil få en større andel kaka – av disse bedriftenes produksjon, arbeidsplasser og skatt, mener The Economist, som advarer mot en rask avvikling av globale selskaper som lokomotiver i verdensøkonomien. Gullalderen for de globale gigantene de siste 20 årene har nemlig også vært en gullalder for forbrukernes valgmuligheter og tilgang til rimelige varer.

Dersom aksjemarkedet faller som følge av at de store selskapene vakler, vil det skape trøbbel for åpne økonomier – som Norges.

Næringslivets innovasjonsevne vil svekkes og varer og tjenester vil bli dyrere – og sannsynligvis dårligere, mener det britiske ukemagasinet.

Sveriges tidligere finansminister, Anders Borg, er også opptatt av å forklare hva som skjer. Han skriver i en kommentar om sine inntrykk etter World Economic Forums møte i Davos sist uke. Borg ser for seg rask økonomisk vekst i USA på grunn av skattekutt, lettelser i miljøkrav og en streng proteksjonistisk linje fra Donald Trump.

Men det er ikke dermed sagt at resten av verden vil ta del i denne Trump-skapte veksten.

Vi må ta Trump-administrasjonens retorikk om handel på alvor, skriver Anders Borg. Og her vil Trump møte motstand, mener han. Verken europeere eller asiater er interessert i å droppe frihandelsavtaler.

Spørsmålet er om Trump vil respektere de internasjonale institusjonene, som WTO og andre, eller om vi vil se slutten på dagens frihandelsavtaler, skriver Borg.

I Davos framsto Kinas sterke posisjon i verden svært tydelig. Kineserne var mannsterkt til stede, og president Xi holdt et flammende innlegg der han priste den frie handelen og den globale økonomien.

Og han har en viss grunn til å snakke i store ord. I løpet av 2017 vil Kinas BNP høyst sannsynlig bli større enn BNP for hele eurosonen. Selv med en vekst på moderate – i kinesisk forstand – 6,5 prosent vil det bare ta ti år for Kina å overgå hele Europa når det kommer til størrelsen på BNP, skriver Anders Borg.

I 2017 vil Kinas bidrag til den globale veksten vil være dobbelt så høy som bidragene fra Europa og USA.

Du tuller ikke med Kina ustraffet – bare spør den norske regjeringen.

Kina vil reagere hardt hvis Amerika initierer en handelskrig, mener Borg. Om Donald Trump engasjerer Kina i en konflikt via Twitter vil han starte en offentlig ordkrig, og dermed øker sjansen for at konflikten eskalerer på begge sider. Den kinesiske kulturen tillater ikke at deres ledere mister ansikt, så en Twitter-startet handelskrig kan bli stygg for hele verden.

«I det jeg forlater et iskaldt Davos med en buss til Zurich, kan man ikke unngå å tenke at også det politiske klimaet kan være på vei mot en lang, kald og mørk vinter. Det er kanskje ikke en ny istid som kommer for globaliseringen, men det er helt klart at en dyp permafrost er i ferd med å gripe den liberale politiske verdensorden vi har hatt de siste to tiårene», skriver Anders Borg.

Både Economist og den tidligere svenske finansministeren forsøker å forklare hva vi kan vente oss den nærmeste tiden.

Og de er ikke alene. De siste månedene har det globale etablissementet og kommentariatet forsøkt å tolke hva som traff oss. Og det er blitt tatt sjølkritikk på vegne av vanvittig mange.

Stormens øye, selve episenteret for dagens politiske klima, er de siste årenes flyktningstrøm til Europa. Det er den viktigste enkeltårsaken til framgangen for ytre høyre, nasjonalismen og proteksjonismen.

Vi, de politisk korrekte, demokratisk innstilte her i Vest-Europa, trodde på Den arabiske våren. Vi trodde at opprøret mot diktatorene i Midtøsten skulle føre til demokrati, fryd og gammen i regionen. Det var en naiv tanke. Diktaturstater uten noen form for byråkratisk og demokratisk infrastruktur kan ikke bare svitsje over til et demokratisk styresett etter vestlig modell.

I dag sitter ekspertisen i departementene og ved universitetene og veier «stabilt diktatur» opp mot «uforutsigbart demokrati» – og de diskuterer seriøst hva som vil være en foretrukket modell for ikke-vestlige stater.

I store deler av verden er Kina stjerneeksempel på hvilken styringsform som gir størst suksess. Mens demokratiet skaper kaos og trøbbel i USA og Europa, har den kinesiske modellen med sin «kapitalistiske kommunisme» skapt en økonomisk supermakt som på hjemmebane har brakt millioner ut av fattigdom. Så får man heller tåle at myndighetene er harde i klypa mot opposisjonelle.

Men teori er en ting. Også det politiske klimaet er menneskeskapt. I praksis ser vi at tradisjonelt liberale, demokratiske stater, institusjoner og politikere gjør sitt for å tekkes den nye vinen – uansett hvor vondt den lukter.

Det moderne mennesket er nokså primitivt når det kommer til stykket.

Knut Petter Rønne

Knut Petter Rønne er redaktør i Dagens Perspektiv.