Partilederen som falt for fristelsen

I de miljøene Kjell Ingolf Ropstad vanker, får en stadig høre at en må stå imot fristelser.

Det er en øvelse som er like vanskelig for liten som for stor. Ropstad falt for fristelsen til å utnytte Stortingets rause regler for gratis bolig for utenbys stortingsrepresentanter.

Ropstad hevder han har fulgt reglene. Det sa de skriftlærde og fariseerne også. De fulgte loven til punkt og prikke og hevdet at de hadde alt sitt på det tørre.

Jesus fordømte dem imidlertid i harde ordelag fordi de var opptatt av lovens bokstav, men ikke dens ånd, intensjonen, poenget med det hele.

Ropstad bommer på lovens intensjon.

Han har en lønn på rundt en million som stortingsrepresentant. Når han er bosatt med kone og barn i Oslo, er det ikke meningen at skattebetalerne skal dekke hans boutgifter med henvisning til at han fortsatt bor hos foreldrene.

Ropstad sier til NRK at han ikke vil betale tilbake den økonomiske fordelen han har hatt av å være folkeregistrert hos foreldrene i Agder.

– Jeg har vært åpen hele tiden med Stortinget om min bosituasjon. De har visst om livssituasjonen kontinuerlig. Hvert år har jeg rapportert det inn og har fått tildelt en bolig på bakgrunn av det, sier han til NRK.

Det fritar ham imidlertid ikke fra å vurdere om den støtten han mottar lar seg forsvare i et moralsk perspektiv. Testen på det er om ens handling tåler offentlighetens lys.

Immanuel Kant ville også sagt at Ropstads handling må kunne gjøres til en regel som gjelder for alle i tilsvarende situasjon.

Ropstad er ingen angrende synder som ber om nåde. Han er en partileder som er lei seg for at mediene grep fatt i dette like før valget. Han er ikke lei seg for det han har gjort.

Ropstad er oppegående nok til å vite det minste han må gjøre er å si at han forstår at folk reagerer og at noen er skuffet.

Statsminister Erna Solberg sier det var klokt av Ropstad å stå frem og si at han er lei seg for saken.

–Vi som politikere bør ikke operere slik at folk opplever at ordninger blir brukt på en måte som ikke var tiltenkt.

Her skiller Ropstad og Solberg lag.

Solberg sier indirekte at han har brukt en ordning på en måte som ikke var tiltenkt.

Ropstad mener han ikke har gjort noe annet enn å følge reglene.

Ropstads opptreden vitner ikke mye om klokskap. Saken viser først og fremst mangel på dømmekraft.

Det handler ikke om slendrian eller at Ropstad ikke har orden i papirene. Han vet hva han gjør. Han klarer ikke «å flytte sammen med kone og barn til Oslo» fordi han vet at han vil tape årlig et par hundre tusen skattefrie kroner på det.

Det Ropstad har gjort er ikke spesielt ille.

Vi har en rekke eksempler på at politikerne utnytter mulighetene for økonomisk vinning. Folk flest gjør det samme.

De siste månedene har Dagens Næringsliv avslørt at en rekke politikere har utbyttet etterlønnsordningen og karantenebestemmelsene.

KrF framstår som etikkens vokter i det politiske landskap. Den rollen har de ikke noe imot å ha.

Det gjør partiets fremste politikere sårbare. Det skal ikke mye tvilsom opptreden til før de får høre at de bedriver dobbeltmoral og at de ikke lever etter det de sier.

Denne saken fører til at Ropstad mister autoritet som partileder og at partiets valgkamp den siste uken blir torpedert.

Faller KrF under sperregrensen, vil Ropstads boligstøtte bli pekt på som en viktig årsak.

KrF kan om en uke stå i en dobbelt krise; under sperregrensen og med en partileder som har mistet autoritet.