Politikk hindrer omstilling

Hvis et samfunns evne til omstilling har sammenheng med hvor mye det snakkes om det på seminarer og konferanser, ligger Norge godt an. I dag var omstilling tema for de store årskonferansene til IKT-Norge og arbeidsgiverforeningen Spekter.

Spekters administrerende direktør Anne-Kari Bratten legger ikke fingrene imellom. I årtier har organisasjoner og politikere operert i oljeromatikken tid. Den tid er på hell, peker hun på. Slik realismen og naturalismen seg innover oss fra 1880 årene av, vil virkeligheten bli kastet ganske brutalt inn over oss i årene som kommer.

Ikke kontrollere oss ut

– Vi kan verken bevilge, bemanne, utrede eller kontrollere oss ut av de utfordringene Norge står overfor nå, sier Bratten. Vi må jobbe mer og bli mer produktive, eller ryker de gode norske velferdsordningene. Hun utfordret arbeidstakere og arbeidsgivere om å gå sammen og fjerne det som i dag hindrer produktivitet. Det haster.

Bratten er opptatt av at politikerne ikke må gjøre vondt verre.

– Tilsyn, regler og kontroll er sikkert godt ment fra politikernes side, og det er nødvendig for å hindre lovbrudd og sikre et seriøst og velfungerende arbeidsliv. Men det vil være en trussel mot den norske ledelsesmodellen dersom lederne blir mer opptatt av å rapportere, dokumentere og unngå å gjøre feil, enn å ivareta ansvaret de har for å tilrettelegge og inspirere til selvstendig oppgaveløsning, innovasjon, kreativitet og nytenkning, sa Bratten. Hun minnet om at det for eksempel finnes rundt 50 lovfestede rettigheter bare innenfor helse- og omsorg. I tillegg er det innført flere garantier og øremerkede tilskudd som legger tunge føringer på driften i virksomhetene. Grensen er nådd. Flere juridiske rettigheter gir mer administrasjon og vrir oppmerksomheten bort fra innovasjon og verdiskaping. Det fører også til at mulighetene for prioritering og ledelse i den enkelte virksomhet snevres også inn.

Kåre Hagen, leder ved Senter for velferds- og arbeidslivsforskning fulgte opp med å peke på den reformbølgen som rullet inn over landet fra 1990 av, representerte en helt nødvendig omstilling. Med utskillelse av foretak ble det økt fokus hvilke oppgave en skulle løse og hvem en skulle være til for. Det ga også interesse av å sikre virksomhetens økonomi.

Nå er Hagen bekymret for at omstillingstakten ikke er rask nok og at feil medisin til tider doseres.

– Der en er opptatt av innovasjon, må en slutte å snakke om nulltoleranse for feil. Der en er opptatt av å ikke gjøre feil, dreper en evnen til innovasjon, sa Hagen

Utgangspunktet før økt innovasjon om omstilling er fortsett godt.

– Økonomisk og sosial likhet gir høy tillit til at omstillingsgevinstene blir fordelt rett, rimelig og rettferdig. Sentralisert inntektsdannelse, høye minstelønninger og investeringsorienterte kapitalister samvirker med en velferdsstat som sikrer sosial trygghet uavhengig av posisjon og jobb i arbeidslivet. Det gir stor omstillingsevne, mener Hagen.

Den økende strømmen av flyktninger til Norge roper på sterkere omstilling dersom ikke dette skal belaste de offentlige budsjettene sterkt. Det norske velferdssystemet er avhengig av høy yrkesdeltagelse. En innvandrer leverer ikke den samme produktivitet som en som er født og oppvokst i Norge. Langt flere innvandrer enn norske belaster dessuten trygdebudsjettene.

Seniorforsker Knut Røed ved Frisch senteret, mente Norge ikke har lyktes godt nok med varig integrering av innvandrere i arbeidsmarkedet.

– Innvandring kan utfordre velferdsstatens bærekraft hvis den medfører lavere yrkesdeltakelse, lavere produktivitet eller høyere trygdeavhengighet, sa Røed. Han pekte på at arbeid er helt avgjørende for å få integrert innvandrere.

– Det norske arbeidslivet er basert på forutsetningen om høy individuell produktivitet. Hver enkelt arbeidstaker må kunne forsvare sin lønn. Mange flyktninger og asylsøkere vil ikke kunne møte kravene. Derfor må vi gi rom for deltakelse i arbeidslivet selv om produktiviteten er lav. Dette bør fortrinnsvis skje gjennom kombinasjoner av arbeid og trygd, mener Røed.

Mest produktiv

Han trekker fram språkopplæring og raskere godkjenning av innvandreres utdanning som tiltak som kan bedre situasjonen. Det monner nok ikke så mye. Problemet er at det for få jobber for innvandrer i Norge. De fleste ledige jobbene vil norske få fordi arbeidsgiverne mener de er mer produktive.

I løpet av året kan arbeidsledigheten i Norge blir høyere enn den er i USA og Tyskland. Vårt skyhøye lønnsnivå gjør det enda vanskeligere å skaffe seg jobb for de med lite utdanning. Posten ha nedbemannet med 1000 personer hvert år de siste årene. Hvor mange som har fått seg ny jobb og hvor mange som er endt på Nav, er ikke kjent.

Noe av problemet er at bedrifter kan gjennomføre omstilling og oppnå bedre produktivitet. Men på et samfunnsmessig plan, er det ikke noen løsning dersom bedriftene bedrer sin produktivitet ved å føre flere ut i arbeidsløshet og på trygd.