Regjeringskrise – eller partisplittelse

Denne fredagen holder Kristelig Folkeparti et landsstyremøte som kommer til å bli historisk: Enten som startpunkt for prosessen som ender med at KrF bytter side til sentrum/venstre, eller som starten på en reell partisplittelse. Begge utfall er så dramatiske at det er grunn til å tro at prosessene vil gå langt raskere enn de fleste hadde forestilt seg for en stund siden. Innen midten av november har vi enten en ny regjering, eller et KrF der partilederen og en relativt stor gruppe sentrale tillitsvalgte er satt på sidelinjen.

Begrunnelsen er enkel. Knut Arild Hareide starter sin bok med et bibelsitat om å følge hjertet. Det er hans livsmotto, og han skriver at han også har det gravert inn i gifteringen. Resten av boken viser nesten uten unntak at Hareides politiske hjerte ligger til venstre. Da han presenterte boken på tirsdag, sa han til pressen at han ikke vil stille noen ultimatum, og kan bli med sitt eget parti inn i dagens regjering. Det må han ha sagt utelukkende av hensyn til den interne partidebatten. Dersom han mener alvor med sin egen bok, er det umulig for ham å sitte i regjering sammen med et Høyre som lener seg mot liberalistiske ytterpunkter representert av Frp og Venstre.

Vi må forutsette at det er Hareides bok som gjelder. Til og med om han i dagens landsstyremøte pakker inn sitt budskap på en måte som skal være så inkluderende at det blir utydelig. Antageligvis kommer han til å videreføre resonnementene i boken om at det ikke vil være et stort linjeskifte å søke regjeringsmakt med Senterpartiet og Ap. KrF er fortsatt et sentrumsparti, og et ekte sentrumsparti blir bare med i regjeringer som samarbeider inn mot sentrum.

Hareide ser ikke lenger på Venstre som et sentrumsparti, og han mener derfor at det å gå inn i dagens regjering vil være det egentlige linjeskiftet: Da vil partiet i så fall si farvel til sin blokkuavhengighet og bli en varig del av en Høyredominert borgerlig blokk. I en Ap-sentrum regjering vil Senterpartiet sammen med KrF bli såpass sterke at Ap vil bli tvunget til å orientere politikken mot dem. Sp og KrF vil også kunne utvikle et sentrum som blir så sterkt at det i gitte situasjonen kan opptre som et selvstendig tredje tyngdepunkt i politikken.

Resonnementet er vel kjent for oss som følger politikken tett. Hareides problem er at det ikke forstås og godtas av mange velgere og tillitsvalgte. De er med i et parti som alltid har søkt regjeringsmakt med Høyre. De har oppfattet sentrumsorienteringen og blokkuavhengigheten som noe man viser til i festtalene, og noe som gjelder i unntakstilfeller – som da Lars Korvald dannet en sentrumsregjering etter den første EU-avstemning, og som da den første Bondevik-regjeringen kom fordi Ap-leder Torbjørn Jagland nektet å ta makten.

KrFs blokkuavhengighet er i de aller fleste deler av partiet oppfattet som enveis. Man har vært såkalt uavhengig av en Høyre-blokk der Frp er med, men man har alltid vært i mot den sosialistiske blokken.

Det er derfor det er et sjokk for mange velgere og tillitsvalgte å lese at Hareide omtaler SV som KrFs «humanistiske fetter», og at han roser Ap-leder Jonas Gahr Støre opp i skyene. De kjenner seg ikke igjen. En nøktern gjennomgang av SVs og KrFs politikk viser at de i mange saker er veldig enige, men for velgerne er SV fortsatt et kultur-radikalt og anti-kristelig sosialistisk parti.

KrF har også tillitsvalgte og velgere som nikker anerkjennende til alt det Hareide skriver. De er glad for at han endelig tar bladet fra munnen og skriver rett ut at det å verne om de kristne verdier dreier seg om å sikre alles menneskeverd – enten de er homofile, flyktninger eller fattige i andre deler av verden.

Spriket i holdninger er så stort at absolutt alle i Kristelig Folkeparti regner med at det kommer til å bli avskallinger uansett veivalg. De synes også å være enig i at det nå er blitt så store meningsforskjeller internt at det ikke lenger er mulig for partilederen å balansere slik at alle blir fornøyd. Forsøker han mer av det, mister han bare enda mer autoritet.

Spørsmålet blir da i hvilken kant av partiet avskallingene skal komme. Her har Knut Arild Hareide et kjempeproblem. Etter siste valg er det nemlig ikke lenger noen tvil om at han på kort sikt har mer å tape på å gå til venstre enn til høyre. Han ber i realiteten partiet om å bli med på et høyt spill der man skal skifte ut en god del av de velgerne og tillitsvalgte som man har i dag med noen nye som man ikke vet om man vil lykkes med å nå.

De fleste partier i krise starter med å forsterke båndene til sine mest trofaste velgere, for så å forsøke å bygge velgerbasen ut fra den. Hareides ikke-uttalte tenkning er antagelig at en slik strategi ikke er mulig for KrF fordi kjernevelgerne sakte men sikkert dør ut, og dermed ikke kan sikre et liv over sperregrensen etter neste valg. Partiet må satse på de ti fuglene på taket, istedet for å ta vare på den ene fuglen man har.

En partileder som skal overtale sitt eget parti til å gjøre noe så usikkert, er i utgangspunktet dømt til å tape. Hvis det ikke hadde vært for at Hareide har det antatt beste trumf-kortet. Han har ved hjelp av sin bok stilt et ultimatum til partiet. Alle som leser boken vil skjønne at han ikke kan bli med inn i en Høyre/Frp-regjering. Det betyr at de som vil slutte seg til Erna Solberg må kaste sin egen partileder først.

Det kan i så fall hende at Knut Arild Hareide setter partiet foran seg selv: At han trekker seg frivillig og lover lojalt å stemme for alle regjeringens forslag i Stortinget. Men han vil bli fulgt av ganske mange flere i partiets toppsjikt. Det vil i praksis, men kanskje ikke formelt, oppstå to KrF-partier.

De i KrF som utløser en slik splittelse sitter med et stort ansvar. Så stort at de neppe tør å ta det. Sannsynligheten for at det blir regjeringskrise i høst er minst 50 prosent.