Universitetene må tilby mer læring – hele livet

SYNSPUNKTKari Sollien er leder i hovedorganisasjonen Akademikerne.

Vi må tenke nytt om høyere utdanning. Universitetene og høyskolene må rustes til å utdanne befolkningen der de er, når de trenger det.

Kompetanse er ferskvare. Fornyes den ikke, blir man raskt mindre relevant. Med automatisering av arbeidsoppgaver, økt internasjonal konkurranse og en oljeindustri som skalerer ned blir omstilling, omskolering og kompetanseheving enda viktigere enn før.

Regjeringen er i gang med en kompetansereform kalt «Lære hele livet», og både Høyre og Arbeiderpartiet jobber med ny politikk på feltet. Både regjering og opposisjon vurderer ulike virkemidler for å styrke tilbudet og etterspørselen for etter- og videreutdanning.

Dette er viktig.

Selv om arbeidslivet endrer seg raskere enn tidligere er trenden de siste ti årene paradoksalt nok at stadig færre tar etter- og videreutdanning.

I 2009 tok 14 prosent av arbeidstakere med universitets- og høyskoleutdanning videreutdanning. I 2016 er tallet nede i åtte prosent, ifølge rapporten Etter- og videreutdanning blant høyt utdannede.

Samtidig sier åtte av ti akademikere at de har behov for kompetansepåfyll. På sikt kan dette gå ut over konkurranseevnen og produktiviteten og dermed grunnlaget for velferden vår.

Hvorfor det er slik, er sammensatt.

«Når vi har tid har vi ikke penger, og når vi har penger har vi ikke tid», hører vi ofte.

Økonomi og tid er viktige faktorer, men også endringer som påvirker arbeidet vårt, som teknologi og rammebetingelser.

Store forskjeller

Det vi imidlertid ikke kommer utenom er tilbudene som møter oss. Er de relevante, er de faglig gode og er de tilgjengelige? En undersøkelse blant masterutdannede gjennomført av Respons analyse i 2018 viser at alle utdanningsgrupper opplever et etter- og videreutdanningstilbud som ikke er godt nok.

Dette gjelder særlig tilbudet fra universiteter og høyskoler. Dagens tilbud er både uoversiktlig og til dels mangelfulle.

Det er store forskjeller mellom fagområdene og hva de ulike institusjonene tilbyr.

Mens det er forholdsvis godt med tilbud til lærere, innen helse og sosial og økonomi og administrasjon, er tilbudet til sammenligning begrenset innen naturvitenskap, teknologi og IKT. Dette er nettopp fagområder hvor utvikling av kunnskapen går raskt og hvor anvendelsen også griper inn i andre fag. Her er det behov for et betydelig løft.

Lite lønnsomt

Universitetene og høyskolene har en lovmessig plikt til å tilby etter- og videreutdanning. Allikevel er dette et lite prioritert område for mange av institusjonene. Nå ser vi at institusjonene i stadig større grad er oppmerksomme og ønsker å bidra. Det er bra.

Jeg mener universitetene og høyskolene må spille en nøkkelrolle i kompetansereformen. De utgjør en fantastisk kunnskapsbase som hele tiden utvikles gjennom forskning og kontakt med nærings- og arbeidslivet. Dette må vi utnytte bedre slik at flere, også arbeidstakere som ikke har tatt universitetsutdanning, kan ha nytte av tilbudene.

Problemet for universiteter og høyskoler er at det i dag er lite lønnsomt for dem å utvikle etter- og videreutdanning.

Deltakerfinansiering dekker sjelden de faktiske kostnadene for institusjonen, og finansieringsordningen – som baserer seg på hvor mange studiepoeng institusjonen produserer – oppleves som lite gunstig for etter- og videreutdanning. Deltakerne produserer rett og slett ikke like mange poeng som ved grunnutdanning.

Bør ha lederrollen

Universiteter og høgskoler bør ha lederrollen og tilby utdanning for et arbeidsliv i stadig endring og utvikling. Det krever at vi gjør noe med finansieringen av universitetene våre. Samtidig må vi ha tydelige forventinger til utdanningsinstitusjonene om at de tar dette ansvaret på alvor, er innovative og utvikler løsninger i samarbeid med arbeidslivet.

• SINGAPORE | I Asia ser man på livslang læring som et konkurransefortrinn

Skal vi lykkes med kompetansereformen trenger vi å endre strukturer, tenke nytt om læring i arbeidslivet og om den enkeltes arbeidstakers tilknytning til utdanningsinstitusjoner gjennom karrieren.

Kunnskapsminister Jan Tore Sanner og forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø bør løfte blikket. Om Singapore ikke er en fasit bør det være en inspirasjon. En inspirasjon til å utvikle utdanningsinstitusjonene slik at de kan tilby innbyggere og arbeidslivet kompetanse hele livet.