Utdanningspolitikken bør ikke være en popularitetskonkurranse

Mari Sundli Tveit er politikkdirektør i NHO og har vært rektor ved NMBU.

SYNSPUNKT. Skal vi sikre tilstrekkelige antall læreplasser og riktig kompetanse for bedrifter må videregående dimensjoneres etter reelle behov i arbeidslivet, ikke etter popularitet. Alternativet er tapt verdiskapning og stort frafall.

En av de store utfordringene i utdanningspolitikken er at det er en stor andel ungdom i aldersgruppen 16-25 år som står uten videregående utdanning.

Samtidig er behovet for arbeidskraft – spesielt med yrkesfaglig utdanning – langt høyere enn tilbudet.

Fra NHOs kompetansebarometer vet vi at seks av ti bedrifter har et udekket kompetansebehov. I noen bransjer hele syv av ti.

Bedriftene melder om tapt verdiskaping og skrinlagte prosjekter som følge av kompetansemangelen.

En ting er tapt verdi- og jobbskaping for Norge som nasjon. En annen ting er den belastningen det er for den enkelte ungdom.

25 prosent av elevene fullfører ikke videregående opplæring, og innenfor de yrkesfaglige utdanningene var det hele 40 prosent av elevkullene mellom 2000 -2012 som ikke fullførte etter fem år.

Andelene varierer mellom utdanningsprogrammer og mellom regioner, og gjennomføringen stiger noe i et syvårs perspektiv.

Jeg mener likevel det er grunn til å kalle dette en fallitt med store negative samfunnsmessige konsekvenser.

Ungdom som ikke fullfører videregående opplæring, finner vi dessverre i større grad enn øvrig ungdom igjen i NAV-systemet senere i livet, på en eller annen form for støttetiltak. Vi trenger alle disse ungdommene!

Disse forholdene er blitt godt dokumentert den siste tiden i en rekke offentlige utredninger som drøfter ulike aspekter ved utdanningssystemet og arbeidsmarkedet (bl.a i Liedutvalget og Sysselsettingsutvalget).

Det er som alltid i politikken ikke noe "quick fix". Vi må jobbe langs flere akser med ulike tiltak over tid for å snu utviklingen.

I og med at vi nå står overfor et kommunestyre- og fylkestingsvalg, drister jeg meg likevel til å komme med et forslag som jeg mener vil være en sentral brikke for å redusere frafall fra videregående opplæring, og dermed også bidra til å dekke bedriftenes kompetansegap.

I dag er det slik at fylkeskommunene dimensjonerer utdanningstilbudet etter elevens førstevalg og skolenes prioriteringer.

Det betyr at det er 15-åringens valg og skolenes behov som avgjør hvilken kompetanse arbeidslivet får, og ikke arbeidslivets behov for kompetanse.

Konsekvensen er at det opprettes for mange klasser i populære fag og at mange elever to år senere vil stå uten læreplass siden arbeidslivet ikke har kapasitet til å ta imot alle, mens andre yrker og bedrifter står uten noen som helst påfyll av nye lærlinger.

NHO tar derfor til orde for at arbeidslivet må tillegges større vekt i dimensjonering av utdanningstilbudet.

Dette kan gjøres ved å gi yrkesopplæringsnemndene vedtakskompetanse og ikke kun rådgivende kompetanse som i dag.

Yrkesopplæringsnemndene består av partene i arbeidslivet, og er fylkeskommunens viktigste redskap for utviklingen i fag- og yrkesopplæringen.

Erfaringene viser at nemndene ikke lyttes til i tilstrekkelig grad. Et unntak er Rogaland der nemnda har fått vedtaksmyndighet til selv å dimensjonere utdanningstilbudet.

Resultatet i Rogaland er at dimensjoneringen samsvarer mer med arbeidslivets behov.

Flere bedrifter får tak i den kompetanse de har behov for. Flere ungdommer fullfører med en utdanning det er stor etterspørsel etter.

En vinn-vinn-situasjon som både bidrar til økt jobb- og verdiskaping og til at flere ungdommer finner en verdifull plass i arbeidslivet.

Jeg oppfordrer derfor fylkestingspolitikerne over hele landet til å se til Rogaland, og la utdanningstilbudet dimensjoneres etter arbeidslivets behov.