De fremmede makters krig

Hva har en falskmyntner fra Syria, en irakisk-afghansk milits under iransk kommando og en russisk kosakk til felles?

Mer enn man skulle tro. Alle tilhører en uhyggelig, 300-manns sterk angriperflokk som 7. februar ble bombet av det amerikanske militæret mens den krysset elven Eufrat på en flytebrygge for å innta et av de største gassfeltene i Øst-Syria – for Assad-regimet.

• LES OGSÅ: Over 255 sivile drept i Øst-Ghouta denne uken

Kurdisk ledede grupper hadde i september i fjor fratatt «Den islamske stat (IS)» det såkalte Conoco-feltet i nærheten av byen Deir-al-Zor i den østlige delen av Syria – med støtte fra amerikanerne som har stasjonert sine spesialstyrker der.

Det er en forvirrende historie, men den forteller mye om den tiltakende uoversiktlige og samtidig farlige situasjonen i den syriske krigen. Framstøtet mot Conoco-feltet, hvor rundt hundre av angriperne ble drept av amerikanske bomber, er bare én av flere kamper mellom utenlandske stridsmakter i Syria.

Blitt til andres slagmark

Landet er blitt til slagmark for både store og regionale makter. USA, Russland, Tyrkia, Iran, og Israel bruker det som kampsted for sine interesser. Faren for et ufrivillig sammenstøt er stor. Og samtidig blir den for tiden viktigste globale konflikten mer og mer uforståelig for utenforstående.

De forskjellige internasjonale krigspartene har de siste ukene startet massive angrip, og det nesten samtidig: I én måned har den tyrkiske arméen nå angrepet den kurdiske militsen YPG i Afar i Nord-Syria som har kontroll over området Aleppo. Det israelske luftvåpenet ødela i en angrepsbølge etter egne opplysninger nesten halve det syriske luftforsvaret etter at det hadde mistet et kampfly – etter en provokasjon gjennom en iransk drone.

Og så var det dette mystiske sammenstøtet i nærheten av gassfeltet som mange rapporter betegner som den mest dødelige konflikt mellom russere og amerikanere siden slutten av den kalde krigen på 90-tallet. Blant de drepte angriperne skal det ha vært russiske leiesoldater. Det var snakk om opptil 200 drepte russere, avhengig av hvilken kilde en valgte å stole på. Ifølge lokale opplysninger var tallet heller mellom ti og 20.

Fremmede makters innblanding i Syria er ikke noe nytt. Men at de utøves med en slik kraft, har særlig én grunn: den felles fienden er borte. Siden høsten 2014 kunne alle parter enes om ett mål – IS. Og selv om dette bare skjedde av vikarierende årsaker, som i tilfellene Russland og Tyrkia, så samlet det tross alt nesten alle krigsparter.

Opptatt av egen maktsfære

Men nå er IS beseiret. Deres «kalifat» er blitt borte, bortsett fra noen forsvinnende små flekker og ørkenområder. Men fred er det imidlertid ikke blitt. I ettertid kan det sies at «Den islamske stat» ikke bare var et monster, men også en «plassholder». Viljen til å bekjempe den, var alltid støttet av motivet om å føye frigjorte områder til egen maktsfære.

På denne måten sikrer alle seg et stykke av Syria.

Anti-IS-koalisjonen førte US-tropper inn i landet og ga makt til kurderne i det nordlige Syria. I ettertid har de fått kontroll over en fjerdedel av landet, og de vil også at det fortsetter slik.

Tyrkia ønsker å forhindre dette. Da de kurdisk ledede troppene i september fortsatte sin frammarsj mot sør, fløy US-militæret sine soldater til området rundt Deir-al-Zor – for å sikre at ingen andre okkuperte olje- og gassfeltene der. Nå vil USA blokkere Irans maktkrav i Syria med de samme kurdiske troppene som de tidligere hadde rustet opp mot IS.

Militære underleverandører

Og selvfølgelig forsøker enhver fremmed makt å holde egne tap så lavt som mulig. Derfor blir gjerne militære «underleverandører» og militser hyret inn til å ta seg av bakkekampene som erfaringsmessig fører til flest tapte liv.

Amerikanerne bruker kurderne etter eget behov. Tyrkerne lar, ved siden av egne soldater, også anti-Assad-opprørere kjempe for seg, og iranerne har kommandoen over en fargerik blanding av irakiske, afghanske, pakistanske og egne rekrutter.

Siden 2013 har iranerne støttet Bashar al-Assads regime med titusenvis av kjempende. Ledet, finansiert og utdannet blir de av Irans revolusjonsvoktere som til enhver pris vil holde sine syriske allierte ved makten. Det var disse iranske leiesoldatene som kom var sentrale under angrepet på Conoco-gassfeltet. En tropp som tatt ut av en dystopisk katastrofefilm.

To lokale stammemilitser deltok også i angrepet, blant dem den til «1000-lira-falskneren» Torki Albo Hamad. En gang ettersøkt for drap i Qatar og dokumentforfalskning i Saudi-Arabia, var han i sitt syriske hjemland særlig kjent for å være leder av en gjeng landeveisrøvere. I 2013 tilbød Damaskus ham penger og straffefrihet – hvis han og hans menn meldte seg til tjeneste for Assad-regimet.

Men også russiske leiesoldater var med, blant dem en rund 50 år gammel kosakk som tidligere hadde posert med medalje og sabel på et bilde. Enheten, kjent under navnet «Gruppe Wagner», ble trolig hyret inn av syriske forretningsfolk.

Parallelle konflikter – og tomme fraser

Flere konflikter blir kjempet ut parallelt på syrisk jord – uten utsikt til en slutt. Og uten mål om varig fred. Internasjonalt besverges stadig en forhandlingsløsning, men appellene forblir tomme fraser. Og man har heller oppmuntret de involverte kreftene enda mer til å ta det de vil ha – med militærmakt.

Det skyldes at Assad heller ville legge hele landet i grus enn å gi slipp på makten. Og derfor, fra begynnelsen av, ville føre en krig om hele Syria – en krig hans regime var for svak til å utkjempe. Assad var derfor avhengig av iranernes og russernes støtte, samt at kurderne holdt seg i ro.

Ut av dette er det oppstått et kaos som det knapt finnes uttrykk for. De gjengse definisjonene av «alliert» og «motstander» holder ikke lenger. Hva som utgjør de innbyrdes forhold mellom Russland, Iran, kurderne, Tyrkia, USA og Assad-regimet, er faser av skiftende, dosert fiendskap og samarbeid.

Stadig skiftende allianser

Opptrappingen øst for Deir-al-Zor viser disse skiftende alliansene veldig tydelig: egentlig var vel alt planlagt helt annerledes. For det fantes, som det går fram av flere kilder, en avtale mellom de kurdisk-dominerte SDF (Syrias demokratiske styrker, red. anm.), russerne og Assad-regimet.

Ifølge den var SDF villige til å trekke seg frivillig tilbake fra områdene rundt gassfeltet og la regimets styrker rykke inn. Til dette skulle russerne sperre luftrommet over Afrin for det tyrkiske flyvåpenet, mens Assad lovet at forsterkninger fra de isolerte, østlige kurdiske områdene skulle kunne passere regimets område på veien til Afrin.

Med andre ord: støtte til kurderne som ble angrepet av tyrkerne i nord – mot territoriale gevinster for regimet i øst.

Faktisk, så opphørte de tyrkiske luftangrepene på Afrin fra 4. februar av. Moskva sperret av luftrommet for tyrkerne. Derpå utsatte den tyrkiske arméen sin offensiv, for uten forutgående luftangrep ville den ikke rykke fram mot de kurdiske forsvarslinjene som er sikret med betong og bunkere. I de følgende dagene ankom en konvoi på rundt 200 busser, lastebiler og pickups Afrin, full-lastet med soldater, ammunisjon og våpen fra iransk produksjon.

Men da det gjaldt å gjennomføre den andre delen av «dealen» i øst, gikk noe galt.

Et syrisk opposisjons-nettside hadde allerede rapportert at Assad-enhetenes angrep på gassfeltet var nært forestående og at Syrias demokratiske styrker (SDF) hadde informert amerikanerne. Sistnevnte ville ikke se passivt på angrepet, og startet opp sine bombefly.

Hadde kurderne informert amerikanerne – for å slippe å måtte holde seg til sin del av avtalen? Eller var det det samme for Pentagon hvilke avtaler USAs allierte hadde inngått?

Drepte russere

At flere russere omkom i det amerikanske bombeangrepet, gjør kaoset komplett. For umiddelbart etter angrepet hadde US-ansvarlige gjentatte ganger kunngjort at de før og under operasjonen hadde vært i kontakt med russiske myndigheter i Syria, for å unngå sammenstøt. Moskva motsa dem ikke. Fra det russiske forsvarsministeriet het det senere at egne soldater var rykket fram «uten militær tillatelse».

Men helt uten Moskvas viten? Sannsynligvis ikke.

Moskva var åpenbart lite begeistret for kurdernes oppførsel. Allerede dagen etter den så fatalt mislykkede erobringen av gassfeltet, opphevet russerne luftblokaden over Afrin. Det tyrkiske flyvåpenet startet på nytt sine angrep på Afrin, og kort tid etter inntok bakkestyrker fem landsbyer.

Russland contra Iran

Men at det nå bryter ut konflikter mellom rivaliserende krefter, er ikke det eneste nye. Også regimets to store allierte får åpenbart problemer med hverandre – sakte, men sikkert. Både Russland og Iran vil at Assad vinner, men jo nærmere seieren rykker militært, på grunn av russiske luftangrep og iransk milits på bakken, jo tydeligere kommer det fram hva begge vil få ut av denne seieren.

Moskva vil ha en «Pax Russica» og sikre seg den utenrikspolitiske avkastningen, nemlig endelig å kunne være den viktigste «playmakeren» i Midtøsten. Til det trengs det ro og ingen endeløs krig som muligens kan bli upopulær en gang i fremtiden, hjemme i Russland.

Syria som Irans brohode?

Irans revolusjonsvoktere derimot vil «herske» over Syria på permanent basis, og gjøre landet til det neste brohode i sin sjia-islamske ekspansjon. Til det innretter de seg ikke bare militært, men jobber også med å få sunni-muslimske syrere til å konvertere til sjia-islam. Og de kjøper opp fabrikker.

Dette er overhode ikke i Russlands ånd, men uten Iran ville Assad være fortapt. Og med dette igjen ville Moskvas plan om å bringe fred til landet bli verdiløs.

De i den vestlige verden som krever ikke-innblanding, har tilsynelatende rett. I denne konflikten finnes det ikke en militær løsning. Ikke én, men flere. Det er bare det at ingen av dem vil redde landet til slutt.

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Hermann Möhring.

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.

---