Arbeidsinnvandrere – Norges B-lag

Har arbeidsinnvandringen preget Norge de siste 15 årene? I høyeste grad, konkluderer ny forskning.

– Det var ingen som hadde kunnet forestille seg den massive arbeidsinnvandringen da den første EU-utvidelsen skjedde med åtte østeuropeiske land i 2004, sa forsker Rolf K. Andersen under Fafo-konferansen «Grenseløs bekymring» i Oslo denne uken.

Rundt 200.000 østeuropeere i Norge

Per i dag er rundt 130.000 østeuropeere registrert som fastboende i Norge. I tillegg kommer rundt 57.000 som jobber her midlertidig, men som reiser hjem mellom oppdragene. Arbeidere fra Polen, Litauen og Romania utgjør 80 prosent av alle østeuropeere i Norge, med polakkene som den klart største gruppen.

Arbeidsinnvandringen har imidlertid stoppet opp i det siste, viser offisielle tall. I fjor var nettoinnvandringen fra Polen til Norge på 28 personer, fortalte Andersen.

Godt over 30.000 jobber i bygg og anlegg, 17.000 i industrien. Resten fordeler seg på arbeid innen helse og sosial, varehandelen, hotell og restaurantbransjen og renhold. De fleste av dem er såkalte lavlønnsbransjer.

Alt presses nedover

Arbeidsinnvandringen har ført til sosial dumping, en kraftig økning av innleie av arbeidskraft, press på norske lønns- og arbeidsvilkår og en fortrengning av lavutdannede, norske arbeidere, viser statistikk.

Eller for å sitere Simen Markussen fra Frischsenteret:

– Norskfødte med erstattelige jobber taper på arbeidsinnvandring.

Kort tid etter EU-utvidelsen svarte norsk fagbevegelse med krav om allmenngjøring av tariffavtaler, for å motvirke sosial dumping og for å etablere en minstestandard for hvordan folk skulle lønnes i kongeriket. I dag finnes det ni «allmenngjorte» bransjer.

Byggenæringen unntaket

Arbeidsgiversidens svar var «nei-nei-nei», minnet LO-rådgiver Jonas Bals om under Fafo-konferansen. Og ikke bare nei, men også rettsak gjennom tre instanser og stadige henvendelser til ESA, EFTAs kontrollorgan. Unntaket på arbeidsgiversiden var Byggenæringens Landsforening (BNL). Deres medlemsbedrifter kjente tidlig problemene på kroppen og forsto at noe måtte gjøres.

– Det går ingen seriøsitetsgrense ved landegrensen, understreker BNLs direktør Jon Sandnes og viser til at entreprenørene i Oslo/Akershus har halvert antall fast ansatte siden 2015.

– BNL har vært positiv til allmenngjøringen fra dag én, og er fortsatt det. Den har vært en suksess for byggenæringen, bidratt til å skape ro og mer like konkurransevilkår, sier Sandnes.

Politisk naivitet

Han er ikke fornøyd med de politiske grepene som er blitt tatt.

– De siste årene har vært preget av politisk naivitet. Vi må ha voksne politikere. De nye innleiereglene for eksempel, skulle ha kommet for seks-sju år siden, poengterer arbeidsgiver-direktøren som riktignok ikke vil «heve en moralsk pekefinger over hvordan kontraktene vinnes», men som hevder han er sterkt imot det han kaller «shopping av arbeidskraft».

Jon Sandnes er veldig klar på at Norge har fått et todelt arbeidsliv «hvor noen er innenfor og noen er ute».

«Kreative» bedriftsledere

Jonas Bals peker på «kreativiteten» på bedriftssiden, ikke minst i bemanningsbransjen. Og de menneskelige kostnadene ved arbeidsinnvandringen.

– Det nye forbudet mot null-timers-kontrakter ble automatisk møtt med fem-timers-kontrakter, eller 8,3-timers-kontrakter.

– Innvandrernes arbeidskraft er blitt redusert til en vare. I dag har vi en stor gruppe arbeidende fattige, slår LO-rådgiveren fast og viser også til at den økonomiske støtten til språkkurs for arbeidsinnvandrere er blitt fjernet. Med manglende integrering og økt fare for ulykker på byggeplassene som følge.

Om arbeidsinnvandringen har svekket norsk fagbevegelse? Utvilsomt, mener begge unisont.

– Vi trenger politisk drahjelp til denne jobben, sier Bals, mens Sandnes mener at «et seriøst arbeidsliv er helt avhengig av en sterk fagbevegelse».

Myten om «velferdseksporten»

Myten om at utlendingene stikker av med norske velferdskroner, har holdt seg lenge. Den ble effektivt motbevist med ferske tall fra utgangen av 2018. Ifølge dem ble det utbetalt 1,7 milliarder kroner i kontantstøtte til arbeidsinnvandreres barnefamilier, 14,9 milliarder i barnetrygd og 19,5 milliarder kroner i foreldrepenger.

Det utgjør mellom 0,8 til 3 prosent av den totale utbetalingen fra den norske staten.

– Den påståtte velferdseksporten er altså lite reell, kommenterer Fafo-forsker Rolf K. Andersen tørt.

Også når det gjelder utbetaling av dagpenger til utenlandske arbeidstakere, er summen bare en liten brøkdel av de totale utbetalingene til nordmenn: 7,2 milliarder kroner går til arbeidsinnvandrere, noe som utgjør rundt 1,6 prosent av totalen, kan arbeids- og velferdsdirektør Sigrun Vågeng opplyse om.

– Resten går til nordmenn, sier hun.