Synspunkt | Jan Ketil Arnulf: Holder kraftselskapene Norge som gissel?

Jan Ketil Arnulf er professor ved Handelshøyskolen BI.

Lyst til å sende oss et innlegg? E-postadressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

En gjennomgang av tallene i Statistisk Sentralbyrå kan få en til å lure på om ikke kraftprodusentene har et forklaringsproblem.

Formidabelt overskudd

Det kunne være interessant å vite hva både lederne for kraftselskapene og de ansvarlige politikerne har å si til følgende tall hentet fra SSB:

1) Hvem eier kraftselskapene?

2) Hvor mye penger har de tjent på private husholdninger de siste årene?

3) Hvor mange av disse husholdningene kommer til å måtte søke om hjelp fra Nav for å dekke sine strømregninger?

Til punkt nr 1: SSB hevder at 79 prosent av alle strømprodusenter i Norge er offentlig eid, med fylkeskommuner og interkommunale selskaper på topp. Bare 21 prosent er hovedsakelig i private hender. Det er altså folkets eiendom og politisk vilje som er styrende for kraftprodusentenes opptreden. I så fall kan vi betrakte prisen på strøm som en skatt, i likhet med el-avgiften og moms.

Og hvor mye har de tjent de siste årene?

Driftsinntektene var 114 milliarder i 2020, med en helt OK strømpris for de fleste parter. Selskapene bokførte i snitt et overskudd på 16 prosent. Med strømprisen for 2022 kommer denne inntekten opp i 248 milliarder. Siden selskapene ikke har noen vesentlig økte kostnader (lønnskostnadene utgjorde mindre enn 8 prosent av inntektene i 2020), vil overskuddet øke til formidable 66 prosent i 2022.

Faktisk vil strømprodusentene håve inn 34 milliarder mer i 2022 enn i det allerede greie året 2020. Dermed kan det virke som om nordmenn flest er pålagt en ekstraskatt på 34 milliarder. Såvidt vites, skyldes ikke dette innenlands markedsmekanismer. Kraftprodusentene kan kreve at alle norske kunder betaler maksimalprisen som strømmen gir dem på det internasjonale markedet.

«Uforutsett ekstra utgift»

Stadig ifølge SSB så bor 21,2 prosent av alle nordmenn i en husholdning som ikke tåler en uforutsett ekstra utgift. Et overslag over husholdningenes utgifter til strøm i 2020 viser at de betalte omkring 12.000 kroner eller drøyt 2 prosent av disponibel inntekt. I 2022 vil de betale 31.000 eller over 5 prosent. Dette må sies å være en «uforutsett ekstra utgift».

Vi må regne med at svært mange av disse vil måtte søke hjelp av offentlige midler for å kunne betale både dette og andre utgifter i en tid der også rentene og matprisene stiger. «Vanlige folk» skal altså få betale strømmen tre ganger – først dekke produksjonskostnadene, deretter merkostnadene ved spekulasjon over markedsplattformene, og til slutt ved å finansiere sosialhjelp til dem som faller av lasset. Denne ekstraregningen kan komme til å utgjøre 7 milliarder (de betalings-udyktiges andel av selskapenes økte omsetning).

Samtidig står energiselskapenes ledere på TV i beste sendetid og forkynner at de vil stoppe investeringer i mer kraft, i en nasjonal krisetid, dersom de ikke får pengene sine. Den som tar et blikk på strømselskapenes regnskaper vil se at mens de private tar ut 1 prosent av omsetningen i utbytte, så vil de offentlige selskapene ta ut mellom 6 og 10 prosent av omsetningen i utbytte. Det vil si, med et driftsresultat på 16 prosent. Man grøsser ved tanken på hva de offentlig eide selskapene vil ta ut i år.

• Les et eget intervju med professor Arnulf: BI-professor hardt ut mot strømselskapene

Egeninteresse?

Personlig er jeg bekymret for hvilke målsetninger som preger lederne for offentlig eide kraftprodusenter. Det er tenkelig at styrene har overtatt prinsipper for eierstyring som gir kraftige insentiver for egeninteresse hos lederne. I fullstendig private markeder er det mulig å forstå at topplederne får bonus for vekst og profittmarginer, gjerne knyttet til tidshorisonter for investeringsplaner. Det er forståelig dersom disse lederne hadde investert sine egne penger i et marked der det fantes reell konkurranse. Men skal vi tro SSB, tilhører driftsmidlene kommuner, fylkeskommuner og staten. Dette er de tause betalerne som ikke slipper til i «Debatten» eller på kraftindustriens årsmøte.

Er det virkelig slik at lederne for norsk kraftproduksjon truer med å blokkere utviklingen i kraftproduksjon dersom noen legger seg oppi hvordan de tjener og disponerer inntektene sine? I så fall kan man spørre seg om de forstår sitt samfunnsoppdrag i en internasjonal sikkerhetskrise som koster deres landsmenn dyrt og som utgjør en vesentlig trussel også mot den grunnleggende tillitskontrakten i samfunnet.

For vår felles fremtids skyld må disse tallene på bordet. Det kan godt være at jeg har lest SSB feil, men inntil videre velger jeg å tro at lederne for norsk kraftindustri har et alvorlig forklaringsproblem.