Synspunkt | Øystein Blymke: Kanskje var valget mer ideologisk enn mange ønsker å tro?

­Øystein Blymke er statsviter og skribent.

­Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Vekk med velferdsprofitørene, vekk med den private omsorg, nei med sentralisering og nei til utenlandskabler. Slike politiske standpunkter inntas stort sett av venstresiden i norsk politikk.

Høyresiden derimot, er mer åpen for at offentlig velferd kan drives i et samspill med private, og er ellers mer åpen for europeisk samarbeid basert på de «fire friheter» enn hva venstresiden er.

Alt dette dreier seg om politisk ideologi. Om hvordan vi som borgere verdsetter de virkemidler våre politikere anvender, for å styre og utvikle samfunnet slik vi ønsker.

Ideologiske skillelinjer

Kanskje bør kommunevalgresultatet derfor også bli forklart mer ut fra ideologiske skillelinjer? Det vil si ut fra hvilket menneskesyn politikken bør være forankret i.

Dagens politiske analyser tar som regel utgangspunkt i at borgerne kun velger ut fra en tidsbestemt misnøye med alt og alle. Det blir for enkelt. Misnøye med dyrtiden, med rentebanen, med matvarepriser, og med politikere som roter det til for seg selv, betyr selvsagt noe for borgernes partivalg, men politikerne bør ikke undervurdere borgerens ideologiske beveggrunner for å stemme slik han faktisk gjør.

En dypere mening bak?

Store deler av venstresiden, med Arbeiderpartiet i spissen, synes å se helt bort fra en mer dyptliggende, ideologisk forklaring. Nemlig at Høyres markante fremgang kanskje har vel så mye å gjøre med at folk flest rett og slett synes venstresidens nedvurdering av privat virksomhet har gått for langt?

Eller at venstresidens tro på «fellesskapet og klassesolidariteten» har blitt for sterkt og ensidig vektlagt, og dermed virket mer ekskluderende enn inkluderende – på folk flest?

Helt siden skolevalgresultatet forelå har venstresiden pekt på andre årsaker enn de ideologiske, som årsak til det politiske stemningsskiftet. Man har lagt skylden på «sviktende kommunikasjon», på TikTok, på dyrtid, på renter, på strømpriser, ja til og med på Ukraina-krigen.

Hovedforklaringen på valgnederlaget har med andre ord ikke vært politikken deres, men de ytre omstendighetene som politikerne ikke har hatt herredømme over.

Ensidige forklaringer

Med respekt å melde: er ikke en slik ensidig forklaring på eget nederlag egentlig å nedvurdere velgernes evne til å forstå? Til å forstå hva de egentlig har stemt på, og hvilke konsekvenser deres valg har – både for dem selv, og for samfunnet?

I et intervju med Klassekampen rett etter skolevalget skal FrP-ungdommens leder ha sagt: «Ungdom er drittlei av at politikere skal fortelle dem hva som er greit å tenke eller ikke.»

Kanskje er det en kjerne av sannhet i ytringen?

For eksempel den at mange tillitsvalgte politikere, særlig på venstresiden, nærmest tar det for gitt at både unge og eldre velgere vil velge deres parti den dagen de «ser lyset»? Den dagen de forstår at venstresiden har en mer «solidarisk», en mer «sosial», en mer «distriktsvennlig», og i det hele tatt, en mer «rettferdig» politikk enn høyresiden?

Slikt noe kan selv en 17-åring oppleve som polemisk, for ikke å si agitatorisk.

Høyre-styrt samfunn – et kaldere samfunn?

Ikke bare legger venstresiden til grunn sin egen forståelse av rettferdighet som et slags sannhetens premiss. I tillegg virker det som om den stadig oftere ønsker å fremstille et Høyre-styrt samfunn som et kaldere og mer urettferdig samfunn.

Spørsmålet er om velgerne lenger oppfatter en slik måte å fremheve sin egen fortreffelighet på, som fair?

Dagens Perspektivs sjefredaktør, Magne Lerø, skriver i en leder, dagen etter kommunevalget, at valget er «en seier for de misfornøyde». Ja, det er nok riktig. Men hva er de misfornøyde med?

Flyktige H-velgere?

Lerø skriver også at det «ikke er Høyres politikk velgerne flokker seg om», men mer en generell misnøye med den politikken og de resultatene velgerne kan spore, gjennom den politikken som den sittende regjering for tiden fører.

Tja.

At det hviler noe flyktig og usikkert over hvor Høyre-velgeren anno 2023 vil havne ved neste korsvei, ved stortingsvalget i 2025, er nok riktig. Men å trekke konklusjonen om 2023-velgerne at de er «troløse», tror jeg, bokstavelig talt, kan være litt tidlig.

Troløsheten kan i så fall i like stor grad vise seg innad. Det vil si innad på venstresiden og høyresiden, som mellom de tradisjonelle partiblokkene.