Synspunkt | Johan Bergh: Reflexsjoner i en kald duch – om ymse ledelsespraksis, del 2

­Johan Bergh er førstelektor i organisasjon og ledelse ved Oslo Nye Høyskole – ONH.

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

• Del 1 kan du lese her.

SYNSPUNKT: Det begynte med at min leder og jeg undret oss over at det ikke ble undervist i ledelse der vi var. Ledelse er jo en vesentlig del av offiserers (ut)dannelse, mente vi.

Vi forfattet derfor en anbefaling til ledelsen hvor vi argumenterte for at emnet i ledelse på ny burde inngå som en naturlig del av skolens emneportefølje. Sågar som en hoveddel i undervisningen.

Å utøve god ledelse er én av militære lederes viktigste oppgaver. Det gjelder ledere på alle nivåer i den militære organisasjonen. Dette har ikke endret seg etter at ny Forsvarssjef kom i stolen.

Han nevner blant annet følgende: «Sjefer/ledere på alle nivåer er ansvarlig for tilrettelegging og oppfølging av leder- og ledelsesutvikling i egen avdeling.»^[1].

Falt ikke i god jord

Vår anbefaling falt av en eller annen uforståelig grunn ikke i god jord hos skoleledelsen. Den mente at det overhodet ikke var nødvendig med et ledelsesemne siden vi allerede hadde fullt opp med andre viktige fag. Det skulle de ha seg frabedt.

De truet i tillegg med disiplinære reaksjoner mot oss dersom vi hadde til hensikt å gå videre med forslaget.

Første kalddusj.

Vi ble ikke sinte, bare veldig, veldig skuffet. Men, i motstand finnes det også muligheter. Dessuten hadde vi støtte fra sterke fagmiljøer, og hadde ikke tenkt å gi oss så lett.

Til tross for ledelsens eksplisitte negative holdninger til forslaget, utarbeidet vi et studiepoenggivende emne i ledelse og sendte det til Nokut ^[2].

Ledelsen ble, om ikke rasende, så i alle fall svært sinte.

Andre kalddusj.

Reaksjonen kan kanskje forstås, siden vi tross alt ikke fulgte «ordre». Det endte heldigvis for oss og for lærestedet med at ledelsen etter mye om og men fulgte våre anbefalinger, og til sist noe motvillig likevel innførte ledelsesemnet.

Det ble skolens mest populære emne, og vi høstet mye anerkjennelse i ettertid. Det som kanskje ikke var fullt så bra, var at daværende rektor selv tok æren for at emnet ble innført.

Patologisk deformasjon

Denne historien kan ses i lys av begrepet patologisk deformasjon. Det betegner «smerten individer eller kollektiver av mennesker kan oppleve når deres mulighet til å utfolde sin rasjonalitet på en eller annen måte nektes dem i en sosial kontekst».

Vi tok rett og slett fra ledelsen muligheten til å gripe inn ved å komme dem i forkjøpet. Vi gjorde selvsagt dette i beste mening – kun for å forbedre praksis. Fordi: Man skal «utsette sin egen mening for andres oppfatninger slik at de gjensidig kan korrigere hverandre» (Estrada-Saavedra i Mahrdt, 2012).

Jeg mener at det er på denne måten vi kan komme videre og bli bedre.

Ledelse og organisatorisk læring

Historien kan også ses i lys av både ledelse og organisatorisk læring. Jeg skal konsentrere meg om det første, det vil si ledelse.

Ledelse innebærer at noen blant annet har posisjonsmakt. Det vil si at de kan utøve makt på bakgrunn av sin formelle posisjon i organisasjonen – som for eksempel en skoleleder.

Jeg mener at makt skal anvendes med klokskap.

Her vil jeg sitere professor Paul Otto Brunstad (2009). Han har også offisersutdanning og har jobbet mye med lederutvikling i Forsvaret.

Han skriver blant annet: «Motstanden i alt lederskap er en nødvendighet. I det ligger et demokratisk element, som bremser eller korrigerer en leders ønske om absolutt makt» (s. 37).

En klok leder vil derimot være åpen for kritikk og korreksjon.

Motstand mot forandring vil alltid forekomme. Dermed er det på langt nær sagt at endringer er skadelig for organisasjonen.

Det kan jo hende at ledere bør ta et aktivt eierskap til endringer – i stedet for å sementere det bestående. Det handler om å legge til rette for utvikling, læring og gode samhandlingsprosesser i organisasjonen.

For igjen å sitere Forsvarssjefen: «Kontinuerlig… utvikling krever ledere som ser muligheter fremfor begrensninger».

Det slår meg at det siste nok ikke lå så langt framme hos den ovennevnte ledelsen.

Referanser:

Brunstad, P. O. (2009). Klokt lederskap mellom dyder og dødssynder. Gyldendal Akademisk.

Mahrdt, H. (2012). Hannah Arendt – politisk dannelse og reflekterende dømmekraft. Norsk filosofisk tidsskrift vol. 47, nr. 3, 193–207