Politikerstyrt mangfold – et skritt tilbake

Det er ingen nomalt oppegående politiker eller meningsbærer som er i mot større mangfold og likestilling. Når politikerne vil innføre tiltak for å fremme en utvikling alle er for, i alle fall på papiret, er det stort sett bare heiarop å høre.

Hvis noen skulle peke på at det ikke må gå på bekostning av den kunstneriske friheten, er svaret «selvsag ikke». Det skulle bare mange. Det er ingen normalt oppegående politiker eller meningsbærer som vil innskrenke kunstneres frihet.

Aftenposten skriver at «krav om mangfold hindrer kunstnerisk frihet», men det gjelder i Sverige. Her er de om mulig enda mer opptatt enn politikerne i Norge av tiltak som kan fremme mangfold og likestilling.

«Myndigheten for kulturanalyse» kan i sin rapport for 2021 fortelle at 43 prosent av de som søker støtte, tar hensyn til at de vet Kulturådet er opptatt av mangfold og likestilling. 43 prosent opplyser at de har endret søknaden sin for å få den til å passe inn. 26 prosent forteller at de har unnlatt å søke fordi de mener kriteriene bryter med deres kunstneriske frihet.

Kunstnere føler seg styrt politisk, konkluderes det med i rapporten. Det er selvsagt ikke generaldirektøren i Statens Kulturråd, Kajsa Ravin, enig i. For det er ikke politikernes mening. Politikerne mener det skal være full kunstnerisk frihet samtidig som kunst og kultur i sterkere grad skal preges av mangfold og likestilling.

For politikerne henger det sammen. For de som utøver kunst og kultur i praksis, betyr det at de må tilpasse seg og eventuelt nedprioritere kvalitetskriterier.

Regjeringen i Sverige innser at det har gått for langt. Filminstituttet skal ikke lenger inkludere likestilling, mangfold og barneperspektivet i sin tildelingspraksis. Det skal ikke lenger stå på Kulturrådets hjemmeside at «LHBT-spørsmål skal priroiteres» når det gjelder støtte.

Kulturminister Jeanette Gustafsdotter understreker at den kunstneriske friheten skal komme først.

Kulturminster Anette Trettebergstuen er opptatt av likestilling og mangfold, men har så langt ikke lagt opp til større endringer. Både Kulturrrådet og Norsk Filminsitutt er i gang med å kartlegge mangfoldet i kulturlivet. Dette vil lede til resultater som politikerene vil mene ikke er bra nok. Da gjelder det å ta det piano.

På mange måter er mediene sterkere drivere for likestilling og mangfolk enn politikerne. Mediene lager ustanselig saker basert på telling. Det er for lite mangfold og likestilling over alt. Siden nyttår har det vært anmeldere som har vært i fokus. Alle som blir spurt sier de vil «forbedre seg» . Det er politisk ukorrekt å si noe annet offentlig.

Det begynner å stå brukbart til når det gjelder foredeling mellom kvinner og menn på flere områder. Men hvite, norske, heterofile menn som ikke er unge lenger, er det for mye av nesten over alt.

Hvis kunst og kulturlivet vil holde sin frihet og selvstendighet høyt, må de svare «dette lever vi fint med» neste gang mediene ber om en forklaring på at mangfold og likehetsnormen ikke er fulgt.

Det meste går i riktig retning, men i et saktere tempo enn mange ønsker. Politikerne må leve med sneglefart, hvis ikke ender vi opp som i Sverige der de nå revereserer en utvikling der kunsten blir styrt ut fra krav om mangfolk og likestilling.

Den voldsomme interessen for mangfold og likestilling i mediene, skyldes at mange redaksjoner har slukt de indentitetspoltiske problemstillingene rått. Både mendiene og politikerne vil gjerne forstår og støtte de som hevder de ikke får den oppmersomhet eller de posisjoner de ønsker seg eller krever, for ikke å si de hevder å ha rett til.

Kunst og kultur har imidlertid et annet utgangspukt enn å innfri politiske krav og forventinger som ikke er begrunnet i kulturens egenart. Her skal det være frihet til å operere på egne premisser og til å utfordre storsamfunnets selvsagte forutsetninger. Den største utfordringen for kunst og kultur i dag er å gjøre ytringsfriheten rell og slippe ytterpunkter til. Mangfolk i meninger er viktigere enn å innfri likhets- og mangfoldskrav.