Synspunkt | Jan Grund: Tillit – et sammensatt fenomen

­­­Jan Grund er professor emeritus ved Oslomet og bokforfatter. Han har dessuten erfaring som styreleder og leder av kunnskapsorganisasjoner.

Dette er sjette del i en kronikkserie om tillit – og tillitsreformen som regjeringen arbeider med.

Her er de fem første:

• Tillitsbasert politikk, styring og ledelse – hva er det?
• Forholdet mellom tillit og kontroll – balansens kunst
• Tillit og samfunnsøkonomi
• En hensiktsmessig og tillitsbasert arbeidsdeling mellom offentlig og privat sektor – hvorfor er det viktig og vanskelig?
• En helsetjeneste preget av tillit – hva kreves?

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

­

Tillit er, som professor Lars Svendsen sier det, en «følelse, innstilling, trosakt og relasjon eller handlemåte». Alle disse beskrivelser fanger inn ulike sider ved tillit.

Tillit omfatter, som samfunnsforskeren Lars Gulbrandsen uttrykker det, «ulike fenomener: en ureflektert beredskap til å stole på omverdenen, en bevisst holdning til andre aktører og til institusjoner, en rutinemessig handling i vante og forutsigbare omgivelser, en bevisst og risikabel satsing på et annet menneske eller en avtalemotpart i næringslivet».

Utenkelig uten tillit

Tillit berører en rekke spørsmål som har med mellommenneskelige forhold å gjøre. Det sentrale ved tillit er at man på samfunns-, organisasjons- og individnivå stoler på og våger å ta risiko i samhandling med andre mennesker, aktører og institusjoner. Et velfungerende og flerkulturelt samfunn er utenkelig uten tillit.

Samtidig er det svært mye i samfunnslivet som vitner om at mistillit står sterkt. «Politikerforakt, høye gjerder mellom naboer, oppfordringen om ikke å stole på fremmede», skriver professor Harald Grimmen i boken Hva er tillit? «Tillit er å handle med få forholdsregler» ifølge Grimmen.

Som den internasjonalt kjente statsviteren Fukuyama sier, er tillit en form for sosial kapital. Jo mer mistillit det er mellom mennesker og institusjoner jo større er transaksjonskostnadene ved våre handlinger.

Ulike former for tillit

Det er ulike former for tillit – fra den naive og blinde til den reflekterte.

Den reflekterte tillit er begrenset ved at den alltid har en kime av mistillit - den er åpen for motforestillinger. «Den reflekterte tilliten er bare mulig der den som viser tillit er villig til å akseptere at det finns risiko eller utsatthet. Når vi viser noen tillit, antar vi nettopp at denne utsattheten eller sårbarheten ikke blir utnyttet» sier professor Svendsen. En forskjell på demokratier og autoritære regimer er at demokratiske ledere ber om reflektert tillit, mens de autoritære krever den blinde. Tilsvarende er det den reflekterte tilliten som er avgjørende for at vi får et tillitsfullt samspill i arbeidslivet mellom ledere og ansatte og mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter.

Tillit er ikke noe absolutt. Det er ikke noe som kan besluttes strategisk og innføres ovenfra – det må utvikles gjennom relasjoner. Tillit er et relasjonelt fenomen – en person har tillit til bestemte andre mennesker eller institusjoner. Det sentrale i en tillitsrelasjon er at de som gir tillit stoler så mye på de som får tillit at det er behov for et begrenset omfang av kontroll for å passe på at de som fått tilliten «er den verdig». Den som gir tillit, vet ikke om den som gir tilliten i framtiden vil vise seg tilliten verdig.

Det er tillit når du, som den danske tillitsforskeren Tina Bentzen formulerer det, viser «Villighed til at gøre seg sårbar overfor hindanden – selv om det kan gå galt. Tillid er en risikofyldt forudydelse».

Tillit tar lang tid å bygge opp og er lett å bryte ned. Tillit kommer til fots og reiser til hest, blir det sagt.

Det er gjort mange forsøk på å lage presise definisjoner. Den norske sosialantropologen Tian Sørhaug sier det slik: «Tillit handler om å stole på gaven som ennå ikke er gitt, en gave som kan bli gitt uten gjenytelser.»

Den svenske tillitseksperten Bringselius beskriver det som «viljen til å utsette oss selv for risiko på et område som er viktig for oss, uten å vite om den vi velger å stole på, kommer til å leve opp til våre forventninger». Det som karakteriserer fenomenet tillit, er at det er knyttet usikkerhet til å gi noen tillit i en situasjon preget av usikkerhet.

Tillit er derfor dristige og risikofylte handlinger som oftest blir gitt uten garantier og betingelser om gjenytelse. Derfor er tillit noe en bør gjøre seg fortjent til.

Stoler på samfunnets institusjoner

Tillit betyr at folk stoler på hverandre og på samfunnets institusjoner, og at aktører avstår fra å ta forholdsregler mot hverandre selv når det kan synes rimelig.

Tillit er spesielt avgjørende for hva slags kultur en organisasjon har og i hvilken grad organisasjonen når mål og tar ansvar både for å beskytte seg mot forhold som truer arbeidsplassene, og for at ansatte skal håndteres med respekt. Uten tillit er det vanskelig å få til effektiv samhandling og jobbutførelse i samfunnets mange virksomheter.

En god organisasjonskultur krever både at ledere har tillit til ansatte og at de ansatte har tillit til en virksomhets ulike ledere. Jo bedre kunnskap ledere har om hvordan tillit oppnås og ivaretas, jo større er muligheten for at virksomheter håndterer sine samfunnsoppdrag på en god måte og oppnår gode resultater.

Et tillitsbasert samfunn

Det er en utbredt oppfatning at tillit har stor betydning for at et samfunn skal fungere bra. Mange av dagens samfunnsutfordringer blir ofte koblet til spørsmålet om tillit: innvandring og integrering, populisme, og økt ulikhet blir forstått som utfordrende blant annet fordi det kan undergrave tilliten – mellom folk og samfunn.

Tillit er en viktig del av norsk kultur som det er viktig å ta vare på når samfunnstrender som internasjonalisering, globalisering, digitalisering, usikre økonomiske rammer og polarisering setter tilliten under press.

Når Norge har kommet ut av pandemien med relativt få dødsfall, i motsetning til land som Storbritannia og Sverige, pekes det på at befolkningens store tillit til myndighetenes tiltak er en viktig årsak. Som Korona-kommisjonen beskriver i sin siste rapport, henger våre gode resultater i håndtering av virusutbruddet mye sammen med at «befolkningen har høy tillit til hverandre og til myndighetene. Vi mener det høye tillitsnivået særlig har bidratt til at befolkningen har sluttet opp om smitteverntiltakene, og til den høye vaksinasjonsgraden».

Et viktig spørsmål er hvilke forutsetninger som må være oppfylt for at et samfunn, i utøvelse av politikk, styring og ledelse, kan sies å preges av tilstrekkelig reflektert tillit.

«Jo mer tillitsbasert kultur som preger institusjoner og virksomheter, jo bedre fungerer samfunnet.»

Kjernen i et demokratisk og tillitsbasert samfunn vil alltid ligge i trekanten mellom velferdsstatens mål og ordninger, den økonomiske politikken og arbeidsmarkedets trepartssamarbeid.

Silotenkning, revirorientering og manglende helhetstenkning hemmer tillitsbaserte relasjoner og effektiv ressursbruk. Politikere er demokratiske aktører som, på vegne av folk, skal treffe beslutninger og som ved valg skal stå til rette for konsekvensene av beslutningene.

I tråd med verdier

Samfunnsutviklingen må påvirkes i tråd med verdier som likhet, frihet, tillit, og fellesskap, velgernes oppfatninger og partiprogrammer og de rammer som økonomi, klima, bærekraft og teknologi setter. Våre bærende institusjoner – Stortinget, regjeringen, domstolene – må bygge tillit hver dag.

Jo mer tillitsbasert kultur, som preger institusjoner og virksomheter, jo bedre fungerer samfunnet. Gode dialoger krever kulturbygging. Gjennom jevnlige og gode dialoger mellom myndigheter, virksomheter, ledere og medarbeidere bygges det en tillitsorientert kultur om hva som forventes av ulike parter.

Skal organisasjoner som sykehus, universiteter og kulturinstitusjoner oppnå resultater, må det være enighet om ambisjoner, mål og spilleregler mellom myndigheter og virksomhetene og mellom ledere og medarbeidere. En tillitsbasert kultur skapes gjennom opplevelser av troverdighet, respekt og rettferdighet. Over tid bidrar tillit til å utvikle og skape en kultur og struktur hvor tillitsbyggende handlinger er en naturlig del av samhandlingen og det daglige arbeid.

Retten til å opponere

Sentrale trekk ved et tillitsbasert politisk system er at uenigheter håndteres på en sivilisert måte, at det er likhet for loven og hindringer for vilkårlig maktutøvelse og mekanismer for å korrigere feil – og at det er en løpende debatt om hvor grensen mellom politikk og fag bør gå.

God og tillitsbasert politikk dreier seg om på best mulig måte å forene verdier, og demokratiske og kunnskapsbaserte hensyn. Mange aktører – landets innbyggere, fagforeninger, ledere, utvalg, kommisjoner, pressgrupper, politiske partier, byråkrater, eksperter – må delta i tillitsskapende styrings- og ledelsesprosesser for at det skal treffes «kloke» politiske vedtak. Borgerne skal ha rett til å opponere, kritisere, protestere og til å få begrunnelser og mulighet til å teste fornuftigheten i tiltak og planer gjennom offentlig debatt.

Tillitsbasert politikk

En tillitsbasert politikk er en krevende balansekunst på høyt nivå, fordi, som Gro Harlem Brundtland så presist formulerte det: «Alt henger sammen med alt».

Tillit mellom myndigheter og samfunnsaktører er svært avgjørende for at vi kan utvikle den nordiske tillitsbaserte demokratiske styringsmodell som søker å organisere samfunnet slik at spenningen mellom hensynet til likhet, rettferdighet, effektivitet og kreativitet håndteres.

Tillit er selve limet i den nordiske modellen, som får systemer og institusjoner til å fungere og som får det beste ut av vår viktigste ressurs – arbeidskraften. Høy grad av sosial og politisk tillit er en faktor som blir trukket frem som årsak til at de skandinaviske velferdsstatene er så vellykkede og at vi klarer oss bra økonomisk.

Vi er nå på vei inn i en tid hvor sosiale medier, med sin følelsesladede logikk, gjør det vanskeligere for politikerne å utøve en politikk som skaper tillit.

I et demokrati er ingenting endelig vunnet. Det representerer verdier som hele tiden må forsvares.

I Norge er vi fortsatt velsignet med en relativt faktabasert politisk debatt og høyt kunnskapsnivå blant velgerne. Det må vi hegne om slik at vi fortsatt kan være et land preget av stor grad av tillit mellom politikk og folk. Det vil alltid være strid om en del politiske spørsmål som ikke har noe med tillit å gjøre, men jo mer åpne og kunnskapsbaserte de politiske prosessene er, jo mer tillitsbasert vil den politisk styring være.

Selve limet i samfunnet

Det er mange barrierer for vellykket tillitsbasert politikk, styring og ledelse. For å få til tillitsbaserte endringer, må politikken reversere og endre det ved dagens organisering, systemer og rapportering mellom de styrende og styrte som hemmer forbedringer.

Samtidig som tillit er selve limet i det norske samfunnet, er det viktig at det å gi tillit forutsetter at de aktører som får tillit, har kompetanse og vilje til å ta det ansvaret som ligger i tillitsbasert politikk, styring og ledelse. Det kreves både gode dialoger og kontrollmekanismer for at politikk, styring, ledelse og fag skal spille best mulig på lag og preges av den grad av reflektert tillit som er nødvendig for å oppnå gode resultater.