Beslutningspsykologi, Jan-Ole Hesselberg: Optimismens skyggeside

­KRONIKK. Nei, ville nok nylig avdøde Daniel Kahneman, ha sagt.  

Da The Guardian spurte psykologen og nobelprisvinneren om hvilken tankefelle han ville ha fjernet om han kunne trylle, svarte han «overkonfidens» – tendensen vi mennesker har til å ha for stor tillit til egne evner og for stor tro på suksess i prosjektene vi setter i gang.

For selv om mange av oss jevnlig har lav selvtillit og rammes av bedragersyndrom, er tendensen blant folk flest at vi er litt for optimistiske.

Ikke etter planen 

Et godt eksempel kommer fra arbeidet mitt i Stiftelsen Dam. Stiftelsen investerer nær 400 millioner kroner årlig, blant annet i norsk helseforskning. I søknaden om midler må søker oppgi hvor lang tid forskningsprosjektet skal ta. I snitt svarer de som får midler at det skal ta 33 måneder å gjennomføre prosjektet.

Hvor lang tid tar det faktisk? 76 måneder, godt over dobbelt så lang tid som planlagt!

Og dette er bare tidsbruken. I tillegg skjer det ofte store endringer i andre deler av prosjektet – man får rekruttert færre deltakere enn planlagt, flere trekker seg fra studien enn antatt, utstyr koster mer og prosjektmedarbeidere får barn eller slutter. Når prosjektet er ferdig, må prosjektleder fylle ut en sluttrapport der vi spør «I hvilken grad gikk prosjektet etter planen?». I snitt svarer prosjektlederne 75 prosent.

Med andre ord får vi som stiftelse 75 prosent av det vi ble lovet og det tar over dobbelt så lang tid å få det. Akkurat det lever vi ganske godt med, for vi vet at dette gjelder alle som finansierer forskning. Ting går aldri som planlagt og vi tar en kalkulert risiko når vi gjør slike investeringer. 

Lærer lite av erfaring 

Det underlige er at vi alle har erfaring med at vi bommer, men at vi ikke lærer av det.

En studie viste at parter som takker nei til et forlikstilbud og velger å gå til rettssak, får mindre enn det de takket nei til i 85 prosent av tilfellene. Dette er i seg selv et slående eksempel på overkonfidens, men studien var også interessant fordi den undersøkte om advokatenes grad av erfaring hadde noe å si for suksessraten. Man skulle jo tro at en advokat som gjentatte ganger har opplevd å trå feil i slike vurderinger, vil bli flinkere til å sørge for at slike feilvurderinger ikke gjøres. Studien viste imidlertid at erfaring ikke hadde noe å si.

Heller ikke folk flest ser ut til å lære. En stor studie viste at alder ikke hadde noe å si for graden av overkonfidens. Det er ikke slik at uerfaren ungdom rammes hardere av overkonfidens enn dem som har mange tiår mer med levd liv.

Hvor sikker er du? 

Hvor mange bor det i øl- og fotballbyen München? 

I stedet for ett tall, vil jeg ha svaret ditt i form av et intervall som du er 90 prosent sikker på inneholder det riktige svaret. Hadde det vært Oslo, ville jeg for eksempel ha svart 580.000 til 720.000. Jeg er omtrent 90 prosent sikker på at det riktige antall innbyggere i Oslo ligger i det området, men jeg er ikke helt sikker. Jeg hadde vært garantert å få rett om jeg svarte «0 til 1 milliard», men det er ikke oppgaven.

Så hva svarer du?

Jeg har laget  en quiz bestående av 10 slike spørsmål og har fått inn litt over 10.000 svar. Det gir meg innsikt i et helt annet og mye mer interessant spørsmål: Hvor ofte har folk rett når de sier at de er 90 prosent sikre? 

I gjennomsnitt viser det seg at folk kun har rett 36 prosent av gangene! 

Dette slutter ikke å fascinere meg. «Jeg er 90 prosent sikker på at jeg har rett» viser seg i denne sammenhengen egentlig å bety «Jeg har rett 36 prosent av gangene». 

Om du lurer, så bor det omtrent 1,5 millioner mennesker i München. 

Ikke alle er like

Selv om tendensen går klart i retning av at mennesker overvurderer seg selv i slike sammenhenger, er ikke egenskapen jevnt fordelt mellom oss. Noen er sikrere enn andre, og flere undersøkelser viser at menn er sikrere på sine vurderinger enn kvinner.

I Stiftelsen Dam bruker vi eksperter til å vurdere søknadene og når vurderingen er gjort, blir disse ekspertene spurt om hvor sikre de er på vurderingen de har gjort. I anledning denne artikkelen, gjorde jeg en analyse av 10.938 slike vurderinger. Jeg fant jeg at mannlige eksperter var signifikant mer sikre enn de kvinnelige, men forskjellen var ikke fryktelig stor. Mannlige eksperter var «sikre» eller «svært sikre» i 73 prosent av sine vurderinger, mens det samme tallet for de kvinnelige var 68 prosent.

Bare dårlig? 

Er det bare negativt å ha for stor tillit til egne vurderinger og egen suksess?

Litt for mye optimisme har klare positive sider. For det første føles det godt og er forbundet med bedre mental helse. For det andre fører en litt overdreven tro på suksess også til at man igangsetter prosjekter som vil bli gjennomført, men som aldri ville ha blitt satt i gang dersom kostnaden var kjent på forhånd. Noen slike prosjekter kan vise seg å være gode investeringer. Ikke sjelden har jeg hørt personer med doktorgrad si «Hadde jeg visst hvor krevende det var, ville jeg aldri ha gjort det, men jeg er glad jeg gjorde det likevel».

Elon Musk er viden kjent for å igangsette tilsynelatende spinnville prosjekter og bo mme grovt i mange av sine antakelser (det var meningen at selvkjørende Teslaer skulle vært her allerede i 2016, de er fortsatt et godt stykke unna målet), men optimismen og innsatsviljen hans har åpenbart også vært helt avgjørende for at det i det hele tatt ble noe av PayPal, Tesla og SpaceX.

Svaret avhenger av graden av overkonfidens. Å ha altfor overdreven tro på egen suksess, vil logisk nok føre til en gravplass av overambisiøse prosjekter.

Hva kan du gjøre? 

Selv om det finnes positive sider av overkonfidens, er det liten tvil om at den bør tøyles når mye står på spill. Det hadde for eksempel vært fint om ikke Follobanen kostet over tre ganger så mye som planlagt. Heldigvis er det mulig gjøre noe med overkonfidens. Metoden kalles «reference class forecasting» eller «utsideblikket» på norsk.

La oss si at du ønsker å starte en pizzarestaurant. Du tror det kommer til å gå bra fordi du lager god pizza og jobber hardt. Men er det et godt grunnlag for å starte? Hvem er det som starter en restaurant uten å mene at de lager god mat og er villige til å jobbe hardt?

Bruker du «utsideblikket», skal du ikke starte med utgangspunkt i deg selv og din vurdering, men i stedet se på din idé som noen på «utsiden» ville ha gjort det. Metoden handler i korte trekk om å starte vurderingen din ved å ta utgangspunkt i hva som historisk sett har skjedd i liknende situasjoner, og foregår i to trinn. 

Trinn 1: Ta utgangspunkt i en historisk referanse 

Start med å lete etter lignende beslutningssituasjoner som den du selv står i. Vurderer du å starte en pizzarestaurant, kan du for eksempel lete etter offentlig statistikk på hvordan det går med nystartede bedrifter innenfor serveringsbransjen. I tall fra Statistisk sentralbyrå vil du se at bare 40 prosent av foretakene i denne bransjen eksisterer fem år etter at de startet. 

Referansen du har funnet bør være utgangspunktet. I tilfellet med pizzarestauranten, bør utgangpunktet ditt dermed være at det er 40 prosent sjanse for at den eksisterer etter fem år. 

Trinn 2: Juster anslaget i tråd med skjønn og lokal kunnskap

Når utgangspunktet er etablert, er det tid for å justere anslaget. Det kan være flere grunner til å tro at din pizzarestaurant kan gå bedre enn det gjennomsnittlige, norske serveringsstedet. Kanskje har du en spesielt god oppskrift på pizzasaus, og skyller det ikke en pizzabølge over landet for tiden?

Husk imidlertid at det som regel også finnes gode argumenter for hvorfor anslaget bør bli enda strengere. At det skyller en pizzabølge over landet, betyr antagelig også at du vil få mange konkurrenter. Kanskje er det også vanskelig å få tak i arbeidskraft i ditt område. Lag en liste over alle slike argumenter og justér anslaget i tråd med dem. Ikke se alt under ett, men forsøk å feste en tallverdi til hvert av argumentene. Når alt er listet opp og vurdert slik som i figuren, sitter du igjen med et endelig anslag som bør legges til grunn i beslutningen du skal ta. Er du villig til å satse å starte en pizzarestaurant som har 51 prosent sjanse for å overleve etter fem år? 

Bruk «utsideblikket»

Vurderingene dine er og blir sårbare for ulike typer feilvurderinger. Overkonfidens er en av dem som rammer oss aller hardest og som, tross sine positive sider, bærer med seg betydelige kostnader i form av overskridelser både i penge- og tidsbruk.

Men det må ikke være slik, og «utsideblikket» er en måte å begrense skadevirkningene på.

-
 Kilder: 

1. The Guardian, 2015: «Daniel Kahneman:´What would I eliminate if I had a magic wand? Overconfidence´»

2. Journal of Empirical Legal Studies, 2008: «Let’s Not Make a Deal: An Empirical Study of Decision Making in Unsuccessful Settlement Negotiations» av Randall L. Kiser, Martin A. Asher og Blakeley B. McShane.

3. https://www.janolehesselberg.no/kalibrering 

4. European Planning Studies, 2008: Curbing Optimism Bias and Strategic Misrepresentation in Planning: Reference Class Forecasting in Practice av Bent Flyvbjerg.