Psykologi og ledelse, Trond Mjaaland: – Empati og revolver  

KRONIKK. Jeg er fanget i faget mitt. Gjerdet inne av tanker, følelser og atferd. Jeg pleier ironisk å si at jobben som psykolog er lett som en plett, fordi den bare består av de tre tingene: altså tanker, følelser og atferd.

Så her sitter jeg, da, og har bare tre virkemidler å rutte med på jobben. Både moroa og frustrasjonen med faget, er at de tre tingene påvirker hverandre gjensidig.

Skal du endre atferd, kan det påvirkes av både tanker og følelser. Vil du endre en annen person sine følelser, kan du, hvis du vil, gå veien via både tanker og/eller atferd. Og så videre i alle andre varianter og kombinasjoner. 

Ikke lett å bli klok på. Og ganske vanskelig å jobbe med, så jeg trenger alt påfyll jeg kan få. Chicago-gangsteren Al Capone har vært en stor inspirasjon. Mer om det etter hvert.

Ikke bare fornuft som betyr noe

Det er ikke rart at psykologer skaper mange forestillinger der ute. Psykologer er sånne betraktere, som tror de har en lisens til å mene noe om alt. Man kan aldri vite, liksom, hva de vil komme til å uttale seg om.

Psykologer er sånne som for eksempel drar på fotballkamp for å se på dem som ser på. Kampen er uinteressant, og sporten kan være hva som helst, men du verden så artig å se på atferden til publikum. Som de ter seg!

«Det er fordi» sier psykologen … og så kommer en eller annen teori som er mer eller mindre vanskelig å forstå. Med system en og system to og inngruppering og utgruppering og biaser og «hva-synes-du-selv-da?»-forklaringer.

La oss dvele litt ved biasene. En bias er et avvik fra en rasjonell beslutningsrekke. For eksempel bekreftelsesbias. Den biasen handler om hvordan vi kan søke og bekrefte et tidligere standpunkt når vi henter ny informasjon.

Politiet har fått mye tyn for å la være å korrigere for mulige bekreftelsesbiaser i avhørsmetodene, for å nevne et eksempel.

Et eksempel på en følelsesmessig bias er tapsaversjon. Frykten for tap har en sterkere effekt på atferd enn muligheten for gevinst. For eksempel av det samme pengebeløpet. Frykt som motivasjon er heftige greier. Bare spør Al Capone.

Det beskrives og forskes på hundrevis av biaser. Nemlig!

Biaser er normalen. Vi velter oss i dem, fordi vi preges av så mye annet enn rasjonalitet. Det er så mye mer enn fornuft som betyr noe.

Følelser først

100 prosent rasjonalitet er et avvik. Heldigvis for oss i denne bransjen. Her kommer en rasjonell samtale. Tenk deg at du akkurat har closet en deal og fornøyd svinser forbi en kollega mens du sier oppstemt:

«Kongsberg Maritime vil ha fire nye kurs – på fire forskjellige lokasjoner i landet!»

Kollega: «Hvor da?»

Du: «Oslo, Ålesund, Kongsberg og Ulsteinvik.»

Kollega: «Var det i Ulsteinvik de kjøpte ut Rolls-Royce?»

Sukk. For de fleste budbringere blir det en kort samtale med en slik kollega. Det er fordi det ikke er det rasjonelle som er poenget til budbringeren, men følelsen.Følelsen av måloppnåelse eller glede eller overraskelse eller noe annet fint som ikke er rasjonelt og logisk. Vi ønsker noe emosjonelt tilbake på en emosjonell respons. Et ekko, en gjenklang. Et bevis på at det finnes noen følelser hos mottakeren. Hvis ikke opplever vi avstand til den andre.

Sannsynligheten for at budbringeren i eksempelet her, velger en annen kollega som bordkavaler på julebordet øker. Ikke så mye, kanskje, men litt. Det avhenger av hvor viktig salget til Kongsberg Maritime er for avsenderen og hvor ofte kollegaen velger å fokusere på den rasjonelle og saksorienterte delen av samtalen og utelate det som handler om følelser.

Språket som fiende

Det er vanskelig å snakke om slike ting. Språket er min verste fiende. Språk er atferd og den språklige atferden skaper effekter både hos mottakerens tanker og følelser. Alt jeg sier kan og vil bli misforstått. Det er bare et spørsmål om timing og kontekst.

Ta for eksempel ordet kommunikasjon. Hvis jeg sier jeg jobber med kommunikasjon, sovner eller dissosierer folk med vilje en tredjedel inn i ordet. De bare logger av. Når noen spør hva jeg driver med, burde jeg nok heller si, – med entusiasme i stemmen: 

«Jeg trener ledere i å velge og gjennomføre atferd, med basis i vitenskapelig forskning; etter at lederne først har bestemt seg for hva de ønsker at omgivelsene skal tenke eller føle for dem, eller for budskapet de kommer med. Empirisk sett, vet vi nemlig veldig mye om hva som er lurt å gjøre i en drøss av ulike situasjoner der du skal påvirke andre.» Det spørs om det vil hjelpe så mye på søvnigheten. Jeg får legge på en skøyer-smiley. Kanskje de våkner da 😉.

Det hjelper å bli konkret: Kollegaen over, for eksempel, kunne med fordel trene på å uttrykke empati. Det er språk og følelse på en gang. Da hadde han hatt en lysere fremtid som kollega.

Han hadde vunnet på at du som budbringer opplevde hans medfølelse i forbindelse med salget.

Ja, det er gode grunner til å tro at denne kollegaen er en mann. Enkelte studier antyder at for å nå det samme ferdighetsnivået i empatiske uttrykk i standardiserte scenarier, trenger vi menn lengre opplæringstid en kvinner.

«Pokker, så dumt!» «Dritbra, det er jo helt fantastisk!» - og andre empatiske uttrykk. Vi må trene mer på den slags for å ta igjen damene. Dette er en funfact du kan dra når anledningen byr seg. Og dra den med en empatisk intensjon, er du snill, – og pass på timing og kontekst. Menn kan bli såret og det kan være feil å dele inn i mann- og kvinnegrupper.

En gave til ledere

Empati – evnen til å oppdage og erkjenne andres følelser og tanker – smører det sosiale maskineriet som et språklig multifunksjonsvirkemiddel for folks følelser, opplevelser og tolkninger. Empati er språkets og emosjonsreguleringens gave til oss alle, men spesielt til alle yrkesutøvere hvis jobb er å endre andre. Ledere i særdeleshet, for de skal jo varsomt dytte folk i en bestemt retning.

Strategisk endring. Endringsledelse. Kontinuerlig forbedring. Det er mange uttrykk som dypest sett handler om det samme: hvordan utløse strategisk riktig atferd. Atferd som operasjonaliserer, virkeliggjør og «lever» strategien. Strategi er teori. Atferd er action! Det hadde i alle fall Al Capone sagt.

For å spissformulere en smule, så får en leder penger fra sjefen sin for å ha best mulig kontroll på effekten hen har på andre. Jo bedre kontroll på effekten (altså hvilke psykologiske mekanismer man kan benytte for å utløse ønsket atferd hos andre), jo større mulighet har man for ønsket innflytelse. Uten empati reduseres denne muligheten dramatisk.

Vær med – med hele deg

Evolusjonsteoretikere vil ha det til at mennesker har utviklet empati for å kunne predikere hendelsesforløp. At det er en stor fordel å forstå, og dermed også kunne påvirke andre menneskers følelser. Det handler om å mentalisere – å sette seg i andre personers sted – både kognitivt og følelsesmessig.

Våre forgjengere fikk altså på et eller annet tidspunkt følelsesmessige antenner nok til for eksempel å få med seg at «nå ser det ut som om det drar seg mot sinnastemning her, gitt, så nå tror jeg det er lurt at jeg finner klubba mi – før han andre».

De som ikke er så flinke med empati, faller lett utenfor fordi de bommer på de sosiale kodene og der og da avslører sin mangel på relasjonell kapital. Det kan svekke tilliten de får fra andre. Det er også mindre gøy å henge med slike på julebordet, enn med dem som følger med – med hele seg. Med tanker, følelser og atferd.

Å bistå ledere i dette landskapet, med å skulle utløse ønsket atferd hos andre, er altså en salig blanding av regnearklogikk og følelser, av beslutninger og innlevelse, av skarp juss og skjønnsmessige vurderinger. En ting er imidlertid helt sikkert: Det er en fordel å være like god med myke metoder og emosjonelle ferdigheter som med styringsrett og harde metoder.

For å omskrive Al Capone sine ord: Man kommer lengre med empati og en revolver enn bare en revolver.