Magne Lerø: Helsebringende lederskap

Kravene og forventningene til ledere vokser. På en måte er det forståelig. Mange arbeidstakere kan fortelle at de har ledere som sørger for både gode resultater og trivsel på arbeidsplassen.

Noen ledere tar fatt i problemer med en gang, følger opp de som sliter, viser forståelse, finner løsninger og bygger fellesskap og som ansatte ønsker å høre til i.

La oss få flere slike ledere. Det gir god lønnsomhet, økt trivsel og folk blir mindre syke.

I den noe opphetede debatten om sykelønnsordningen vi har hatt de siste ukene, har flere pekt på at lederen spiller en nøkkelrolle i arbeidet for å få ned sykefraværet. Det kan belegges med forskning som viser at arbeidsmiljøet er avgjørende for at folk ikke blir syke og at de som blir syke kommer raskere tilbake på jobb.

Det er særlig psykiske belastninger og muskel- og skjelettlidelser som er årsak til at folk blir borte fra jobben. Et godt arbeidsmiljø er tilpasset de ressursene en rår over, og det motvirker de faktorene som fører til sykefravær.

Så skal vi ned sykefraværet, får ledere og arbeidsgivere skjerpe seg. Det er her løsningen ligger.

Ledere må finne løsninger

Et stykke på vei er det riktig. Ledere og arbeidsgivere er klar over at de har et ansvar for å legge til rette for oppgaver og arbeidsmiljø som fremmer helse og motvirker sykdom.

Vi har alt for mange eksempler på at gode ledere kommer til kort fordi ansatte ikke er med på nødvendig oppstilling eller at oppgavene som skal utføres, ikke står i forhold til ressursene. Underbemanning sliter ut ansatte og øker sykefraværet.

Gode ledere må bite i det sure eplet, erkjenne at motvinden blir for sterk, de får ikke de ressursene som trengs, idealer må legges på hylla, en kan ikke annet enn å gjøre det beste ut av det.

Vi må regne med at underbemanning blir et økende problem framover, ikke bare i helsevesenet. Over alt vil de være virksomheter som ikke får tak i det antall ansatte som de trenger. Bedrifter har en mulighet for å tilpasse seg. Får en ikke tak i folk, kan aktiviteten bygges ned. Surt, men slik er det.

I offentlig sektor, og særlig innen helse, kan en ikke trappe ned som følge av ressursmangel. Folk har lovbestemte rettigheter til hjelp og omsorg. Ledere må finne løsninger, og ansatte tvinges i praksis til å strekke seg lengre enn de ønsker.

Uklart om avtalen blir forlenget

I skrivende stund er det uklart om IA-avtalen (Inkluderende Arbeidsliv) blir forlenget. Avtalen ble inngått mellom staten og partene i arbeidslivet i 2001. Målet var å få ned sykefraværet med 20 prosent. Det har ikke skjedd. Sykefraværet har blitt høyere. IA-avtalen fungerer ikke slik hensikten var.

NHO har gjort det klart at de ikke vil forlenge IA-avtalen uten at det blir vurdert endringer i sykelønnsordningen. LO sier de ikke vil skrive under på en ny IA-avtale uten at det blir enighet om at ordningen med full lønn under sykdom forlenges i fire nye år.

Dagens IA-avtale er basert på at arbeidsgivere og arbeidstakere sammen skal finne tiltak som kan få ned sykefraværet. Forutsetningen for denne tenkningen er at en vestlig årsak til det høye sykefraværet er forhold på arbeidsplassen. Det skal det kunne gjøres noe med.

De siste 20 årene er det foreslått ørten tiltak for å få ned sykefraværet. Noen steder har det gitt resultater. Andre steder er det resultatløst. Det er ikke slik at vi kan liste opp fem tiltak som helt sikkert virker. Samtidig vet vi en god del om hva som preger arbeidsmiljøet der hvor sykefraværet er lavt. Det gjelder altså å skape gode arbeidsplasser. Her spiller ledere en nøkkelrolle.

I denne tenkningen er ikke ansvaret lagt på den enkelte arbeidstaker. Det er partene i arbeidslivet, lederne og de tillitsvalgte, som skal få ned sykefraværet.

«Egenandel-tanken»

Det er også en annen tenkning som har vunnet fram i dagens sykelønnsdebatt. Her pekes det på at vi over alt i samfunnet bruker pris eller egenandeler for å regulere tjenester og rettigheter. Vi betaler egenandeler når vi oppsøker fastlegen. Det er lite som er helt gratis.

De som tenker i slike baner, er overbevist om at vi får ned sykefraværet om det ikke gis full lønn fra første sykedag og et år fram i tid. Hvorfor er det slik at vi skal kunne få full lønn når vi er syke, men ikke får mer enn 66 prosents lønn om vi etter et år må over på arbeidsavklaringspenger?

Innfører vi en karensdag, eller reduserer lønnen med 10 prosent når en er – eller med 20 prosent når en er syk ut over et halvt år – vil det føre til at sykefraværet går ned.

Flere vil gå på jobb om de taper penger på å være syke. Så enkelt er det.

Om arbeidsgiver må betale for eksempel 20 prosent av lønnen etter et halvt års sykemelding, vil det føre til at flere arbeidsgivere tar et initiativ for å få sykemeldte tilbake på jobb. Slik virker økonomiske intensiver.

Både arbeidstakere og arbeidsgivere strekker seg mot det de ikke taper penger på.

Legenes ansvar

Den tredje gruppen i sykelønnsdebatten er de som vil gi legene et større ansvar for å få ned sykefraværet. Legene bør være mer tilbakeholdne med å gi sykemelding og de bør i større grad gi gradert sykemelding. Det kan være mye rett i dette også. Men fra legehold pekes det på at om noen ønsker sykemelding fordi de ikke orker å gå på jobben, vil de får det. Legen er på pasientens side. De er ikke satt der for å spare sykelønn for staten.

Ingen steder i verden har de en ordning der ansatte kan heve full lønn er helt år når de er syke. I søkkrike Norge har vi råd til slike rause ordninger.

LO kjemper innbitt for å beholde dagens sykelønnsordning. Det skal mye til før Arbeiderpartiet vil gjør endringer.

Venstre vil endre sykelønnsordningen. Frp er på gli. Erna Solberg sier vi bør beholde retten til full lønn ved sykdom. Men flere i partiet hennes vil vurdere dette. Om Erna Solberg blir statsminister, kan det ikke utelukkes at ordningen vil bli endret. I så fall varsler LO at de vil kreve full lønn under sykdom i tarifforhandlingene. Da går det mot streik.