Data og demokrati: Koderne krever sin plass

Dette intervjuet er det første av flere i artikkelserien «De frivillige», som i de kommende ukene tar for seg frivillig sektor i Norge. Har du tips? Send journalisten en mail!

Med BI-bakgrunn og tankesett ankret i professor Øystein D. Fjeldstads «verdinettverk» og «verdiverksted» har Simen Sommerfeldt utforsket det norske organisasjonslivet og frivillig sektor, blant annet som styremedlem i Dataforeningen. Men det var ved å frigjøre seg helt fra det tradisjonelle rammeverket en frivillig organisasjon normalt befinner seg i at hans digitale opplysningsturné tok av.

– Demokrati fungerer egentlig ikke i frivillige bevegelser, fordi folk prater seg til roller hvor de egentlig ikke kan fjernes – det kan være at folk har andre motiver enn det å faktisk gjøre nytte for seg. Så vi har et «gjørokrati», hvor du må gjøre masse for å få makt, sier han.

Under et diskusjonsforum med næringslivsrepresentanter og forelesere på Høyskolen i Oslo og Akershus for noen år siden ble manglende programmeringskompetanse ved studiestart tema. Det var utgangspunktet for «demokratiseringsprosjektet Lær Kidsa Koding».

Sommerfeldt arrangerte en «meetup» for å diskutere hvordan man kunne lære barn å programmere, eller kode. Det første døgnet fikk arrangementet et hundretalls interessenter, og spørsmål om ikke noe liknende kunne gjøres i flere av Norges største byer ble stilt. Det ene ledet til det andre, og snart kom en telefon fra en journalist i nettavisen Digi.no.

– Han syntes nok at dette var en veldig god sak. Han spurte meg for eksempel om dette kunne bety noe for skolen fremover, og jeg sa «ja, kanskje det?» Da jeg leste sitatsjekken den kvelden så jeg at dette kom til å eksplodere helt, så jeg skrev om beskrivelsen på meetupen til å være litt mer ambisiøs. Og neste dag gikk hele verden av hengslene.

Eksplosiv vekst

Tre dager senere ringte Torgeir Waterhouse fra IKT Norge og spurte om ikke «våre organisasjoner kunne samarbeide.» Ytterligere to uker senere holdt Lær Kidsa Koding sitt kickoff – totalt 500 fulgte med - på stedet eller via nettstrømming. Et verdigrunnlag ble formalisert, og nettside laget. Vipps, så var en ny, frivillig organisasjon opprettet.

I dag arrangeres programmeringskurs i grunnskoler, lærerskoler, og i fritidsklubber, mer eller mindre i regi av LKK. Ett regjeringsparti (Frp) har programfestet koding på timeplanen fra første klasse, og flere partier diskuterer det.

– Vi holdt jo på å brekke ryggen i starten, men etterhvert fikk vi penger fra Samsung til å ha en ansatt, og så har vi fått veldig bra hjelp fra blant annet studentmiljøet i Trondheim, og har fått på plass en veldig stor oppgavesamling, med over 150 oppgave. Vi har snart hundre «kodeklubber» rundt om i landet. Vi har også fått en rolle sammen med Utdanningsdirektoratet, for å hjelpe skolene med valgfaget programmering. Og så har vi «kodetimen», som er en årlig happening. Sist gang var 49.000 elever med på den. Vi har også et bra samarbeid med Tekna som støtter saken med aktiviteter og penger, forteller Sommerfeldt.

Verdinettverk

Lær Kidsa Koding vokser i rekordfart, uten å formelt ha penger eller medlemmer. Men, som Sommerfeldt sier, de «er en slags ’franchise without permission’. Vi har ikke noe organisasjonsnummer, vi har egentlig ingen penger - vi finnes bare som produktet av det som foregår til enhver tid, overalt, og er i grunn et verdinettverk.»

– Jeg har erfaringer med at ting råtner litt på rot, at det blir mye byråkrati, sier Sommerfeldt om sine tidligere organisasjonsopplevelser.

– Å ha et landsmøte med valg og avstemninger er egentlig ikke er noe demokrati. For alt er avtalt på forhånd. Det blir mye rom for «riggmakeri». Vi har også vært i andre organisasjoner, og jeg hadde disse ideene fra miljøet rundt Fjellstad på BI. Så da tenkte Torgeir og jeg: «la oss prøve noe annet.» Og det har fungert veldig bra. Men det tror jeg også var fordi jeg var så heldig å få påpeke et problem som veldig mange følte på, og fordi vi laget en såpass åpen og raus arena.

«Vi bor i en digital verden. Selv om du er bonde eller fisker, så er du til syvende og sist avhengig av datamaskiner.»

– Simen Sommerfeldt

Men at flere har satt søkelyset på det nåværende og fremtidig behovet for IKT- og programmeringskompetanse etter at Lær Kidsa Koding startet å dundre på Stortingsdøra, er det ingen tvil om.

NHO konstaterer på sine hjemmesider at «fremtidens arbeidsmarked stiller nye krav til grunnskolen.» Sommerfeldt trekker paralleller til sløydfaget, mens NHO foreslår at «alle grunnskoler utstyres med skoleverksted» hvor elektronikk og 3D-printing blir en naturlig del. Hos NRK Ytring skriver Abelia-direktør Håkon Haugli at «Norge styrer mot kritisk kompetansemangel» når det kommer til IKT. Så sent som 10. juli uttalte opposisjonsleder Jonas Gahr Støre at «dette bør fases inn i grunnskolens opplæring,» med direkte henvisning til «prosjektet Lær Kidsa Kode».

Digital verden

Det er viktig for Sommerfeldt å understreke at koding «ikke kun er for den tradisjonelle nerden». Programmering kan, og må etter hvert, benyttes i fysikk så vel som samfunnsfag og språk, mener han.

– Vi peker på at vi bor i en digital verden. Selv om du er bonde eller fisker, så er du til syvende og sist avhengig av datamaskiner. Og om vi ser framover, rundt tingenes internett, så har vi aldri vært omgitt av så mange datamaskiner som nå - men vi kan ikke snakke med dem! En iPhone er jo så polert, men det er ikke åpenbart for et barn hvordan du skal få den til å gjøre hva du vil. I Norge, når olje går på hell, så kan det hende at, siden vi ikke har dette i skolen, vi blir betraktet av de generasjonene etter oss for å ha hollandsk syke. At vi lot dette gå fra oss når vi hadde råd.

For fire år siden erklærte den daværende britiske utdanningsministeren, og opptil nylig statsministerkandidat Michael Gove, at deres læreplan – som til forveksling er svært lik nåværende læreplan i den norske grunnskolen, var en «katastrofe» og «en trussel mot England som industrinasjon.»

«Barna blir bare hensatt til å være forbrukere, og ikke skapere av digital teknologi. Det er det verste marerittet.»

– Simen Sommerfeldt

– England er et fattig land, men ved hjelp av næringslivet og akademia i dugnad, så fikk de næringslivsfolk til å komme til skolene og kurse lærerne, og de innførte koding – eller «informatikk» - som obligatorisk fag fra første klasse, forteller Sommerfeldt.

England er ett av totalt ni europeiske land som har koding som en del av læreplanen på første til fjerde trinn. Ytterligere tre land har innført eller planer om å innføre koding på grunnskolenivå. I Skandinavia er Danmark eneste land som har gjort dette.

Andre land hvor koding allerede er innført i skolen er Tsjekkia, Østerrike, Bulgaria, Irland, Malta, Polen, Portugal, Estland, Ungarn, Litauen, Slovakia, Frankrike og Spania. Finland, som ofte trekkes frem som skolen å strekke seg etter, innfører koding i barneskolen i år. Men ikke som en del av realfagene de er så kjent for – programmering defineres som et kreativt fag.

Demokratiseringsprosjekt

Sommerfeldt er bekymret for hva som vil skje om koding i skolen ikke prioriteres også av norsk politikere.

– Barna blir bare hensatt til å være forbrukere, og ikke skapere av digital teknologi. Det er det verste marerittet. At vi sklir bak de andre landene i Europa. Og så er det viktig å tenke på at ikke alle skal bli programmerere – selvfølgelig ikke – men det å ha fått lov til å få et glimt av hvordan ting gjøres, gjør at man også som bestiller i offentlig sektor eller som politiker, eller helt vanlige mennesker, både kan fikse ting rundt seg ved å lage et lite script, og forstå litt hva som skjer. De barna som opplever at de har et talent har selvsagt en mulighet for å få en lysende karriere.

Utover det tror Sommerfeldt at manglende grunnleggende kunnskap om programmering kan by på demokratiske problemer, og skape nye klasseskiller:

– Vi vil få en bekreftelse og en forsterkelse av de sosiale strukturene som finnes: de som har ressurssterke foreldre, for eksempel i Asker eller i Oppegård, der det er kodeklubber, og kjøpmannsdattera på Grønland eller rørleggersønnen i Volda, som ikke får den muligheten. Det er udemokratisk, synes jeg. Vi er et slags demokratiseringsprosjekt, egentlig, og da må det inn i skolen.