«Innvandring og digitalisering er velferdsstatens største trusler»

– Den svenske modellen er i ferd med å kollapse, hevder den svenske forskeren Mårten Blix i sin ferske bok «Digitalization, Immigration and the Welfare State». Boken tar for seg to av de største megatrendene som preger den vestlige verden i dag: Digitalisering og innvandring.

– Innvandringen kunne vært en positiv kraft og bidratt til å bygge framtidens Sverige. Men i stedet blir kombinasjonen av innvandring og omfattende automatisering en perfekt storm i et land med et av verdens mest rigide arbeidsmarkeder, sier Blix.

Mårten Blix er forfatter, foredragsholder og forsker ved Institutt for industriell økonomi i Stockholm. Han har skrevet en rekke bøker om teknologiutvikling og tidligere arbeidet både innen finansnæringen og i det svenske finansdepartementet.

Han mener utviklingen i Sverige ryster den svenske velferdsstaten i sine grunnvoller, og at det må tas noen viktige grep om ikke hele den svenske modellen skal kollapse.

– Foreløpig ser det ut til at strategien til svenske myndigheter er «å håpe på det beste», men jeg tror ikke det holder særlig lenge, sier Blix til Dagens Perspektiv.

Selv om Blix ikke ønsker å trekke direkte paralleller til Norge og Danmark i sin forskning, ser han flere likheter. Dagens Perspektiv har lest boken, og mange av problemstillingene samsvarer med debatten i Norge. Poenget med å se digitalisering og innvandring som en slags felles utfordring er et nytt grep.

Ved å slå disse to fluene i én smekk, hevder den svenske forskeren at innvandring og digitalisering sammen utgjør velferdsstatens største utfordring.

Økende innvandring

I Sverige utgjør innvandrerne som kom mellom 1998 og 2015 en tredel av befolkningen i arbeidsdyktig alder. Totalt utgjør innvandrere en sjettedel av alle som bor i Sverige.

Samtidig sliter Sverige, som de fleste andre land i OECD-området, med en stadig eldre befolkning. Her kan innvandrerne tette noe av gapet mellom gamle og unge – mellom de som kan jobbe og betale skatt, og de som mottar pensjon, skriver Mårten Blix i sin bok.

Men for å kunne innkassere denne fordelen, må de fleste innvandrerne ut i jobb – og slik situasjonen ser ut nå, vil det bli vanskelig, hevdes det i boken.

Mange flyktninger og innvandrere har lav utdanning eller manglende formalkompetanse. De har store vanskeligheter med å bli en del av det svenske arbeidsmarkedet – som er blant de mest regulerte i verden. Selv om det er kommet relativt færre innvandrere til Norge, viser blant annet rapportene fra de to Brochmann-utvalgene at noe av det samme også er tilfellet i Norge.

«Den norske velferdsmodellen er både en ressurs og et problem når det gjelder integrasjon av innvandrere og etterkommere. Norge har så langt ikke lyktes godt nok i å innlemme flyktninger i arbeidslivet, skrev professor og utvalgsleder Grete Brochmann i en kronikk i Aftenposten i februar».

«Som det fremgår av utredningen, må økt yrkesdeltagelse blant flyktninger være en sentral del av en strategi for å bevare den norske samfunnsmodellen», skriver Brochmann.

Resepten hun foreskriver er utdanning, kvalifisering og aktivisering for arbeid.

De lavest lønnede i det svenske arbeidsmarkedet er blant de best betalte lavtlønte i verden. Det i seg selv utgjør et sterkt hinder for innvandrere og flyktninger. Forskjellen på arbeidsdeltakelse blant innfødte svensker og utenlandskfødte er størst i EU, skriver Blix.

Vi ser den samme tendensen i Norge: Sysselsettingsraten for hele befolkningen ligger på 75 prosent. Innvandrere med bakgrunn fra Vest-Europa og Nord-Amerika har en sysselsettingsrate på 75,4, mens de fra og EU-land i Sentral- og Øst-Europa ligger på 71 prosent, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). For befolkningen eksklusive innvandrere er sysselsettingsraten på 77,5 prosent.

Så til den andre siden: For innvandrere med bakgrunn fra Asia og Afrika er arbeidsdeltakelsen betydelig lavere – sett under ett har disse gruppene en sysselsettingsrate på 55,4 prosent. Flyktninger har naturlig nok den laveste sysselsettingsraten, på 50,8 prosent, heter det i rapporten fra Brochmann II-utvalget.

Innvandring er «dyrt»

Innvandring koster penger. I 2020 regner man med at kostnadene til «innvandring» vil være dobbelt så høye som kostnadene til «politi og rettsvesen» i Sverige, heter det i boken til Mårten Blix.

Ifølge tall fra SSB, som Brochmann-utvalget presenterer, vil innvandrere i Norge koste staten mye penger i årene som kommer, dersom man ikke får flere ut i jobb. Ifølge en framskrivning vil mannlige flyktninger og innvandrere fra Asia og Afrika koste staten 94.000 kroner netto i året etter fylte 25 år. Kvinnene vil koste 170.000 hvert år. Norskfødte menn går til sammenligning med 54.000 i «netto overskudd» etter fylte 25 år, mens norskfødte kvinner går 99.000 «i minus», heter det i Brochmann-utvalget.

Allerede i dag koster flyktningene naturlig nok en del penger. For kvinnelige flyktninger utgjør velferdsytelser 39 prosent av deres inntekt, mens slike ytelser utgjør 26 prosent av mannlige flyktningers inntekt. For ikke-innvandrere utgjør velferdsytelser i gjennomsnitt 9,6 (menn) og 16,7 (kvinner) prosent av total inntekt. Alle tallene er fra 2014.

Nå er det ikke slik at Norge mottar flyktninger for å tjene penger på dem, understrekes det i Brochmann-utvalgets rapport. Det må også tilføyes at debatten rundt disse inntekts- og utgifts-framskrivelsene går høyt, og ikke alltid brukes til edruelig argumentasjon om veien videre.

Men man kan konkludere med at Brochmann og Blix har noenlunde samme analyse: Innvandrere som ikke kommer i jobb, vil koste samfunnet dyrt.

Digitalisering

Den teknologiske utviklingen bidro i forrige århundre til at folk flest fikk bedre jobber, høyere lønn og økt levestandard – særlig i OECD-landene. Blant annet har vi opplevd en enorm vekst i tjenestesektoren.

Men den hyperraske digitaliseringen verden har opplevd de seneste årene vil sannsynligvis føre med seg at en lang rekke yrkesgrupper rett og slett blir overflødige.

– Vi går inn i en periode der behovet for kompetanse og ferdigheter i flere bransjer forsvinner, påpeker Blix.

Vi har hørt det mange ganger før: Jobbene automatiseres. Robotene overtar.

Men ifølge Blix vil dette i stor grad gjelde for yrker i mellomsjiktet – de jobbene middelklassen gjerne har. Det være seg reiselivsoperatører, finans- og banktjenester eller juridisk rådgivning – tjenester som i stadig større omfang kan gjøres online og automatisk, uten at brukerne trenger å gå veien via en ekspert eller fagperson.

Arbeidsmarkedet er komplekst, påpeker Blix. Andre typer jobber krever mer kunnskap og mer spisset kompetanse enn tidligere. Det kan for eksempel dreie seg om de som skal utvikle og drifte alle automatiseringstjenestene og robotene.

Digitaliseringen vil nok ikke bety et farvel til arbeidslivet, men den kan – for en periode i alle fall – skape en tung og vanskelig overgangsperiode, skriver Mårten Blix i sin bok.

– En politisk debatt om hvordan man skal møte utviklingen på en mest mulig skånsom måte for velferdsstaten er påkrevet, mener Blix.

Polarisert arbeidsliv og økte forskjeller

Digitaliseringen ser ut til å styrke allerede eksisterende trender i retning av en polarisering av arbeidslivet. En polarisering både når det gjelder lønn og type arbeid. Middelklassen har de siste tiårene blitt tynnet ut i mange OECD-land. En undersøkelse Pew Research Institute i har gjort i 229 urbane områder i USA viser at medianinntektene for 80 prosent av beboerne i disse områdene har falt mellom 1999 og 2014. I samme periode har 169 av områdene hatt en økning av andelen lavinntektsfamilier, mens like mange har fått en økning av andelen høy-inntektsfamilier. Med andre ord:

Det er middelklassen som blir mindre, mens de fattige og superrike blir flere – noe som innebærer at forskjellene øker.

I Sverige og Norge er utviklingen annerledes. Her har lønningene økt siden begynnelsen av 1990-tallet. Men også her har økningen i høykvalifiserte jobber økt – sammen med økningen i lavinntektsjobber, påpeker Blix.

Også Brochmann-utvalget trekker fram et polarisert arbeidsliv som en konsekvens av den teknologiske utviklingen og den økende innvandringen. Den teknologiske utviklingen kan ha stor betydning for integreringen av innvandrere, avhengig av hvordan den virker inn på næringer og yrker hvor innvandrere er overrepresentert, skriver Brochmann-utvalget i sin andre rapport. En analyse fra SSB anslår at om lag en tredel av dagens yrker i Norge kan forsvinne på grunn av den teknologiske utviklingen, heter det i utvalgsrapporten som også viser til at en sentral teori tar utgangspunkt i at den teknologiske utviklingen nå og i nær framtid i hovedsak vil rettes mot ’kognitive rutineoppgaver’. «Dette er oppgaver som typisk krever noe utdanning eller kvalifikasjoner, men som i stigende grad lett kan programmeres og dermed utføres av maskiner», heter det. Her er det snakk om at særlig yrker i den midtre delen av lønns- eller kompetansefordelingen kan komme til å forsvinne. «Det vil dermed skje en polarisering på arbeidsmarkedet med sviktende etterspørsel etter personer med middels kvalifikasjoner», skriver utvalget. Igjen er de på linje med Mårten Blix.

Nylig la SSB fram tall som sier at antallet fattige barn øker i Norge. Hovedårsaken er at deres foreldre er uten jobb eller har svært lavt betalte jobber. Dette er en av flere indikasjoner på økt polarisering og at forskjellene øker også her hjemme.

Delingsøkonomien

Så har digitaliseringen selvsagt banet vei for den berømmelige delingsøkonomien – eller plattformøkonomien om du vil – der man utfører arbeidsoppgaver «on demand» basert på oppdrag via en app. Det være seg som sjåfør, bud eller andre typer tjenester.

Disse nye plattformene skaper nye globale arbeidsmarked for tjenester med lave transaksjonskostnader og med sterk pris- og lønnskonkurranse. I tillegg blir det sjelden mye skatteinntekter ut av disse tjenestene, og de som utfører tjenestene er som regel selvstendige.

Foreløpig utgjør denne nye økonomien en liten del av det skandinaviske arbeidsmarkedet, men den vokser. Og det kan bli en utfordring for velferdsstatene, som i sin grunnmur er basert på at mennesker jobber, og betaler skatt til fellesskapet.

Et eget utvalg – det såkalte Delingsøkonomiutvalget – har nylig analysert situasjonen i Norge.

Utvalget konkluderte med at delingsøkonomien gir oss følgende seks hovedutfordringer:

• Konkurranseforholdene påvirkes av forskjeller i reguleringer.
• Det kan være uklart om deltakerne i delingsøkonomien er ansatte eller oppdragstakere.
• Noen grupper oppdragstakere kan bli utsatt for lav betaling.
• Forbrukervernregler gjelder ofte ikke, eller det kan være uklart om de gjelder.
• Skattereglene på noen områder kan oppfattes som uklare og kompliserte.
• Rapportering og innbetaling av skatt må sikres

Når det gjelder arbeidslivet stiller utvalget spørsmål om det er behov for følgende:

• Endring i arbeidstakerbegrepet i arbeidsmiljøloven?
• Ny regulering av HMS og arbeidstid for oppdragstakere?
• Utjevning av forskjeller i trygde- og pensjonsspareordninger mellom selvstendig næringsdrivende, frilansere og arbeidstakere?
• Større mulighet for at oppdragstakere kan forhandle kollektivt med drivere av digitale plattformer?

Delingsutvalget leverte sin rapport i februar, har møtt til dels sterk kritikk for flere av sine forslag.

Utvalget opplevde dissens mellom representanter for fagbevegelsen og de andre medlemmene, blant annet når det gjaldt deregulering av drosjenæringen.

LO skal på ett tidspunkt ha vurdert med å trekke seg fra utvalget.

– Utvalget har ikke villet ta inn over seg den ødeleggende påvirkningen som delingsøkonomien kan ha på det norske arbeidsmarkedet. Spleiselaget vi har i Norge blir utfordret av dette, sa LOs representant i utvalget, LO-sekretær Trude Tinnlund da Delingsøkonomiutvalget la fram sin rapport i februar.

Digitalisering og økt innvandring skaper sammen følgende utfordringer mener Morten Blix:

• Økende ulikhet i samfunnet og et mer polarisert arbeidsliv (skjer i de fleste land)
• Skattesystemer og det deltakende arbeidslivet utfordres av digitaliseringer med plattformbaserte oppdragsgivere «i skyen». (Gjelder alle land, men særlig for velferdsstater, der skatteinntekter er grunnpilaren i hele samfunnsmodellen)
• Vanskeligere tilgang på sikkerhetsnett og velferdsgoder for midlertidige ansatte og for de selvstendige og ikke minst de som faller utenfor arbeidslivet (skjer alle land)
• Press på lønnssystemene og der lavere lønninger for ufaglærte arbeidstakere vil tvinge seg fram (utfordring for velferdsstater spesielt, med regulert lønnsdannelse)
• Digitaliseringen fjerner flere middelskompetanse- og lavkompetanse-jobber raskere enn folk har mulighet til å lære seg de nye ferdighetene som etterspørres. Samtidig skapes det en større gruppe superrike personer (skjer i alle land).

Den økende ulikheten er drevet av flere faktorer. I første rekke av forskjeller i kapitalinntekter, teknologisk utvikling og en økt andel ufaglærte innvandrere.

Teknologi og innvandring vil skape et press mot enda større forskjeller de kommende årene, skriver Blix. Legger vi til den kommende «eldrebølgen» har vi mer enn nok av utfordringer å ta tak i, mener han.

Skattejakten

Samtidig har globaliseringen gjort skatteobjekter mer mobile. Teknologi og digitalisering vil styrke denne mobiliteten. Konsekvensene kan fort bli at store teknologiselskaper i stadig større grad unndrar seg – eller slipper unna – å betale skatt. Her hjemme har dette vært debattert heftig det siste par årene, og i Stortinget jobber man for å finne måter der selskaper som Apple og Google og andre betaler mer i skatt, og dermed på linje med andre, tradisjonelle selskaper. Også i EU har denne problemstillingen stått høyt opp på agendaen. Den danske konkurransekommisæren, Margrethe Vestager ble verdensstjerne da hun krevde at Apple måtte betale tilbake 120 milliarder kroner i unndratt skatt til Irland, der de har sitt europeiske hovedkontor.

Skal den nye økonomien fungere, må man sørge for effektive og rettferdige reguleringer – både når det gjelder adgang til markeder og at man sørger for at aktørene betaler skatt, mener Mårten Blix.

Vi ser allerede tegn til at den globale andelen av inntekter fra ordinær arbeidskraft synker, og med flere eldre som ikke jobber, så vil andelen som betaler skatt fortette å synke.

– For regjeringer blir det viktig å finne andre typer skatteinntekter enn de som tradisjonelt er kommet fra lønnet arbeidskraft, skriver Blix i boken sin.

En liten digresjon i saken anledning: Som kjent har enkelte – blant andre Bill Gates og Miljøpartiet De grønne – argumentert for at roboter bør beskattes.

Griper vi mulighetene?

Når jobber blir erstattet av maskiner og automatiseringen skyter fart for alvor kan også den plattformbaserte delingsøkonomien tjene som en slags buffer som reduserer arbeidsledigheten, og gjøre det lettere for mennesker som mister jobben til en robot å finne annet arbeid, påpeker Mårten Blix i sin bok. Det nye plattformbaserte arbeidsmarkedet kan være svært viktig for innvandrere og flyktninger, mener han.

– Hvis dette markedet får lov til å vokse, kan det bidra til å åpne døra for jobbmulighet for en stor gruppe innvandrere som i dag praktisk talt er utestengt fra arbeidslivet.

Brochmann-utvalget ser også muligheter til at flere flyktninger og innvandrere kan komme ut i jobb. Men kompetanseheving og formell annerkjennelse av kunnskap vil være avgjørende, mener utvalget.

«Sysselsettingsgapet mellom flyktninger og den øvrige befolkningen er imidlertid redusert til under 10 prosentenheter når vi ser på dem som har videregående opplæring eller høyere utdanning fra Norge», skriver utvalget i sin rapport.

En formell godkjenning av utdanning fra hjemlandet gir også effekt: «Forskning fra andre land tyder på at det er store sysselsettings- og inntektsgevinster av å få vitnemål fra utlandet godkjent i mottakerlandet», heter det fra Brochmann-utvalget.

Morten Blix mener det er viktig for velferdsstater å møte utfordringene fra digitalisering og innvandring på følgende måter:

• Å sørge for at innvandrere kommer i jobb – da vil de til og med kunne bli en ressurs.
• At man tillater et mer fleksibelt arbeidsmarked med større lønnsforskjeller – da dette er eneste måten flere lavt kompetente innvandrere og andre ufaglærte kan få innpass på arbeidsmarkedet.
• Å satse mye sterkere på utdanning og kompetanseheving av ufaglærte slik at det ikke blir for mange som kjemper om «low end-jobbene».

Må skje endringer

Ifølge Blix må man reformere lønnssystemet i Sverige for å kunne møte utfordringene med flere flyktninger og for å ha mulighet for at disse kan komme i jobb.

Det kan gjøres ved at det åpnes for mulighet til å gi lavere lønn utenfor de kollektive avtalene for flyktninger og andre ufaglærte. Problemet her er at regjeringen da griper inn og fastsetter minstelønnsstandarder, og dermed risikerer å undergrave hele det kollektive lønnssystemet man har i Sverige.

En annen løsning, ifølge Blix, er at det åpnes for lavere lønn innenfor de kollektive avtalene. Da får partene i arbeidslivet fortsatt styringsrett over lønnsutviklingen. Problemet her er at en forståelse om at «noen kan ha lavere lønn enn andre» lett kan «spre seg oppover», og etter hvert gjelde stadig flere.

En fordel med den nordiske modellen er at den har vist seg svært omstillingsdyktig. Man har vært mest opptatt av å redde arbeideren, ikke selve jobben. Skandinaviske arbeidstakere har vist evne til endring og til å skifte både jobb og sektor etter hver som utviklingen har endret arbeidsmarkedet og etter som hvilken kompetanse som er etterspurt.

– Digitalisering er ingen umiddelbar trussel for velferdsstaten, men den gjør at arbeidsmarkedet endrer seg sakte men sikkert. Det gir tid og rom til å tilpasse seg utviklingen, sier Mårten Blix.

På samme måte kan man si at innvandring ikke trenger å være et stort problem dersom innvandrerne kommer i jobb. Da blir det viktig å tilpasse arbeidsmarkedet til situasjonen, og kanskje tillate flere lavt lønnede.

– Men samtidig må man jobbe sammen med bedriftene, organisasjonene og med utdanningssystemet for å skape muligheter for at denne gruppen og andre ufaglærte får økt sin kompetanse, mener Blix.

Digitaliseringen og polariseringen av arbeidsmarkedet vil sannsynligvis øke konkurransen om lav-kompetansejobbene, forklarer han.

På den annen side kan delings- og plattformøkonomien bli en ny inngangsport til arbeidsmarkedet for innvandrere.

– Velferdsstaten kan reddes, men det er behov for justeringer og reformer av den opprinnelige modellen, sier Mårten Blix.