– Nå trenger vi en debatt om hva kommunene skal prioritere

I helsevesenet har debatten om prioritering gått lenge. Gunn Marit Helgesen mener tiden er overmoden for å ta den debatten i kommunesektoren også:

– Staten vedtar lover og rettigheter som aldri blir fullfinansiert og som kommunene må levere. Nå må vi ta prioriteringsdebatten i kommunesektoren, sier KS-leder Gunn Marit Helgesen i et lengre intervju med Dagens Perspektiv.

Alle reformene staten vedtar har en prislapp. Alle de gode tiltakene regjering og storting vedtar har en pris.

Skal kommunen ha kommunepsykolog eller helsesøster? Hvem skal i så fall bestemme behovet? Og hvem skal betale?

Staten er sjelden selve utføreren eller utøveren av velferdstjenester. Den jobben er det stort sett kommunene som har.

– Hvor mye skal det offentlige ta ansvar for? spør Gunn Marit Helgesen, som mener det først og fremst er rikspolitikerne på Stortinget og i regjeringen som bør utfordes til å ta en slik prioriteringsdebatt.

Fornøyd med makronivået

Når det gjelder årets statsbudsjett er KS fornøyd «på makronivået», som Gunn Marit Helgesen kaller det. Regjeringen har fulgt opp med en økning i totalbudsjettet som tar opp i seg vekst i antall innbyggere, demografisk utvikling og lignende.

Kommunefinansiering er kompliserte greier. Antall innbyggere i ulik aldre spiller naturlig nok inn på bevilgningenes størrelse. Kommunebudsjettet er vektet med flere slike demografiske faktorer. I tillegg spiller pensjonsutgifter og lønnsvekst for de kommunalt ansatte inn på den totale rammen.

Det var på forhånd varslet at den frie veksten i år skulle ligge på mellom 3,7 og 4 milliarder kroner. Den blir på 4,1 milliarder ifølge regjeringens budsjettforslag, forteller Helgesen.

Det kan hun ikke være misfornøyd med.

Men hun er altså langt fra fornøyd like vel:

– Bryter du budsjettet ned på den enkelte kommunene slår budsjettet svært ulikt ut.

– Vestlandet, for eksempel, er svært preget av nedgangen i olje- og gassektoren. Og når regjeringen da kutter i arbeidsavklaringspenger eller arbeidsmarkedstiltak, så slår det rett inn i kommuneøkonomien. Da kommer flere over på sosialhjelp, forklarer KS-lederen.

Rettighetsbaserte tjenester

Kommunen har ansvar for sine innbyggere fra helsestasjonen til kirkegården – fra vugge til grav.

Mangel på rammer kan være en utfordring for norske kommuner, men for kommunene er bildet større enn som så, mener KS-lederen.

– Statens fragmenterte styring og ikke minst ivrige detaljstyring, skaper problemer for kommunene, mener hun.

– Med all respekt, dette har vi hørt fra kommune-hold før?

KS-lederen lar seg ikke vippe av pinnen. At kommunene har påpekt disse tingene lenge, betyr bare at ingen hører.

– Norske kommuner opplever et stadig sterkere press på finansieringen og dermed også på levering av tjenester. Det presset blir ikke mindre med mer rettighetsfestet lovgivning og mer detaljstyring, sier Helgesen.

Rettighetsfestingen av såkalt brukerstyrt personlig assistent (BPA) er et eksempel på dette, mener hun. Bemanningsnormer i ulike institusjoner likeså.

– BPA er et flott tiltak. Men det koster penger. Og når du rettighetsfester det slik regjeringen og Stortinget har gjort, koster det enda mer. Da kan folk med loven i hånd kreve sin egen personlige assistent.

– Kostndane til BPA har økt betydelig de siste årene, og rettighetsfestingen i 2015 har ikke redusert dette, sier Helgesen.

– Men ifølge staten følger det penger med?

Ja, da. Det gjør det. I makroperspektiv. Men for de enkelte kommunene er kostandene til BPA svært forskjellig. Et artig poeng er jo at rettigheten faller bort når brukeren blir 67 år og liksom skal pensjoneres, sier Helgesen.

– Men det betyr jo ikke at kommunene må slutte å gi BPA til den enkelte? Det er fortsatt både lov og anbefalt fra staten at også de over 67 år får BPA?

– Nettopp! Behov for assistanse og bistand blir selvsagt ikke borte ved 67 år. Men det gjør pengene fra staten, sier Gunn Marit Helgesen.

Når man vedtar denne type rettigheter, så er det godt ment fra stortingspolitikerne, påpeker Helgesen. BPA har støtte fra politikere i alle «farger».

– Men kostnadene for kommunene øker. Og det staten pleier å gjøre da, er å redusere bevilgningene. De kutter sin egen utgift. Men ikke rettigheten. Dermed veltes kostandene over på kommunene, mener Helgesen.

LES MER OM KS:

• Statsbudsjettet 2017 : KS setter sin lit til KrF og Venstre
• President: Europeisk toppverv til KS-leder Helgesen
• KS og Nav: Til fornyet kamp mot sykefravær
• Kommune-Norge: Trenger 60.000 flere ansatte
• KS: Vil ha raskere bosetting av asylsøkere

Nuller ut veksten

Dermed er vi over på et av de viktigste innspillene fra KS til årets budsjettforhandlinger, som handler nettopp om disse tingene: Om at regjeringen reduserer finansieringen til såkalt «ressurskrevende velferdstjenester» med 330 millioner kroner.

– Staten kan kutte i bevilgningene over statsbudsjettet, men kommunene kan vanskelig kutte i lovpålagte tjenester. Dermed blir kommunene tvunget til å plukke opp den ekstra regningen, mener Helgesen.

Et annet eksempel med samme effekt er ulike forslag til endringer i trygdelovgivningen. Det være seg arbeidsavklaringspenger eller uføretrygder.

– For rikspolitikerne kan det å kutte i slike ordninger være en måte å vise økonomisk handlekraft på. Men for kommunene ender det som regel med økte kostnader. For eksempel gjennom økte sosialhjelpsutgifter.

Det siste eksempelet er saken om aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere under 30 år. Dette er en ordning mange kommuner praktiserer allerede, og de fleste kommuner mener det er en god ide. Men at regjeringen fra nyttår lovfester at alle sosialhjelpsmottakere under 30 år skal ha aktivitetsplikt, ser ikke KS og Helgesen behovet for.

Igjen et eksempel på detaljstyring.

I sitt høringssvar til statsbudsjettet skriver KS at de varslede reduksjonene i budsjettet for de særlig ressurskrevende velferdstjenestene kan «nulle ut hele veksten i kommunenes frie inntekter».

– Hvordan da, mener du?

– Veksten i de frie inntektene er det som «er igjen» etter at de faste kostnadene som lønn, pensjon, andel eldre og så videre har fått sin del av økningen i budsjettet, forklarer Helgesen.

Regjeringen økte kommunebudsjettet med 4,1 milliarder. Økning det man kan kalle «faste kostnader» er omtrent 3,7 milliarder. Da sitter man igjen med 400 millioner i mer i frie midler. Men når regjeringen i tillegg fjerner 330 millioner til ressurskrevende tjenester, så er den veksten nærmest nullet ut, mener KS-lederen.

Enslige mindreårige asylsøkere

Det samme mønsteret mener hun å se i finansieringen av enslige mindreårige asylsøkere.

Tidligere ble bosetting av enslige mindreårige fullfinansiert fra staten.

Så reduserte Ap i regjering finansieringen til 90 prosent av kostnadene.

Og i det budsjettet regjeringen nå forslår skal statens del av regningen droppe til 80 prosent, og man skal gå helt bort fra at staten betaler de faktiske kostnadene. I stedet skal den kommunen som bosetter en enslig mindreårig asylsøker få et visst antall penger etter en fastsatt takst.

– Dermed veltes også stadig mer av disse kostnadene over på kommunene, ifølge KS-lederen.

For KS er ikke dette godt nok. Derfor er fullfinansiering for kommuner bosetter enslige mindreårige asylsøkere et annet av hovedkravene fra KS under de pågående budsjettforhandlingene.

Årsaken til kravet er at det nesten er umulig å si hvor mye den enkelte vil påføre sin bostedskommune i utgifter gjennom et langt livsløp. Noen av dem vil klare seg godt, ta utdanning og komme i jobb. De blir «billige». Men flere av de enlig mindreårige asylsøkerne vil slite med traumatiske opplevelser og ha behov for tett oppfølging i årevis.

– Noen av dem har enorme behov. Men vi kan jo ikke vite det på forhånd., Derfor kvier kommunene seg for å ta i mot og bosette denne gruppen. Og dersom det ikke følger nok penger med, så blir det enda vanskeligere, mener KS-lederen.

Flyktninger

Kommunene har tatt sin del når det gjelder å ta i mot og bosette flyktninger.

Det kom 31.000 flyktninger i 2015. Og de må ha tak over hodet. Og selv om mange bodde i private eller statlig finansierte mottak, så bor de uansett i en kommune. En stor del av dem har naturlig nok behov for kommunale tjenester, helsetjenester eller har andre velferdsbehov.

– Dette er kostnader som må tas fra et sted. Ikke alt blir statlig finansiert. Det er sjelden noe blir 100 prosent finansiert av staten, sier Gunn Marit Helgesen.

Nå har flyktningstrømmen stoppet opp. Og det fører paradoksalt nok også til trøbbel for enkelte kommuner som har rigget store mottaksapparater for å kunne bosette flyktninger i det omfanget regjeringen ba om for et drøyt år siden.

Kommunene har ansatt mennesker, skaffet seg lokaliteter og rigget systemer for at flykningene skulle bosette seg i deres kommune. Men det tar lang tid å saksbehandle asylsøknadene, og flyktningene lar vente på seg mange steder.

– Poenget er at kommuner er sårbare. Får en liten kommune to nye innbyggere med ekstra ressurskrevende bistandsbehov – for eksempel to sterk handikappede mennesker eller en liten gruppe enslige mindreårige asylsøkere – så får det direkte konsekvenser for kommunebudsjettet, sier Helgesen.

Og derfor er det så viktig at vi har fleksibilitet, mener hun. .

– Fleksibilitet blir vanskelig når stadig mer er lovfestet, øremerket eller detaljstyrt på andre måter. Og med mindre fleksibilitet blir også nødvendig omstilling vanskeligere, sier KS-lederen.

– Er ikke alt dette gode argumenter for mer øremerking?

– Nei. Kommunene er flinkere enn staten til å snu seg rundt og til å skreddersy tjenester etter de behovene innbyggerne har.

– Det blir fort for mye standardiserte løsninger med øremerking og rettighetssetting. Det fører ofte til tjenester som er lite treffsikre og mye dyrere enn nødvendig.

Generalistkommunens død?

– Du sier at budsjetteringen ofte slår svært ulikt ut for den enkelte kommune.Betyr det at det såkalte generalistprinsippet for norske kommuner er i ferd med å avgå med døden?

– Vi mener det prinsippet bør ligge til grunn, sier Helgesen. Hun sier «vi» nå. Passer på å snakke for hele KS.

— Men prinsippet kan bli utfordret med så mange tjenester, så mange krav og så mange kommuner med så ulik størrelse. I tillegg har kommunene ulik beliggenhet og ulik kompetanse.

– Så det kan bli en utfordring å klare å opprettholde store nok enheter og fagmiljøer som alle kan levere som generalistkommuner, sier Helgesen.

– Og det er vel et argument for kommunesammenslåinger?

– Nei, ikke nødvendigvis. Det er godt mulig for små kommuner å finne løsninger på utfordrende oppgaver sammen med andre.

Pensjon

«Pensjonssystemet vårt er ikke bærekraftig over tid». Dette er et mantra man kan mistenke arbeidsgivere i offentlig sektor å messe hver morgen sammen med tannpussen.

– Offentlig tjenestepensjon er både svært dyrt og den håndterer ikke mobilitet mellom privat og offentlig sektor. Uansett om du kommer fra privat pensjonsordning og over i offentlig, eller omvendt, så vil man tape på det, mener KS-lederen. Nå har hun arbeidsgiver-hatten på.

– Kommunesektoren kan ikke være lønnsledende i Norge, fortsetter hun. – Og pensjonsordningen vår er en enorm kostnad. Vi har meldt inn behovet for endring i årevis, og det står på dagsorden i møter med arbeidsministeren i høst også, forteller hun, men erkjenner at det er en vanskelig sak.

– Det er klart det er et krevende spørsmål. Det er mye følelser knyttet til pensjon. Og en endring kan jo ikke få tilbakevirkende kraft, så noen vil alltid komme bedre ut av det enn andre.

Omstilling

Ifølge Gunn Marit Helgesen gjør detaljstyringen og den økte statliggjøringen hverdagen svært utfordrende for kommunens toppledere.

– Å være rådmann er en tøff jobb. Da har du det overordnede strategiske ansvaret for kommunen. Men det blir stadig mindre tid til det strategiske lederskapet. Kristin Clemet sa en gang at «norske kommuner er underledet». Det tror jeg hun har mye rett i, mener Helgesen.

Men for KS-lederen er det åpenbart at også kommuner og fylkeskommuner må tenke omstilling.

– Et hyggelig eksempel er jo hvordan velferdsteknologi har skap økt mestring og en bedre hverdag for en rekke eldre og andre med sterke bistandsbehov rundt om i norske kommuner, mener hun.

Og den største gevinsten med ny teknologi ifølge Helgesen er at den frigjør ressurser – som regel mennesker – slik at de kan bruke mer tid på for eksempel pleie og omsorg enn på regelrett registrering, forflytting eller administrasjon.

Hun forteller om kommuner der teknologiske løsninger har ført til at enkelte innbyggere som har vært avhengig av at en hjemmehjelp eller hjemmesykepleier kom innom hver eneste dag for å gi medisiner eller bistå med andre forefallende oppgaver, nå kun har behov for slik hjelp en gang i måneden.

– Og dette handler ikke om å ta fra folk bistand, men om å hjelpe dem til å klare seg selv i større grad. Og til å bo hjemme lenger, før de må på sykehjem for eksempel. Dette setter de fleste brukerne stor pris på. De fleste vil jo klare seg selv. De vil «bo hjemme».

Et eksempel fra Helgesens hjemfylke Telemark handler om skoleskyss. Tidligere tok det 21 dager for fylkeskommunen å behandle en søknad om skoleskyss. I dag tar det 2 minutter, forteller KS-lederen, som selv var en del av fylkespolitikken i Telemark i mange år før hun ble kommune-sjef.

– Teknologi frigjør tid. Men teknologi gir også nye muligheter, sier Gunn Marit Helgesen.