Norge som industrikonsern

Tirsdag lanserte Kongsberg-gruppen og ni av Norges største selskaper Toppindustrisenteret på et av de mest profilerte arrangementene under Arendalsuka. Konferansier Arne Hjeltnes presenterte dagen som historisk. Hans påstand var at alle i fremtiden vil skryte på seg at de var til stede den ettermiddagen i Arendal da Toppindustrisenteret og en helt ny tenkning om industrielt samarbeid ble født.

Selvfølgelig overdrev han. Selv blant mange av initiativtagerne og hos næringsministeren er det adskillig skepsis til nyskapingen som er laget etter modell av toppidrettssenteret. Det var ikke alle som uten videre kjøpte alpinisten Kjetil André Aamodts entusiastiske utlegninger om at industrien selvfølgelig må kunne kopiere idretten. Poenget med et toppidrettssenter er at utøvere i ulike disipliner skal komme sammen både for å lære av hverandre og for å utfordre egen praksis. I tillegg skal de kunne utvikle og nyte godt av spisskompetanse på de områdene som er felles for mange idrettsutøvere – det være seg ernæring, styrketrening, balanse, koordinasjon eller utholdenhetstrening.

Digitalisering

Industriens felleskompentanser dreier seg i stor grad om alt som følger med digitaliseringen: Blant annet kunstig intelligens, tingenes internett og 3D-printing. På disse områdene skjer utviklingen så raskt at det er praktisk talt umulig for den enkelte bedrift å følge med. Kompetansen er også såpass spesialisert at det er umulig å ha den innomhus. I hvert fall for en vanlig norsk industribedrift som i de internasjonale oversiktene stort sett rubriseres som små eller mellomstore (SMB).

Det er nettopp SMB-bedriftene toppindustrisenteret skal være til for. I hvert fall ifølge initiativtageren Kongsberg-gruppen. Den nylig avgåtte konsernsjefen, Walter Qvam, peker på at alle de store industribedriftene er avhengig av en kraftig og stor underskog av norske underleverandører. Dersom ikke de holder seg ajour med den rivende teknologiske utviklingen, vil heller ikke de norske industrilokomotivene klare seg i den internasjonale konkurransen.

Så langt, så bra. Skepsisen til toppindustrisenteret er mangfoldig. Fra den meget banale påpekningen av at norske idrettsutøvere ikke er blitt så gode, om man tar bort langrenn og kvinnehåndball, til den mer resonnerende om at det i virkelighetens verden er nesten umulig å dra grensen mellom den kunnskapen og kompetansen som skal være en enkelte bedrifts konkurransefortrinn og den kunnskapen som kan deles. Det kan komme eksempler på bedrifter som føler at deling for dem er å gi bort mye mer enn de får.

Akkurat hvordan det skal deles i et toppindustrisenter er det mange og ulike forestillinger om. Telenors bursdagspresang til det nye senteret var etableringen av et laboratorium for kunstig intelligens i Trondheim. Der skal man løpende teste ut nye anvendelser og ny programutvikling. Resultatene skal være åpne slik at bedriftene hele tiden kan få nye idéer om hvordan de kan bruke kunstig intelligens i sine produksjonsprosesser eller produkter.

Deling

En annen form for deling er at man deler produksjonskapasitet. Linn Cecilie Moholt, som leder familiebedriften Karsten Moholt på Askøy utenfor Bergen, begeistret forsamlingen i Arendals kulturhus da hun snakket om maskindeling.no – om hvordan man kan sørge for at dyrt produksjonsutstyr blir brukt i flest mulig av døgnets timer. Avanserte 3D-printere er blant de tingene som er så dyrt at det for mange bedrifter ikke er regningssvarende å kjøpe dem inn selv. Moholt fortalte at bedriften nå med 3D-printere lager alle de reservedelene de trenger selv. I stedet for å bestille fra utlandet, trykker de dem opp i løpet av et døgn.

Maskindeling er ikke noe nytt. Ei heller innkjøp av spesialiserte tjenester. Det nye er omfanget og utviklingstempoet. Noe det har vært pekt på i absolutt alle arrangementene i Arendal der ordet «digitalisering» og eller «delingsøkonomi» er blitt brukt i overskriften. Det hevdes at vi er inne i den fjerde industrielle revolusjon. Utviklingen skjer ikke lenger gjennom stegvis innovasjon, men ved at det innføres helt nye forretningsmodeller og ny teknologi. Tempoet i utviklingen er fortsatt aksellererende, og da varer det ikke lenge før det er ekstremt høyt.

Rapport

Tankesmien Agenda har sammen med Fellesforbundet og ingeniør- og teknologiorganisasjonen NITO laget en rapport om denne utviklingen. Den ble selvfølgelig som så mange andre rapporter presentert på et av de over 500 møtene og seminarene her under Arendalsuka. Rapportskrivernes poeng er at den norske modellen – med liten avstand mellom ledere og arbeidere i bedriftene – gir et stort konkurransefortrinn. Bedriftene kan snu seg fort rundt fordi alle parter ser likt på utfordringene og trekker i samme retning.

Forutsetningen er at kompetansen hos den enkelte vedlikeholdes og videreutvikles. Noe både myndighetene og partene i arbeidslivet må ta et ansvar for. Med det utviklingstempoet som er nå, er det enkelte som mener at bedriftene bør bruke opptil en dag i uken på å holde seg oppdatert og å pønske ut hvordan alt det nye kan bidra til smartere produksjon og billigere og bedre varer og tjenester.

Overdrivelse

Det vil være en overdrivelse å si at politikerne, arbeidsgiverorganisasjonene og fagbevegelsen her i Arendal har sluttet entusiastisk opp om alle de nye forslagene. Men de er heller ikke avvisende. Det siger en erkjennelse inn hos de fleste av at utviklingen nå fordrer reell nytenkning.

Erkjennelsen er symbolisert av at næringsminister Monica Mæland denne uken erklærte at regjeringen vil gå inn som partner i arbeidet med å utvikle toppindustrisenteret. Da Ap fremmet forslag om det samme i Stortinget i vår, var hun avvisende. Hun tar åpenbart ikke sjansen på å la være å være med på den nye tid.

Hun kan rett og slett ikke vite om konferansier Arne Hjeltnes hadde rett: At toppindustrisenteret faktisk blir grunnsteinen i en ny industristruktur der en stor del av de norske bedriftene samarbeider så tett at de faktisk må vurderes som om de er i et konsern.