Teknologi og mennesker: Symbiose eller disharmoni?

Karl Johan Gloppen er universitetslektor i organisasjonsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Les flere av hans kommentarer her.

SYNSPUNKT: De mest pessimistiske ser en høyteknologi som setter stadig flere mennesker utenfor produksjonslivet, og hvis et lykkelig liv ligger i arbeidet, er det forståelig at mennesker reagerer med vantro på denne framtidsbeskrivelsen.

En slik fortelling er fylt med stor dramaturgi. Den er som skapt for media. Lesere fores til stadighet med artikler som levner mennesker lite håp i et arbeidsliv, der teknologi tar over og gjør personer overflødige. Mennesker mister ikke bare levebrødet, men også meningen med livet, for den finner mange i lønnsarbeidet i dag. Det er mye som står på spill, hvis mennesker ikke lenger får realisert seg selv i arbeidslivet. Jeg tør ikke tenke på hvilke sosiale og mentale omkostninger dette har for samfunnet. Ibsen har også ord for dette.

I diktverket Brand står det bl.a. at lediggang er fandens pute. Vi har ikke kommet dit ennå. I Norge får fremdeles mennesker jobb, bare de vil det sterkt nok, men i en dystopisk samtidsdiagnose er det framtiden som ikke ser lys ut.

En ny tendens er at IKT også spiser seg inn på tjenesteytende arbeidsområder, der sysselsettingen er høyest. I dag er det ikke science fiction å tale om selvkjørende biler, IBM-roboten «Watson» setter sykdomsdiagnose på mennesker, og vi har roboter som opererer som advokater, aksjeanalytikere og journalister.

Dette er bare begynnelsen på en teknologiovertakelse som man ikke aner rekkevidden av, og hvis teknologiutviklingen ikke skaper nye jobber som mennesker kan fylle, ser det bekmørkt ut, men historien om framskritt er heldigvis en mer løfterik fortelling.

Moderne samfunnsutvikling

Mennesker er ulike. Noen stålsetter seg med kraft og vilje for å kjempe imot, utfordrer maskinene, nekter å ta de i bruk, andre utvikler apati og avmakt, og ser ikke annen utvei enn å bli slått av teknologien.

De roper etter borgerlønn, for folk må jo ha noe å leve av. Ingen av disse strategiene er konstruktive. De lammer istedenfor å sprite opp tanken. Det er mennesker som ser muligheter vi trenger, noe Heidi A. Austlid maner til i en artikkel om teknologiens muligheter og utfordringer i Dagens Perspektiv. Ser vi historisk på saken, er det liten grunn til bekymring. Den viser at samfunn som utvikler seg, og tar i bruk avansert teknologi, blir rike, velfungerende og velstående. I kjølvannet av teknologiutvikling har det poppet opp nye arbeidsoppgaver som bare mennesker kan håndtere.

I bilindustrien er det ikke mennesker som setter motorvognene sammen lenger, men økt behov for salg, markedsføring og design, har fått flere hender i arbeid i denne bransjen. Flyktninger fra sør drømmer om å få leve i et velutviklet samfunn. Norge er et eksempel på et sånt land. Vi har lykkes med å bygge et livskraftig samfunn, takket være evnen til å tilpasse oss en verden som går framover og moderniseres, noe annet er å gå mot strømmen. Det er som å kjempe mot vindmøller, for moderne teknologi presser seg fram om man vil det eller ei. De som tar den i bruk, vinner og oppnår fordeler.

Vi trenger mennesker med entreprenørånd

Produksjonslivets innovasjonsevne er et must for et samfunn som vil hevde seg. Den er viktigere enn noen gang, ettersom oljeeventyret er på hell. Norge trenger nye næringsveier. IKT-revolusjonen byr på mange muligheter i så henseende. De som ser og utnytter disse, vil vinne konkurransen, og befeste seg i samfunnsøkonomien. Den regjeringsoppnevnte produktivitetskommisjonen er klar på at veien til økt produktivitet, går igjennom å utnytte moderne IKT-teknologi. Det er bare det som kan sikre høy velferd i framtiden.

Da hjelper det ikke å være teknologipessimist, men ha entreprenørånd, slik Steve Jobs hadde, en som øyner muligheter til å skape og forandre med utgangspunkt i moderne teknologi. I så fall må teknologispøkelset omgjøres til en teknologivelgjører, men pessimismen har lett for å ta overhånd når omstillingsbehovet presser seg på, for endring er smertefullt, men fører bare fram, hvis mennesker mobiliserer det beste i seg selv, og da er humankompetanse overlegen enhver teknologisk konstruksjon. Mennesket er mester i samfunnsutviklingen. Roboter er dets tjenere. Sammen kan mennesker og teknologi utrette store ting, skape og virke på oppbyggelig vis, men det er utfordrende å tilpasse samfunn en teknologi som har en tendens til å ligge mange skritt foran i utviklingen.

Teknologiens raske steg

I industrialiseringens begynnelse ble maskiner tatt i bruk for øke bedriftenes produktivitet. I bomullsindustrien i Manchester slo dette ut i full blomst. Store krefter ble satt i sving. Maskinene gikk for full rulle. Tempoet i produksjon økte. Menneskene fulgte maskinenes rytme. Moderne teknologi la premissene for produksjon, og ingen stilte spørsmål om dette var bra eller dårlig for humankapitalen. Arbeidet ble stykket opp. Mennesker ble plassert i små firkanter for å håndtere enkle og rutinebaserte oppgaver, som man tidlig ble utlært i. Sikkerheten var dårlig. Barnearbeid florerte. Ulykker og tragedier inntraff titt. Uregulert kapitalisme drev rovdrift på folk. Teknologi og organisering kom i utakt med sosiale behov på arbeidsplassen. Dette gjorde vondt, og brutaliteten fikk holde på lenge, før sosiale reformer, etappevis, skapte et system som var bedre tilpasset menneskelige behov.

Det ryktes at Charlie Chaplins VIP-besøk ved Ford i Detroit, inspirerte han til å skape «Modern Times».

Ingeniørskapt systemeffektivitet imponerte filmskaperen lite, for han så mennesker som slavet under et teknokratisk bedriftsregime, en umenneskelighet han foreviget i poetisk billedspråk, men som den tids kapitalister og tilhengere av fri markedsøkonomi oppfattet som kommunistisk propaganda, et ufortjent rykte skapt av mennesker som ikke forstod seg på kunst.

I Norge har vi nådd langt med å utvikle et sivilisert arbeidsliv, et kulturelt og rettighetsbasert system, som ivaretar humane behov på arbeidsstedet. Dette kan ikke tas for gitt. Økonomiske og teknologiske krefter kan lett bryte ned de verdier som den norske arbeidslivsmodellen er tuftet på. Det er derfor vi trenger politisk styring, som kan temme en høyteknologi som kapitalister først og fremst tar i bruk for å skape bedriftsøkonomisk lønnsomhet. I slike betraktninger kommer menneskelige behov gjerne i andre rekke.

Politisk styring

Moderne teknologi er i ferd med å snu opp ned på betingelsene i produksjonslivet. Dette skjer i en rasende fart, som gjerne setter seg før klok politikk er på plass.

Chaplins «Modern Times» er fremdeles aktuell. Den britiske journalisten James Bloodworth gjorde undercover for å finne ut hvordan arbeidere hadde det i Amazon og Uber. Funnene hans var nedslående. Han så mennesker som ble herjet med, kontrollert, overvåket og utsatt for en fryktkultur, iscenesatt av et teknokratisk og menneskefiendtlig produksjonssystem.

Sosialt er dette er tilbakeslag. Det er som å komme tilbake til Manchester på 1800-tallet. Sosial mobilisering er nødvendig for å hindre slike utslag. Det er derfor på høy tid med politisk styring for å stanse en slik utvikling. I Norge tas dette på alvor. Vi har fått en digitaliseringsminister i regjeringen. Dette markerer at vi står ved et veiskille. Det er bra at vårt politiske og administrative system fylles med kompetanse, for å styre en teknologisk utvikling, som ikke alltid vil mennesket det beste.

Vi ser tegn som går i riktig retning. EUs politiske organer har tatt opp kampen mot IT-gigantene, i første omgang for å få de til å betale riktig skatt til fellesskapet. Slike initiativ behøves i en tid der teknologi omformer samfunn på helt nye måter. Det er best hvis mennesker flest kommer godt ut av en slik utvikling, noe som bare oppnås, hvis demokratiet forhindrer at økonomiske og teknologiske krefter får operere fritt uten å ta samfunnsansvar.

En god tilpasning mellom det teknologiske og sosiale må til, for å skape et samfunn som går i konstruktiv lei. Da kan moderne teknologi være til gunst for mennesker.