Trump tror på ulikhet for innovasjon. Hva med vår regjering?

Trump vil pålegge importavgifter for å fremme innenlands industri og innovasjon. Importen fra Mexico er allerede rammet. Frihandelsavtaler skal avvikles, slik som allerede gjort med TPP i Stillehavsområdet. I stedet for skal det komme tosidige avtaler med «America first», med nye arbeidsplasser og innovasjon som konsekvens. Angående den sosiale og økonomiske ulikhetens plass i hans ideologi så oppfatter han seg som en stor og innovativ forretningsmann. Han er en maktglad kapitalist og en markedsliberal tradisjonalist.

Ulikhet og konkurranse skaper innovasjon, tror han. Som vanlig overser han motsigelsen i at dette fører til flere tapere og store selskaper som vinnere, og dermed ytterligere økende ulikhet i en eskalerende spiral – og kollaps til slutt. Det politiske opprøret mot dette i USA er svakt og fragmentert. Noen demonstrasjoner hjelper ikke, det må organisering til. Men fagbevegelsen, som AFL – CIO, er nesten utradert på føderalt nivå. Imperiet USA er blitt full av motsigelser, og Trump som høyrepopulist rir disse motsigelsene i sin retorikk og i de politiske grep han har gjort så langt.

Ledende nyliberale økonomer styrker Trump-ideologien. Ifølge økonomen, Daron Acemoglu ved MIT, USA, er innovasjon først og fremst avhengig av kvaliteten på samfunnets institusjoner. Og kvaliteten er at «institusjonene tilpasser seg den faktiske sosialøkonomiske ulikheten i landet og globalt, og gjør situasjonen om til US innovasjonskraft», sier han. Dette er som et ekko av Trumps avvisning av flersidige frihandelsavtaler. Trump mener seg selv stor i forhandlinger – en som utnytter mindre og svakere land gjennom tosidige avtaler, for «America first».

Acemoglu hevder videre at USA er verdens teknologileder på grunn av de sterke insentivene for innovasjon basert nettopp på enorm økonomisk ulikhet og konkurrerende eliter. Dette legitimerer Trumps ideologi.

På motsatt ende av denne skalaen står de skandinaviske landene, sier han. Land som har svake insentiver til innovasjon på grunn av små lønnsforskjeller og et generøst trygdesystem. Slike land kan ikke lede utviklingen, men kan likevel ha det bekvemt et stykke bak teknologifronten.

Selv om Skandinavia kan tape på det målt med samlet verdiskaping, kan velferden for befolkningen være høyere enn i land i front fordi «godene er jevnere fordelt».

Ut fra dette er det spennende og interessant hvilken vei vår markedsliberale regjering og dens rådgivere velger. Blir den skandinaviske og norske modellen med likhet som innebygget mål vraket? Eller er regjeringen på vei «mot USA» i sin innovasjonspolitikk – basert på ulikhet og konkurranse mellom sosioøkonomiske eliter?

Større sosial ulikhet skal gi innovasjon, som igjen genererer økt verdiskaping, ifølge USA modellen. All statistikk fra SSB viser at dette skjer. En ny Fafo-rapport viser at Norge ikke lenger er et land med små forskjeller mellom folk. Norge er i kraftig endring under den nåværende regjeringen. Den har igangsatt innovasjoner knyttet til omfattende reformer både i offentlig forvaltning (New Public Management – NPM) og i privat sektor – med økende arbeidsledighet og fattigdom som konsekvens. Norge er i ferd med å bli et ulikhetssamfunn som USA og mange andre vestlige land. Donald Trump, med sin presidentmakt i landet med verdens største økonomi og globale innflytelse, vil komme til å farge denne utviklingen med sin innovasjonspolitikk mot arbeidsløshet og svak økonomisk vekst.

Allerede før Trump var den norske høyreeliten påvirket av det vi kaller «ideologisk innovasjonstro». De to partilederne, statsminister Erna Solberg (H) og finansminister Siv Jensen (FrP) er tydelig i sine mange erklæringer; «noe økonomisk og sosial ulikhet i samfunnet er sunt for å bevare konkurranse og initiativ, og et insitament for vinnerinstinkt og innovasjon på alle nivåer». Det høres så mildt ut.

Det er det ikke, blant annet fordi nå kommer Trump.

Hva er de reelle virkningene av en type innovasjonspolitikk basert på ulikhet i Norge?

Det slår ut i manglende overvåking av sosial dumping fra myndighetene – de aktuelle private bedriftene profitterer på sosial dumping med kapitalakkumulasjon som en følgevirkning. Pågående innovasjonspolitikk med NPM og robotteknologi avvikler og gjør arbeid rutinepreget og fattig. I en rapport fra Eurofond referert i danske Ugebrevet A4 heter det: «interessant nok ser rutinearbeidet ut til å stige mest i jobbtyper som ikke tradisjonelt har vært forbundet med rutine. Det er især ledere, fagprofesjonelle og kontorarbeidere som får ensformige arbeidsoppgaver».

I dette rutinepregede miljøet skal så innovasjon finne sted i et konkurrerende og innovativt marked. Det skjer ikke. Det rammer de svakeste arbeidstakere, små arbeidsgivere og bønder i samfunnet, men skaper penger i de store foretakenes pengekister. Ideologisk tro i stedet for realitetsforståelse er farlig. «Ideologi er falsk bevissthet», sa Karl Marx en gang.

Hva er utgangspunktet for innovasjonsideologien? La oss igjen minne om Acemoglu – og Trump – som tror at USA er verdens teknologileder nettopp på grunn av de sterke insentivene for innovasjon basert på ulikhet og konkurrerende eliter. En mer realistisk oppfatning fra økonomer er at årsaken befinner seg i de nå gamle sterke innovasjonssentrene a la Silicon Valley. De har innovasjonskraft i seg selv – uten sosial ulikhet og konkurranse.

Så Erna og Siv, det er tid for å endre innovasjonspolitikken. Det vil straffe seg å utvikle ulikhet for å oppnå innovasjon. Det vil vi komme til å se i Trumpland.

Noralv Veggeland

Foto

(Foto: HiL)

SYNSPUNKT. Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk ved Høgskolen i Lillehammer.

---