– Studiefinansieringen bør styrkes, ikke svekkes

Akademikerne er knakende uenig med Spekter-leder Anne Kari Brattens synspunkter om studiefinansiering og kompetansereform.

I et intervju med Dagens Perspektiv i forkant av tirsdagens Spekter-konferanse, trakk Spekters administrerende direktør Anne-Kari Bratten fram en rekke tiltak der Norge har «noe å gå på» med hensyn til prioriteringer og grep for å opprettholde dagens nivå på velferdstjenester og verdiskaping også i årene som kommer.

Blant annet mener Bratten at dagens studenter bruker alt for lang tid på sine utdanningsløp og mente en mulig løsning var å redusere antall år man kan få studielån fra åtte til seks år. På den måten får studentene et tydelig insitament for å gjøre seg ferdig med utdanning på normert tid.

– Vi bør også diskutere studiefinansieringsordningen. I Norge får du studielån i åtte år. I Sverige og Danmark er grensen seks år. Kanskje det er en bedre løsning? sier Anne-Kari Bratten.

Studiefinansieringen bør styrkes

Akademikernes leder, Kari Sollien er helt uenig.

– Brattens forslag gir i beste fall en kortsiktig gevinst, men som samfunnet og den enkelte vil tape stort på i lengden, sier hun.

Hennes poeng er at en god studiefinansiering gir alle lik mulighet for å ta utdanning, uavhengig av foreldrenes økonomi.

– Innstramminger vil kunne føre til en enda større sosial ulikhet i høyere utdanning. Det er feil retning å gå, sier Kari Sollien.

Akademikerne mener heller vi bør gå i motsatt retning av det Bratten antyder, og tvert om styrke studiefinansieringen.

– Vi jobber for at studentene skal få et studielån de faktisk kan leve av, og vil øke støtten til 1,5 G, sier Akademiker-lederen. I tillegg mener Sollien vi er nødt til å legge bedre til rette for livslang læring og at man skal kunne omstille seg underveis i yrkeslivet.

– Det handler blant annet om å fjerne reduksjonen i studiestøtte etter fylte 45 år.

Kari Sollien mener man vil skape enda lengre studieløp, dersom man reduserer antall år med studielån fra åtte til seks.

– Ved å redusere støtten fra åtte til seks år, vil det ikke være rom for å velge feil eller bli forsinket. Det vil også bety at flere studenter må jobbe ved siden av studiene, og sannsynligvis bruke lengre, ikke kortere tid på studiene. For å øke gjennomføringsgraden bør myndighetene heller forbedre studiefinansieringen og kvaliteten på studiene, mener Sollien.

Kompetansereform

Anne-Kari Bratten sier også at hun frykter arbeidsgivere vil bli pålagt flere finansielle forpliktelser ved nye reformer. Blant annet når det kommer til kompetanse og såkalt «livslang læring»: Bratten er ikke er helt fortrolig med flere av modellene for etter- og videreutdanning som nå debatteres heftig både i arbeidslivet og i politikken.

Alle, også Anne-Kari Bratten, er skjønt enige om at behovet for stadig kompetanseheving og livslang læring bare vil øke i årene som kommer.

– Arbeidsgivere gjør mye på dette feltet allerede. De bør ikke få regningen for nye forpliktelser alene. Både det offentlige og den enkelte arbeidstaker må bidra for at kompetansen skal være relevant og oppdatert, mener Bratten.

Kari Sollien mener på sin side at det er helt opplagt at arbeidsgiver har et ansvar her. Det kan ikke Bratten komme bort i fra.

– Det er i alle arbeidsgiveres interesse å sørge for at de ansatte har den kompetanse de trenger for å gjør jobben på en best mulig måte. De henter store gevinster ut av de ansattes kompetanse, og det er rimelig at også arbeidsgiverne bidrar, sier Sollien, og fortsetter:

– Men det er ofte en mismatch mellom hva arbeidsgiver er villig til å betale for, og hva som faktisk lønner seg for samfunnet.

Sollien peker på at ikke alle små-bedrifter har ressurser til å satse på kompetanse. Derfor må etter- og videreutdanning være et spleiselag, og det er etter Akademikernes syn ingen tvil om at myndighetene også må på banen med finansieringsordninger som gir gode insentiver for å satse.

– En av de virkelig store utfordringene vi ser, og som vi diskuterer altfor lite, er at det mangler relevante kurs og studier. Viljen og interessen er der, men kursene mangler.

– Her må politikerne kjenne sin besøkelsestid og gi sterkere insentiver til utdanningsinstitusjonene. Vi trenger rett og slett flere arbeidslivsrelevante, lett tilgjengelige tilbud av høy kvalitet, sier Kari Sollien.