Synspunkt | Jan Grund: Bevaring og utvikling av den norske og nordiske samfunnsmodellen – Norges store tillitsutfordring?

­Jan Grund er professor emeritus ved Oslomet og bokforfatter. Han har dessuten erfaring som styreleder og leder av kunnskapsorganisasjoner.

Dette er del 14 i en kronikkserie om tillit – og tillitsreformen som regjeringen arbeider med.

Her er de 13 andre, i kronologisk rekkefølge:

• Tillitsbasert politikk, styring og ledelse – hva er det?
• Forholdet mellom tillit og kontroll – balansens kunst
• Tillit og samfunnsøkonomi
• En hensiktsmessig og tillitsbasert arbeidsdeling mellom offentlig og privat sektor – hvorfor er det viktig og vanskelig?
• En helsetjeneste preget av tillit – hva kreves?
• Tillit – et sammensatt fenomen
• Fra New Public Management til tillitsreform – får Støre-regjeringen det til?
• Tillitsfullt samspill mellom politikk og forvaltning - viktig og vanskelig
• Et tillitsskapende styrearbeid i offentlig sektor - hva kreves?
• Tillitsreformen – et instrument for å få et bedre og mer fremtidsrettet Nav
• Demokrati, politikk, folk og tillit
• Ledelse, profesjoner og tillit-balansens kunst
• En tillitsbasert eldrepolitikk – hva er det som kreves?

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Det blir spesielt krevende med landets store utfordringer som krig, klima og energikrise, inflasjon, flere fattige, flere omsorgstrengende eldre, mangel på arbeidskraft og behovet for riktig bruk av digitalisering og kunstig intelligens. Det å bevare og utvikle den norske og nordiske samfunnsmodellen er, slik jeg ser det, avgjørende for å håndtere disse store samfunnsutfordringene.

Hovedtrekk ved den norske og nordiske modellen

Den norske og nordiske modellen trekkes ofte, som beskrevet i artikkelen «The Next Supermodel» i bladet Economist, frem som en suksess. Den er en samfunnsmodell som hviler på de grunnleggende verdiene demokrati, menneskerettigheter, solidaritet og tillit.

Målet med modellen har vært å skape et samfunn preget av personlig frihet, sosial likhet, økonomisk vekst og høy sysselsetting.

Virkemidlene er en universell velferdsstat, en åpen markedsøkonomi, et omfordelende skattesystem, en sterk og moderne offentlig sektor og et omfattende trepartssamarbeid mellom arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene og myndighetene.

En internasjonal og åpen markedsøkonomi holdes i sjakk med en likhetsorientert velferdsstat som tar vare på folk i vanskelige situasjoner og et arbeidsliv med sterk medarbeiderinnflytelse.

Som Knut Kjær, den første lederen av Oljefondet, nylig sa det: «Norske bedrifter har enorme fordeler av den tryggheten og kompetansen velferdssamfunnet gir.»

Men samtidig er velferdsstaten helt avhengig av de bærekraftige arbeidsplasser og det entreprenørskap og den risikotaking og de skatteinntekter som private bedrifter bidrar med.

Et sentralt trekk ved modellen er at mange aktører deltar i de prosesser som fører til politiske vedtak:en offentlige forvaltning, de mange offentlige og private virksomhetene, ekspert- og interessegruppeutvalg, pressgrupper, politiske partier, forskere med flere.

Politikerne har stor makt – og gjennom lover, retningslinjer og tildelingsbrev defineres oppdrag og bevilges ressurser til ulike offentlige virksomheter (og en del private).

I den norske styringsmodellen skal politikerne sette målene og vedta normene. Ekspertene skal etablere faktagrunnlaget, klargjøre valgalternativer og utrede konsekvenser.

Det vil alltid være strid om hvor grensen mellom folkevalgt styring, fag og ledelse bør gå. I vårt komplekse samfunn vil politikerne alltid være svært avhengig av ekspertisen og en faglig sterk forvaltning. God og tillitsbasert politikk dreier seg i den nordiske modellen om på «best mulig måte å forene demokratiske og andre verdibaserte hensyn og målet om en kunnskapsbasert politikk.

Håndtering av politiske og faglige uenigheter

En sentral utfordring for å videreutvikle den nordiske modellen er at det er politisk og faglig uenigheter om hva som er den balansen mellom den offentlige og private sektor som «best» håndterer de store utfordringer vi står overfor. På den ene siden har vi de som mener at offentlig sektor nå må på slankekur for å sikre norske bedrifters konkurranseevne.

Tidligere oljefondssjef Knut Kjær trekker frem ulike trekk ved norsk økonomi som tilsier at det nå er viktig å holde igjen på utgiftene:

«Norge har OECD-områdets høyest andel offentlige utgifter og offentlig ansatte. De offentlige budsjettene utgjør 62 prosent av økonomien. For land vi sammenlikner oss med, ligger tallet under 50 prosent. Sverige og Euro-området er nærmest med 49 prosent.»

Fortsatt prioritering av offentlig sektor vil derfor, ifølge sentrale næringslivsaktører, kunne føre til «dramatisk svekket verdiskapning, lavere skatteinntekter og øket arbeidsledighet i privat sektor».

Den viktige oppgaven er å styre og lede offentlig sektor slik at ressurser brukes så effektivt som mulig i forhold til de politiske mål.

Stor offentlig sektor og velferd

På den andre siden har vi de som argumenterer for at det nettopp er en stor offentlig sektor som sikrer velferden og minsker ulikhetene.

Venstresiden og de offentlig ansattes organisasjoner sier det slik: «Det eneste finanspolitisk ansvarlige er å omfordele, fra de som har mye kjøpekraft til dem som har mindre. Land med en sterk offentlig sektor håndterer best kriser, som koronapandemien, ved at det er økonomisk mulig å innføre krisepakker til folk og bedrifter.»

På mange samfunnsområder som helse og omsorg, forsvar, samferdsel og integrering av flyktninger med mer, er det lagt fram omfattende planer for økte offentlige utgifter. Det argumenteres for skatteøkninger for å få et mer omfordelende budsjett og fortsatt sterk vekst i offentlige utgifter.

En viktig årsak til presset for økte offentlige utgifter er også som professor Einar Lie sier: «Nå er det slik at stadig flere vanlige folk jobber i den store og mangfoldige offentlige sektor, og de går sjelden inn for å begrense vekst og innsparing.»

Når det gjelder balansen mellom offentlig og privat sektor, vil det alltid være et politisk spørsmål. som ikke direkte har noe med tillit å gjøre, som avgjør hva resultatet blir.

Det finnes for eksempel ikke et objektivt riktig svar på hvilken rolle private aktører bør ha i norsk velferdspolitikk og i hvor stor grad det offentlige bør bruke private konsulenter i arbeidet med å ta i bruk kunstig intelligens. Men jo mer åpne og kunnskapsbaserte de politiske prosessene er, jo mer tillitsbasert vil den politiske styringen av økonomien være.

Gjennom meningsytringer og åpne politiske og faglige diskusjoner, og gjennom samfunnets mange styrings- og ledelsesprosesser må balansen mellom det offentlige og private Norge finne sin form.

Tillitsbasert politikk – hva er suksessfaktoren?

En god og tillitsbasert politikk vil alltid være en krevende balansekunst på høyt nivå, fordi, som Gro Harlem Brundtland så presist formulerte det: «Alt henger sammen med alt.»

Målet bør være å håndtere spenningene mellom å ha et samfunn preget av rettferdighet, effektivitet og kreativitet. For å få det til, må politikerne forstå sin tid og samfunnets psykologi og utøve makt og styre, lede og prioritere på vegne av en befolkning med store forventninger.

Tillitsbasert politikk vil kreve at politikerne klarer å gjennomføre verdi- og kunnskapsbaserte beslutninger og ta tydelige standpunkt til målkonflikter – og i mindre grad la seg friste til å gripe inn i små saker.

Det må balanseres mellom å skape og dele slik at vekst og velferd fordeles rettferdig. Velferdsstaten må moderniseres i takt med samfunnsendringer for ikke å forvitre. For å håndtere disse utfordringene kreves det et best mulig samspill mellom offentlige og private aktører.

Den økonomiske utfordring blir å tilpasse offentlige budsjetter til en situasjon hvor oljenæringen, som i dag dekker omtrent en femtedel av statens utgifter, skal fases ned for å håndtere overgangen til det grønne samfunn. Når vi har brukt 30 år på å kutte under fem prosent av klimautslippene, må det gjøres drastiske tiltak på mange samfunnsområder for å klare å kutte de resterende 50 prosent.

«Alle viktige ressurser for overgangen til et lavutslippssamfunn er knappe», sier ekspertutvalget for klima. Klimapolitikken krever at oljenæringen ikke så lenge kan være den sterke motoren for å betale for import og offentlige utgifter.

Regningen for «ufornuftig ressursbruk» kommer når det blir færre i arbeid som skal betale for stadig flere pensjonister med flere sykdommer.

Ifølge framskrivninger i forrige års statsbudsjett vil det i de nærmeste tre årene koste kommuner og helseforetak 4,5 til 6 milliarder kroner å gi det økende antall omsorgstrengende eldre et adekvat tilbud.

Velferdspolitikkens største utfordring er å planlegge og styre slik at vi får desentralisert omsorgs- og helsetjeneste med tilgang på personell med høy kvalitet.

Å få nok helsepersonell inn i helse- og omsorgstjenesten, er en krevende oppgave. Det kreves både tiltak for å få flere til å velge utdanning i helse og omsorg og et tillitsfullt trepartssamarbeid som får flere av personellet til å arbeide heltid.

En stadig viktigere demokratisk utfordring er at vi er på vei inn i en tid hvor sosiale medier, med sin følelsesladede logikk, gjør det vanskelig for politikerne å utøve en politikk som skaper tillit. I mange land. Også i Norge øker mistilliten til politikk og til de samfunnsinstitusjoner som er bærere av vårt demokrati.

I et demokrati er ingenting endelig vunnet. Det representerer verdier som hele tiden må forsvares.

I Norge er vi fortsatt velsignet med en relativt faktabasert debatt og høyt kunnskapsnivå blant velgerne. Det må vi hegne om slik at vi fortsatt kan være et land preget av stor grad av tillit mellom politikk og folk.

For å få det til, kreves det mye både av våre politikere, ledere og ansatte for å få det beste ut av vår viktigste ressurs – arbeidskraften.