Øystein Blymke: Norsk latskap sett med ideologiske briller

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT. Mange økonomer, ikke bare Holte, påpeker faren for at vårt oljefond i økende grad blir brukt av våre politikere, nærmest som et utømmelig oljekar. Eller for å bruke en lignelse: Like velsignet utømmelig som oljekaret til enken i den bibelske fortelling fra Sarepta.

Det å påstå at våre politikere bruker oljefondets penger like sjenerøst som enken fra Sarepta brukte sitt utømmelige oljekar, er drøy kost. Men la oss likevel se litt nærme på påstanden, vurdert ut fra et ideologisk ståsted. Da kan problemstillingen formuleres slik: Er venstresiden her i landet mer villig enn høyresiden til å øke offentlige utgifter gjennom bruk av oljefondets kapital, anvendt over statsbudsjettet?

For det første: Venstresiden vil ha vanskeligere enn høyresiden for å akseptere en påstand om at norsk offentlig sektor, hovedsakelig på grunn av oljefondbruken, eser ut i alle himmelretninger, og at årsaken til det er at våre politikere hverken vil prioritere, eller tør å si nei til en eneste interessegruppe som allerede får midler over en budsjettpost på statsbudsjettet.

For det andre: Venstresiden vil ha vanskeligere enn høyresiden for å akseptere en påstand om at nåværende bruk av oljefondets kan ha stor negativ innvirkning, både på kronekurs, rentenivå, sysselsetting, konsumprisindekser og mere til. Med andre ord; Det sitter lenger inne for venstresiden enn for høyresiden å innrømme at «uhemmet» oljepengebruk, smurt ut over samtlige budsjettposter til alle gode formål, kan være mer skadelig for arbeidslinja og for privat investeringslyst, enn hva en strammere finanspolitikk vil kunne være.

Og for det tredje: Venstresiden vil ha vanskeligere enn høyresiden for å akseptere en påstand om at staten mangler effektiviseringsvilje og manglende vilje til å stoppe investeringer som ender opp som «luftslott» med påfølgende milliardoverskridelser.

Boken til Holte har åpenbart også fått vind i seilene fordi det blåser en høyre-vind i folket for tiden. En høyre-vind som kan gi seg utslag i så mangt. Som for eksempel at det er i ferd med å bre seg en større forståelse blant folk flest for å begrense offentlige utgifter betraktelig, og heller bruke innsparte budsjettmidler til skattelettelser. En høyresidevelger vil ønske å beholde mer av lønnen selv, mens en venstresidevelger antakelig vil bli bekymret for at skattelettelser kan økte forskjellene i samfunnet, herunder også avstanden mellom dem som får inntektene fra arbeid, og dem som får den fra trygd.

Behovet for økt effektivitet og innsparing i stat og kommune klinger nok bedre i ørene til en høyresidevelger enn til en venstresidevelger. Venstresidevelgeren vil antakelig mene at slike effektiviseringsgrep som blant andre Holte opererer med, både vil skade velferdsstatens likhetsnormer og de solidaritetstanker den er tuftet på.

Hvorvidt aktive mennesker er lykkeligere enn inaktive, eller hvorvidt et menneske i arbeid er lykkeligere enn et menneske på trygd, ser jeg også har vært fremme som problemstilling i forbindelse med debatten om Holte-boken. Den debatten overlater jeg imidlertid til eksistensialister, filosofer, og leserne å gå videre med.