Tor W. Andreassen: Østlandets togkaos må få konsekvenser

Tor W. Andreassen er professor i innovasjon, Norges Handelshøyskole.

SYNSPUNKT. 160.000 togpendlere på Østlandet lever med en daglig realitet: Enten står toget stille, det mangler vogner, eller det er forsinket. På Østfoldbanen har pendlere opplevd opptil fire timers forsinkelser. På Drammensbanen har overfylte vogner blitt normalen. Dette er ikke bare enkelthendelser, men symptomer på en systematisk svikt i norsk jernbane.

Kundenes dom er brutal. Vys kundetilfredshet ligger på bare 60 poeng av 100 mulige, viser Norsk Kundebarometer (BI). Dette er langt under akseptabelt nivå for en profesjonell tjenesteleverandør – særlig når selskapet har tilnærmet monopol. 

Enda verre står det til med innovasjonsevnen: Norsk Innovasjonsindeks (NHH) viser at Vy har stagnert på 44 poeng over flere år. Mens togselskaper i land som Sveits og Japan utvikler smartere billettsystemer og mer punktlige avganger, opplever norske kunder et selskap som står stille.

Punktligheten forteller samme historie. I fjor nådde bare 86,1 prosent av togene fram i tide – nesten fire prosentpoeng under målet på 90 prosent. Dette er faktisk en forverring fra året før. Men hvem tar ansvaret for at samferdselsministernes punktlighetsløfte brytes daglig?

Rot og ansvarspulverisering preger sektoren. Samferdselsdepartementet, Jernbanedirektoratet og BaneNor setter premissene for tre ulike passasjerselskaper, mens Jernbanetilsynet skal overvåke sikkerheten. Solbergregjeringens jernbanereform fra 2015 skulle gi økt konkurranse, effektivitet og kvalitet. I stedet har vi fått det motsatte: høyere koordinerings-kostnader, uklare ansvarsforhold og dårligere kvalitet.

I et normalt marked ville dette fått konsekvenser. Ledelsen ville blitt byttet ut, eller selskapet ville mistet kundene. Men når Vy likevel opplever fem prosent passasjervekst, skyldes det ikke kundetilfredshet, men mangel på alternativer. Bilkøene på E18 og E6 er rett og slett enda verre. Vys kunder kan defineres som tvangslojale.

Dette handler om mer enn bare Vy. Det handler om Norges evne til å levere bærekraftig transport for framtiden. Hvordan skal vi nå klimamålene når folk ikke kan stole på toget? Sverige har vist vei med sin "Nya Generation Järnväg". Danmark moderniserer hele sitt signalsystem. Norge derimot, står fast i gamle strukturer og utilstrekkelige løsninger.

Samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap) må ta grep nå. For det første må antall aktører reduseres drastisk for å sikre klare ansvarslinjer. For det andre må det stilles tydelige krav til punktlighet og kapasitet, med reelle konsekvenser for ledere som ikke leverer. For det tredje trengs en massiv innovasjonssatsing for å løfte norsk jernbane inn i fremtiden.

Vi har to valg. Enten tar vi grep med radikal omorganisering, massiv innovasjonssatsing og tydelig ledelse eller vi kan fortsette som nå med et utilfredsstillende togtilbud hvor kundene er lojale av tvang. Da hjelper det lite å snakke om klimamål når 160.000 østlendinger daglig erfarer at toget ikke er til å stole på. 

Samferdselsministeren må gjøre to ting. For det første trenger vi en ny forretningsmodell med færre, større, og mer ansvarlige aktører i sektoren. For det andre må han kreve resultater og bytte ut ledere som ikke leverer. Som samfunn forventer vi en bedre avkastning på de 25 milliardene vi årlig bruker på sektoren. Når kundene er lojale av tvang og ikke av begeistring, har systemet sporet av.