Synspunkt | Veien til arbeidsinkludering: balansen mellom krav og støtte

Torhild Stimo er daglig leder i Fontenehus Norge og Tove Gundersen er generalsekretær i Rådet for psykisk helse.

SYNSPUNKT. I debatten mellom arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna og leder i Fellesorganisasjonen (FO) Marianne Solberg på Dagsnytt 18 den 19. april, ga partene hver sin viktige innsikt i denne komplekse tematikken.

Debatten som pågår i både lokale og nasjonale medier, handler om hvordan vi kan få flere inn i arbeidslivet? Meningene er delte. Noen snakker om å stille krav, mens andre fremhever å tilby støtte. Vi spør oss: er det virkelig enten eller? 

Det er viktig å vise respekt og verdighet overfor de av oss som står utenfor arbeidslivet ved å klart signalisere: «Vi trenger deg og det du har å tilby.» 

Dette budskapet er avgjørende for å gi håp og oppmuntre til aktiv deltakelse i samfunnet. Samtidig må vi ha kvalifisert oppfølging over tid, tilpasset den enkeltes forutsetninger og behov.

Forventningsavklaring vil alltid ha en stor betydning i arbeidslivet, og dialogen underveis som justerer forventninger og krav, blir en rettesnor i ethvert forhold mellom ansatte og arbeidsgiver. Vi må se på hver enkelt person som unik og tilby skreddersydde løsninger som kan hjelpe dem tilbake til eller inn i arbeidslivet.

Er det egentlig en motsetning?

Er det egentlig en motsetning mellom å stille krav og å tilby støtte? Vi tror ikke det.

Forventning har mer for seg som begrep enn krav: Vi som jobber med menneskene det gjelder, vet at forventning forstått som at fellesskapet trenger deg og håper eller ønsker at du kommer på jobb, er det som skaper god helse og fremgang.

En personlig utviklingsprosess kan se slik ut: Når du møter opp og får bidratt på dine premisser, vokser du på forventningene. Det at det er frivillig og selvbestemt er sentralt. Selvbestemmelse skaper verdighet og myndighet. Når du tar del i fellesskapet, føler du deg nyttig. Engasjerer du deg i større oppgaver, kan du oppdager du kanskje nye sider ved deg selv, evner som du ikke visste du hadde. 

Selvtilliten vokser og muligheter åpner seg. Både psykisk og fysisk helse får et oppsving. Du gjenoppdager håp for fremtiden og setter mål for hva du må oppnå for å nå dit. Denne prosessen foregår daglig i de 22 Fontenehusene rundt om i landet, i alle mulige former og nyanser.

Det er alltid preget av det enkelte individets personlige reise. Noen ganger går det fort, andre ganger tar det lengre tid.

Nå er det viktigere enn noensinne å løfte denne debatten og søke etter nye metoder. Vi må erkjenne at én løsning ikke passer for alle, og at å møte mennesker der de er, med respekt og forståelse, er veien å gå.

Frivillighetens rolle 

Vi støtter FO i at samfunnet trenger flere kvalifiserte fagfolk i tjenestene hos både NAV og helse. Men ikke glem at svært mye viktig tilfriskning (eller forverring) skjer mellom konsultasjoner og møter med det offentlige tjenesteapparatet. La lavterskeltilbudene få plass og rammer til å yte sitt beste for folk og samfunn.

Fontenehusene og andre frivillige arbeidsrettede lavterskeltilbud er klare for å utgjøre en større del av denne løsningen. Vi ønsker fortsette å tilby vårt støttende fellesskap og våre ressurser til de som trenger det mest. Alle som vil skal få prøve seg i arbeidslivet, uavhengig av bakgrunn eller situasjon. Ved å tilby et støttende fellesskap og meningsfulle oppgaver, bidrar Fontenehusene til å gi en ny start for mange.

Snart åpner Fontenehus nummer 23 i Lillestrøm. Vi håper politikerne fortsetter å prioritere strukturerte og arbeidsrettede lavterskeltilbud som et supplement til de offentlige tjenestene. 

Vi vil fortsette å arbeide for at alle som ønsker det skal få bidra og dermed kan føle seg verdsatt. Det går an å finne den rette balansen mellom å stille krav og å gi støtte, og det er der vi virkelig kan skape endring for den enkelte og for et mer mangfoldig arbeidsliv.