Feilslått lederutdanning

Frode Dale er forfatter og ledelsesrådgiver

SYNSPUNKT. Mitt svar er at alt for mange enten stryker eller får svært lav karakter i møte med ledelse i praksis. Hovedgrunnen er egentlig ganske banal: de har rett og slett ikke fått undervisning i akkurat den ledelses- eller lederkapsutfordringen de står med begge bena dypt plantet i.

Spørsmålet er om de eller utdanningsinstitusjonene har valgt det bort i rekken av ulike kurs - eller om den undervisningen de har fått rett og slett ikke kan «oversettes» inn i lederskapsutøvelsens praksisfelt.

Lederutdanningenes hovedproblemer

For meg er lederutdanning det samme som å ta teoriprøven. På samme måte som en kommende bilkjører må ha kunnskap om det å kjøre bil, så må kommende ledere ha kunnskap om å utøve ledelse og lederskap. Men alle vet at en ikke kan kjøre bil etter å ha bestått teoriprøven.

Hvordan kan jeg så si at lederutdanningen i Norge er feilslått? I min verden er det følgende 4 faktorer som gjør seg mest gjeldene:

• Den er for generell

• Den er for snever

• Den er for lite koplet til praksis=kontekst

• Den er ofte retrospektiv=kommer for sent

Konsekvensene av dette er at ledere får for lite for sent.

Før akademia går i svart og i forsvar, så kan de jo forklare meg følgende: hva er grunnen til at det ikke finnes et eneste studiepoenggivende kurs i det å bli leder for første gang?

Å bli leder for første gang

All grunnleggende lederutdanning bør jo ha til hensikt å gi kommende førstegangsledere den lederkompetansen de trenger for å mestre sin første lederrolle. Det er forsket og skrevet flere fagbøker om tematikken, men det finnes altså ikke ett eneste studietilbud knyttet til denne krevende overgangsprosessen. Dermed er førstegangslederne (fullstendig) uforberedt på sitt møte med sin første kontekstuelle lederrolle.

All verdens studiepoeng i teamledelse, coaching , selvledelse, helseledelse, skoleledelse, transformasjonsledelse, tillitsledelse osv. vil ikke hjelpe dersom de ikke er koplet opp mot konteksten lederne går inn i og skal få grep om.

La med ta tre eksempler på dette:

• Jeg har snakket med hundrevis av ledere som har tatt coachingkurs. Ingen av dem har fått utdanning/opplæring/trening i å gjennomføre en oppstartssamtale som ny påtroppende leder. Hvorfor ikke?

• Ingen av dem jeg har snakket med som har hatt/fått kurs i teamledelse/teamarbeid har fått utdanning/opplæring/trening i å overta et allerede eksisterende (leder)team. Hvorfor er ikke dette tema på disse utdanningene/kursene?

• Ingen av de førstegangslederne, mellomlederne eller topplederne jeg har snakket med har fått noe som helst utdanning i det å organisere ett lederskifte. Ingen har f.eks lært noe om hvordan en skal etablere seg og få fotfeste i en for dem helt ny kontekst som ny leder gjennom en plan for de første 90 dagene. Hvorfor ikke?

Så kan noen si at da har de valgt feil lederutdanninger. Mitt (mot)svar er såre enkelt: ingen av de lederutdanningene jeg har sett på nettet inneholder noen av de tre ovennevnte temaene/tilnærmingene.

Lederutdanning versus lederutvikling

Hvordan kan vi slå fast at lederutdanningen i Norge må være mer eller mindre feilslått? I tillegg til nevnte mangler må det jo være en grunn til at den såkalte «ledeutviklingsbransjen» i Norge håver inn godt over en milliard i året. På hva da? Jo, på det faktum at ledere mangler helt vesentlig leder- og ledelseskompetanse i verktøykassa. Ser en på innholdet de ulike leverandørene innen lederutvikling tilbyr, så er det primært helt basale lederferdigheter.

Så kan akademia si at det er ikke deres ansvar å fylle opp hele verktøykassa. De tar det de mener er det viktigste. Problemet slik jeg ser det, er at de ikke har tilbud som fyller opp halve verktøykassa en gang. De må derfor ha valgt bort en rekke kritisk viktige leder- og ledelseskompetansetemaer. Som altså det å bli leder for første gang.

Undersøkelse etter undersøkelse viser at det ledere etterspør mest er kompetanse i konflikthåndtering. I de studiepoenggivende lederutdanningene jeg har sett på nettet, så er det ingen som spesifikt tilbyr noe knyttet til lederen som konflikthåndterer. Ei heller som kriseleder. Eller rekrutterer. Eller arbeidsgiver. Og da snakker jeg som hovedtemaer og ikke underpunkter i undertemaer.

Oppsummering

Hensikten med dette innlegget er todelt. For det første ønsker jeg et svar fra akademia på hvorfor de har valgt å ikke fokusere på det å bli leder for første gang? Alle ledere i Norge må gjennom denne krevende overgangs- og etableringsprosessen, og forskningen knyttet til dette er overveldende. Men det undervises altså ikke i denne personlige og organisatoriske svært krevende kontekstuelle læringsprosessen. Hvorfor ikke?

Det andre er at ledere bør være mye mer selektiv på hva de etterspør.

Ledertrening trumfer i min verden lederutdanning.

Likevel er det kombinasjonen som er det beste. Dermed er spørsmålet om akademia må få inn mer ledertrening og at «lederutviklingsbransjen» må få inn mer lederutdanning. Jeg mener for øvrig at dagens lederutviklingspraksis også er mer enn feilslått, men det får jeg ta ved neste korsvei.

Det viktigste for meg er at ledere er mest og best mulig skodd når de havner inn i ulike situasjoner, kontekster og prosesser som krever helt konkret personlig opptrent lederkompetanse. Per nå er det alt for mange ledere som må møte de utallige lederutfordringene en lederrolle inneholder med en alt for skrinn lederverktøykasse. For å bøte på dette må akademia tenke nytt, helhetlig og ikke minst mer praktisk.