2025 – et skjebneår for Europa

Donald Trump sender ut haugevis av signaler og beskjeder om hva han vil foreta seg når han om tre uker inntar Det hvite hus. Politiske ledere verden over forventer store endringer. Noen nikker tilfreds, andre rister oppgitt på hodet og vender tommelen ned.

Vi får vente og se, er stort sett den linjen statsledere i Europa har lagt seg på. Det er ingen grunn til å ta problemene på forhånd. Men det foregår friske diskusjoner på diverse kammers om hva EU skal svare om Donald Trump velger å starte en handelskrig både med Kina og Europa og ellers stille krav som Europa vanskelig kan innfri i det tempoet Trump forlanger.

Ifølge Trump er det ikke nok at Nato-landene bruker 2 prosent av budsjettet på forsvaret. Det må økes til 5 prosent, krever han. Flere Nato- land er i en så dårlig økonomisk forfatning at det i praksis vil bli umulig. Velgerne vil ikke tillate det.

I 2025 vil vi få en forsterket debatt om vi skal la oss drive inn en ny kald krig og bruke enorme summer på å forberede oss på et angrep fra Russland som er sterkt svekket som følge av krigen i Ukraina. 

Trump varsler kutt i bevilgningene i WHO og FN. De kan ende opp som bleke skygger av hva de har vært. Det internasjonale samarbeidet kan gå i stå. Det vil få negative konsekvenser for små land som Norge.

Make America Great Again

USA er en stormakt, men ikke like suveren som de en gang var. Om Trump vil lykkes med å «Make America Great Again» er høyst usikkert. Motkreftene kan bli sterkere enn han regner med.

USA har en fordel som Europa ikke har. De har en sterk leder som kan føre en tydelig og konsekvent utenrikspolitikk. Om det blir slik i praksis er usikkert. Forutsigbarhet er ikke noe Trump kan smykke seg med. 

Europa går 2025 i møte med et lederskap som er svakere enn på årtier. I Tyskland måtte Olaf Scholz kaste kortene i desember. Om valget i februar vil legge grunnlaget for en handlekraftig regjering, er usikkert.

Det er krisestemning i tysk industri. Tyskland sliter økonomisk. De er i ferd med å miste sin posisjon som lokomotivet i EU. Høyresiden med Alternativ für Deutschland i front er i framgang. Sosialistene og kristendemokratene sliter med å samle seg om politiske veivalg som kan sikre vekst og stabilitet.

Hvor trøblete forholdet til USA kan bli, fikk vi et eksempel på i helgen da Friedrich Merz, kristenkonservative CDUs statsministerkandidat i Tyskland, gikk hardt ut mot teknologimilliardæren Elon Musks støtte til ytre-høyrepartiet AfD. Han vil ha seg frabedt den slags innblanding fra USA.

Musk skrev i en kommentarartikkel i den konservative tyske avisen Die Welt at AfD er «det siste håpet for dette landet.» Musk som blir en del av Trumps regjering, forsvarer sin innblanding i tysk politikk med at han er administrerende direktør i elbilprodusenten Tesla, som driver en stor fabrikk øst for Berlin, og derfor har en legitim interesse.

Krise i Frankrike

I Frankrike satser Emmanuel Macron på en ny statsminister. Om heller ikke Francoise Bayrou lykkes med å få flertall for sin politikk, kan Macron bli nødt til å kaste kortene og skrive ut et nyvalg som kan bane veien for Marine Le Pen.

Det ble til slutt flertall for at Ursula van der Leyen skal fortsette som leder for EU-kommisjonen. Hun er den mest sentrale politikeren i EU for tiden, men uten helhjertet oppslutning fra de nasjonale statslederne, er det begrenset hva hun kan få utrettet.

Van der Leyen representerer kontinuitet. Det er både en fordel og en ulempe. De politiske rammebetingelsene har endret seg betydelig som følge av Ukraina-krigen. Hun finner ikke løsninger med å fortsette i de sporene hun fulgte i forrige periode.

Van der Leyen kjemper for tettere integrering i EU. I fjor leverte den tidligere sjefen for EUs- sentralbank, Mario Draghi, en rapport til EU der han pekte på at Europe er i ferd med å bli utkonkurrert av Kina og USA. Han tar til orde for at EU må investere hundrevis av milliarder i innovasjon, forskning og utvikling, sikre levelige kraftpriser og skrote en rekke regler som tynger næringslivet.

Det er langt fra sikkert om EU vil klare å samle seg om et slikt krafttak i 2025. Det er blitt flere politikere I EU som ikke ønsker å overlate mer makt og styring til ledelsen i Brussel.

Det er også en gryende opposisjon mot EUs sterke satsing på grønn politikk, ikke bare blant bøndene, også i næringslivet. De kan ikke leve med de høye energikostnadene og krav om grønne investeringer.

Ukraina under press

Krigen i Ukraina skaper økt usikkerhet for Nato og EU om hvor veien går videre. EU-lederne holder fast på at de vil sørge for at Ukraina skal få de ressurser de trenger for å føre videre kampen for «demokrati og sikkerhet». Dette er bare prat. Om Donald Trump trapper ned støtten til Ukraina, vil ikke EU-landene være i stand til å forsyne Ukraina med det som trengs for å holde krigen gående. Nato må forberede seg på et tap i Ukraina.

Høyre og Ap gir signaler om at løsningen for Norge i den uavklarte sikkerhets- og handelspolitiske situasjonen vi er på vei inn i, er å søke et tettere samarbeide med EU. De regner med at EU vil komme til å spille en viktigere rolle i det sikkerhetspolitiske samarbeidet og at Norge må slutte seg til den handelspolitikken EU vil føres i møte med USA.

I Frp er skepsisen mot et sterkere samarbeid med EU stor. Tidligere nestleder, Ketil Solvik Olsen, sa nylig i en videosending fra Finansavisen at Norge heller må samarbeid med amerikanerne enn å knytte seg sterkere til EU.

Han peker på at republikanerne ser på Europa som den store taperen i verden. Han tror Norge har mer å vinne på å være små, uavhengig og mobile framfor å være en del av en koalisjon på rundt 30 land med ulike interesser.

Her berører Solvik Olsen et av de spørsmålene Høyre og Frp vil slite mest med om de  får flertall ved valget til høsten.

Norges bør gå sammen med Europa, ikke satse på alenegang i møte med USA. I 2025 må Norge være forberedt på at EU ikke uten videre får henge seg på EUs løsninger og avtaler. Men lille, rike Norge kan betale for seg. Det kan være det EU vil kreve for at vi skal få bli med på det vi anser oss tjent med.