Europas ledere må ta innover seg tapet i Ukraina

Det er tre forhold som er krevende for politiske ledere i et demokrati å forholde seg til: å innrømme og ta et tap, å påta seg risiko og å forholde seg til en helt ny fortelling, delvis i motsetning til det de selv har fortalt i flere år.

Dette opplever de europeiske Nato-lederne i disse dager. Det fører til de merkeligste utspill, som viser at de ikke er forberedt på å forhandle med Putin om en fredsavtale.

Vi er fortsatt der at vi støtter Ukraina og mener det ikke kan inngås en fredsavtale som ikke Ukraina kan akseptere. Volodymyr Zelenskyj mener fortsatt at Russland må trekke seg ut av områdene de har okkupert og at Ukraina må få bli med i Nato. Det kan virke som han ser for seg at Russland kan beholde noen av områdene, for eksempel Krim og at sikkerhetsgarantier kan erstatte et formelt Nato-medlemskap.

Jens Stoltenberg frykter 

Alt tyder på at Ukraina taper krigen. Jens Stoltenberg frykter at Ukraina kan miste sin selvstendighet. Men fortsatt er det norske og europeiske standpunktet at demokratiet og Europa er truet om Russland vinner. Derfor må det kriges.

Selv om signaler og uttalelser fra USA varierer, kan det slås fast at USA ikke vil å fortsette å sende våpen til Ukraina for å fortsette krigen mot Russland. Det eneste de europeiske Nato-lederne har klart å samle seg om, er at de og ikke minst Ukraina, må få sitte rundt forhandlingsbordet. I går klarte de å vise verden at de er fundamentalt uenige om en såkalt fredsstyrke.

Etter det sjokkartede møte med USAs forsvarsminister, visepresident og forhandlingsleder for Ukraina før helgen, kunne Storbritannias utenriksminister Keir Starmer i går fortelle at han var rede til å sende britiske soldater til Ukraina for å sikre en fredsavtale.

Tidligere har den franske presidenten, Emmanuele Macron, luftet tanken om å sende soldater til Ukraina for å kjempe mot Russland. Tanken ble fort begravd. Det er ikke godt å si om den nå er vekket til live igjen, men da som en del av en fredsbevarende styrke.

Macron benytter anledningen til å si at det haster med å få på beina en felles-europeisk militærstyrke. Om den skal bli en del av EU eller forbli under Nato, er ikke klart.

Macron vil ha hær

I går samlet Macron en rekke europeiske ledere til et møte for å drøfte hvordan de skal møte utfordringen fra USA om fredsforhandlinger med Russland. Det enste de samlet seg om var at Ukraina «fortjener fred gjennom styrke», og «en fred som respekterer landets uavhengighet og territorielle integritet, med sterke sikkerhetsgarantier», for å sitere EU kommisjonens president, Ursula Von der Leyen og EU-president Antonio Costa, som også deltok på møtet. De la til at «Europa tar sin fulle del av ansvaret for den militære bistanden til Ukraina. Samtidig trenger vi en kraftig økning i forsvaret i Europa.» Det er høyst uklart hva dette betyr.

Etter møtet sa Tysklands statsminister Olaf Scholz at debatten om å sende fredsstyrker til Ukraina er forhastet og høyst upassende.

Danmarks statsminister Mette Frederiksen sier hun ikke ser noen tegn til at Russland vil ha fred.

USA går videre uten å bruke tid på å finne ut av hva de europeiske lederne mener. Europa er fullstendig akterutseilt.

I dag sitter utenriksministrene Sergej Lavrov og Marco Rubio ved samme bord i Saudi-Arabias hovedstad Riyadh. Forhandlingene om Ukraina har startet, ikke formelt, men i realiteten. Målet med møtet er å forberede et toppmøte mellom USAs president Donald Trump og Russlands president Vladimir Putin. Det kan skje fort, har Trump sagt.

De to vil neppe møtes før det er gode grunner til å tro at de vil lykkes med å komme til en enighet.

Europa på sidelinjen

Når Nato-lederne i Europa ikke deltar på det forberedende møtet, er de i realiteten satt på sidelinjen. Det er tvilsomt om Donald Trump vil ha med seg andre når han skal møte Putin.

Hvis ikke Nato-landene vil godta den fredsavtalen han vil inngå med Russland, vil USA trekke seg tilbake og overlate Ukraina til Europa.

Det er denne muligheten Europas ledere må forberede seg på. De må forholde seg til at det mest sannsynlige er at Ukraina ikke får noen sikkerhetsgarantier. Det er en dødfødt tanke at Nato-landene uten USA skulle kunne gi Ukraina sikkerhetsgarantier

Norge har en sikkerhetsgaranti gjennom Nato. Ukraina er ikke med i Nato. Derfor har de ingen sikkerhetsgaranti og vil heller ikke få det.

Om det skal etableres en fredsbevarende styrke langs den 100 mils lange grensen mellom Russland og Ukraina, kan ikke Nato-landene utgjøre denne styrken. Nato er den del av konflikten. Det må være et nøytralt land som påtar seg oppgaven. Det spørs om noen er interessert.

Framtidshimmelen for Ukraina er mørk. Europas ledere må forberede seg på at Ukraina taper krigen.

Nato har passet på å ikke bli involvert i krigshandlingene. Vi må holde på den linjen.

Guri Melby vil sende soldater

Guri Melby (V) har alt bestemt seg for at Norge bør delta med soldater som del av en sikkerhetsstyrke i Ukraina. Erna Solberg (H) er avventende, men positiv. Bakgrunnen for det er at tilliten til at Russland vil overholde en eventuell fredsavtale, er svært lav, sier hun til Aftenposten.

Men hvis tilliten til at Russland ikke vil overholde en fredsavtale er så liten, er det et argument for å holde seg unna. Vi bør ikke lefle med den tanken at vi skal ende opp i en krig med en atommakt som ikke overholder en fredsavtale.

Jonas Gahr Støre sier klokelig at dette er et spørsmål det ikke er aktuelt å diskutere nå. Han kunne sagt at det aldri blir aktuelt fordi han ikke tror Russland vil godta at Nato-styrker skal utplasseres på grensen til Russland.

Norske og europeiske politikere må utvilsomt tenke nytt om forsvar og sikkerhet. Fortellingen om at vår sikkerhet og demokratiets framtid står og faller med at Ukraina vinner krigen, at det er en kamp for oss ukrainerne kjemper, duger ikke lenger.

Jens Stoltenberg sa en gang at han ikke ville leve i en verden der et stort land kunne underlegge seg et mindre land. Det spørs om det ikke er den verden vi nå lever i. Det er i alle fall en slik verden lederen for vår nærmeste allierte, Donald Trump vil leve i. Han vil ha både Grønland og Canada.