Magne Lerø: Bedrifter ansetter selvsagt den som er best til å tjene penger

Etter at Dagens Perspektiv har kartlagt lederskifter i landet 50 største børsnoterte selskaper i 15 år, konkluderer vi med at det går i sneglefart med å få kvinner inn i toppledelsen.

Politikerne maser med jevne mellomrom om at det går altfor tregt med å sikre mangfold. Det er alle enig om. Det finnes ikke en styreleder i et profilert selskap som sier de ikke er opptatt av mangfold når de skal ansette toppsjef.

Tiden er kommet for at Telenor skal ha ny konsernsjef. Da Sigve Brekke ble ansatt i 2016, ble det et salig bråk fordi det ble hevdet at dyktige kvinner ble forbigått. Det var opplest og vedtatt at tiden var inne for en kvinnelig toppsjef, og det ikke var mangel på kvalifiserte kvinner. I mediene ble Berit Svendsen trukket fram som den sterkeste kandidaten.

Styreleder Svein Aaser måtte forsvare seg mot påstander om at Berit Svendsen ble koblet ut for tidlig i ansettelsesprosessen. Både politikere og kommentatorer hang seg på kritikken med påstander om at det var en ukultur i selskapet som rammet kvinner.

For styret var saken enkel. De hadde ikke noe imot å ansette en kvinne. Men de var overbevist om at Sigve Brekke var den beste du kunne få tak i.

Slik tenker alle styrer, også kvinnelige styremedlemmer, i bedrifter som lever i en tøff konkurransesituasjon. Styrene velger den beste. For å forsikre seg om at vennskap og kjennskap ikke spiller inn, engasjerer de en hodejeger som vurderer de ulike kandidatene.

Telenor fikk etter hvert en kvinnelig styreleder, men i fjor måtte Gunn Wærsted vike plass for Jens Petter Olsen. Olsen kommer til å få spørsmål fra mediene om ikke tiden er inne for en kvinnelig toppsjef i Telenor. Da vil han si de har bedt hodejegeren særlig lete etter kvinnelige kandidater og peke på at de har mange dyktige kvinnelige ledere i selskapet.

Det kan godt være Telenor denne gangen velger en kvinne. Sjansen er større for at de velger en mann, ganske enkelt av den grunn at de fleste store bedriftene velger en mannlig toppsjef. Det er det vår undersøkelse viser.

Styremedlemmer i et børsnotert selskap er forpliktet til å velge den toppsjefen de mener er best i stand til å levere størst mulig utbytte til aksjonærene. Det snakker de ikke høyt om. De snakker gjerne høyt om de er opptatt av mangfold.

Det blir hvert år noen flere kvinner i sentrale lederposisjoner i bedriftene. Slik sett er det riktig å si at tiden jobber for mangfold.

Mangfold omfatter mer enn kvinner. Noen er opptatt av at flere innvandrere må komme opp og fram.

Politikerne er opptatt av aldersfordeling og landsdelsrepresentasjon. I kulturlivet anses det som et pluss at LHBT-personer blir synlig i viktige posisjoner.

Regjeringen vil ikke sitte med hendene i fanget og se på den sneglefarten bedriftene bruker for å få flere kvinnelige ledere inn i bedriftene. Den kan riktignok ikke pålegge styrene å ansette flere kvinner. Regjeringen kan imidlertid lovfeste hvem som skal sitte i bedriftens styre.

Regjeringen fikk et bredt politisk flertall for at alle store og middels store selskaper skal ha minst 40 prosent av hvert kjønn i styret fra i år av. 20.000 bedrifter vil bli berørt av ordningen som skal iverksettes gradvis.

I år gjelder det rundt 8000 selskaper med mer enn 100 millioner kroner i samlede drifts- og finansinntekter. Det betyr at i overkant av 6000 kvinner skal inn i bedriftsstyrene. Behovet for nye kvinnelige styremedlemmer de neste fire årene vil ligge på nærmere 13.000.

Bedrifter vil ikke bli lovbrytere. Landet vil bli støvsugd for kvinner som vil si ja til et styreverv. Politikerne vil lykkes.

Da loven om 40 prosent kvinner i allmennaksjeselskaper ble innført, regnet politikerne med at det ville øke kvinneandelen i ledelsen. Det skjedde ikke. Kvinner opptrer som menn i styreposisjoner. De er, som menn, opptatt av å finne den beste for selskapet. Og fortsatt er de langt flere menn enn kvinner å velge blant.

Et styre kan hvem som helst sitte i. Hvem som helst kan ikke være leder. Om det blir flere kvinner som blir ledere i bedrifter fordi det befinner seg flere kvinner i styrene, er heller tvilsomt.

Politikerne er opptatt av å øke kvinneandelen på alle områder der menn dominerer. Forsvaret har historisk sett vært menns domene. I dag er 20 prosent av de ansatte i Forsvaret kvinner. 16 prosent av dem er «krigere».

Norge var det første Nato-landet som i 2015 innførte verneplikt for kvinner. I dag avtjener over 30 prosent av kvinnene førstegangstjenesten.

I investormiljøene må du lete for å få øye på kvinnene. Nærmere 97 prosent av dem som får risikokapital, er menn. Dagens Næringsliv kan fortelle at andelen kvinnelige ledere i gasselleselskapene (selskaper som vokser raskt) ble redusert fra 14 prosent i 2022 til 12 prosent i 2023. Kun 9 prosent hadde i fjor en kvinnelig styreleder, en nedgang fra 11 prosent i 2022.

I 2021 hadde kun 14 prosent av bedriftene som fikk støtte fra Innovasjon Norge, en kvinnelig leder.

Det er 17,3 prosent av landets 269.344 aksjeselskaper som har en kvinnelig leder.

Politikerne gjør i alle fall sitt for å kvinner opp og fram. De kan ikke gjøre noe med at de som har ansvaret for å foreta ansettelser i konkurranseutsatte bedrifter, jakter den beste – det være seg mann eller kvinne.

Skal likestillingen i næringslivet gjøre byks framover, framfor å sige videre i snegletempo, må flere kvinner synes det er stas å konkurrere i pengenes verden.