Magne Lerø: En skam å kutte i FNs arbeid for flyktninger

 I fjor ga regjeringen 1336 millioner kroner til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). I år ligger det an til at Norge gir 894 millioner.

Raymond Johansen, generalsekretær i Norsk Folkehjelp og medlem av Aps sentralstyre, er bekymret for ringvirkningene av regjeringens politikk. Han sier til Klassekampen at det i en tid hvor FN-systemet står under press, er viktig å ikke svekke FN ytterligere. UNHCR er i en finansiell krise og må kutte seks prosent av aktiviteten- og det i en tid hvor det 40 steder i verden er flyktninger som trenger hjelp for å overleve.

– Dette kuttet går ut over de mest sårbare, flyktninger og internflyktninger. De har ikke mat, som betyr at de ikke kan utvikle seg der de bor, og det leder til at de begynner å søke seg til Europa. Det får konsekvenser for individer, men også hele systemet, sier Annika Sandlund, leder i UNHCR Norden og Baltikum til Klassekampen.

Den sjuende største

I 2023 var Norge en av UNHCRs viktigste partnere, som den sjuende største statlige giveren. Mens nabolandene våre har økt sin støtte og gir mer enn Norge, har Norge kuttet i støtten. Norge gir midler gjennom hele året.

Norge har også redusert antallet kvoteflyktninger fra 1000 til 200. UNHCRs mener Norge på sikt må ta imot 5000 kvoteflyktninger i året. 

– Hvem skal ta ansvar om ikke Norge stiller opp? Dette er brudd på intensjonene i Hurdalsplattformen, sier Johansen, med adresse til regjeringen. Utviklingsminister Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim (Sp) peker på at det hun kaller kjernebevilgningen på 630 millioner kroner, har ligger fast i fire år. I tillegg til dette gis det støtte av ulik størrelsesorden hvert år.

Hun peker på at Norge vurderer hvert år hvilke organisasjoner som til enhver tid er best egnet til å respondere i enkeltkriser og at UNHCR er alltid en viktig partner, men er for eksempel ikke til stede i Gaza. Samlet sett har støtten til flyktninger økt over mange år.

Norge har tatt imot 80.000 flyktninger fra Ukraina. I forhold til folketallet ligger vi helt på topp i å gi beskyttelse til ukrainere. Kapasiteten rundt om i kommune er nå sprengt. Vi sliter med integreringen. I en slik situasjon kan det forsvares å redusere antallet kvoteflyktninger.

Men søkkrike Norge kan ikke forsvare å redusere bevilgningene til FNs arbeid for flyktninger.

Norge har en viss tradisjon for godhetsposering. Den tid er forbi. Nå snakkes det om Norge som krigsprofitør fordi vi har tjent flere tusen milliarder ekstra på de høye energiprisene som følge av krigen I Ukraina. Det er ikke en treffende karakteristikk, men det er et faktum at vi øker vår rikdom voldsomt, mens de fleste land i Europa blir fattigere og må oppta lån for å få opprettholde velferdsordninger på et visst nivå og levere nødvendige offentlige tjenester.

Mer på klimatiltak

Når vi er blitt så mye mer rikere, bør vi markere det vel å øke støtten til humanitær bistand. Vi bør også bruke mer på klimatiltak i andre lans som redusere utslippene av klimagasser betydelig mer enn det vi oppnår med det samme kronebeløpet her landet.

Norge har vært opptatt av å bygge et omdømme som en humanitær stormakt. Det må gjerne rakne, for vi opptrer ikke slik lenger. Det er en skam at vi reduserer bistanden formidlet gjennom FN med å vise til at vi også mottar mange flyktninger fra Ukraina, har et eget støtteprogram for Ukraina og gir støtte til palestinerne utenom UNHCR.

Vi gir ikke mer støtte til Ukraina enn de andre nordiske landene. Så det er ingen grunn til å sole oss i Nansen-programmet.

Saken er at mens verden er i krise, fattigdom og elendighet brer om seg, blir vi rikere dag for dag. Og vi deler så lite som mulig med verdens nødlidende. Vi gir endatil bare småpenger til andre land for å hindre utslipp av klimagasser, blant annet som følge av den gassen og oljen vi tjener oss søkkrike på.

Vi må holde oss innenfor handlingsregelen, for ellers blir det press i økonomien. Det er knapt en halv sannhet. Vi kan sende milliarder ut av landet uten at det påvirker norsk økonomi det fnugg. Men vi holder hardnakket fast på de flere tusen milliardene vi har tjent på at andre må betale i dyre dommer for den gassen og oljen vil leverer til den høyeste prisen det er mulig å oppnå i markedet.

Det minste vi kan gjøre for å opprettholde en viss anstendighet, er å droppe kutt i støtten til verdens elendige.