Magne Lerø: Presseetisk dobbeltmoral og hykleri om «Partiet»

Jesus fortalte en gang en kostelig historie om to menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: «Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.» Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: «Gud, vær meg synder nådig»!

Hvis de mange som høvler over forfatterne Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrandt og redaktørene i Gyldendal forlag som har gitt ut boken Partiet vil vite hvem som kom best ut av det, kan de lese 18. kapittel i Lukasevangeliet.

Og mens de først er i gang, kan de også lese fortellingen i Johannesevangeliet om kvinnen grepet i hor som fariseerne slepte fram for Jesus. Loven påbød at slike kvinner skulle steines. «Den som er uten synd, kan kaste den første steinen», sa Jesus. Da mistet de selvsikkerheten og gikk slukøret bort.

Egen prektighet

Å fremheve egen styrke, flinkhet, etiske bevissthet, for ikke å si prektighet, på andres bekostning, er et velkjent fenomen. Da Partiet ble gitt ut, kunne ikke kommentatorer, journalister og forlagsfolk dy seg. Den ene etter den andre hang seg på. Partiet har fått status som ei bok pressen ikke vil ta i med ildtang en gang, enda den er skrevet av to journalister i Dagbladet som har ord på seg for å være etterrettelige, og den er gitt ut på et av landets største forlag med en redaktør som kan sine saker.

En av de som har ikledd seg fariseerkappen, er Anders Heger, forlegger i det konkurrerende forlag Cappelen Damm. I en kronikk i Aftenposten kritiserer han forlagssjef i Gyldendal, Ingeborg Volan, for å ha forsvart utgivelsen av boken med at «det litterære feltet og det journalistiske ikke opererer etter de samme etiske regler». Heger hevder de etiske standarden skal være høyere i en bok, ikke lavere.

Det er grunn til å minne om at Heger for vel 20 år siden ga ut Åsne Seierstad Bokhandleren i Kabul. Der var det ikke mye samtidig imøtegåelse. Det ble dom i tingretten, men Høyesterett frikjente forfattere og forlag for krenkelse av privatlivet.

Lars Joakim Skarvøy, tidligere journalist i VG og sentral i dekningen av #metoo-saken mot Trond Giske, hyler ut om at han vil ha en unnskyldning fordi det som står om ham i boken ikke er sant. Han kysset ikke Hadia Tajik på munnen på et lasteplan under Pride. Han har ikke kysset henne i det hele tatt, men danset med henne, det har han gjort, men ikke på en lastebil.

Skarvøy som pyroman

– Å høre Skarvøy snakke om presseetikk er som å høre en pyroman snakke om brannvern, sier Trond Giske til VG. Skarvøy ga for seks år siden ut boken Alle skal ned sammen med Marie Melgård.

Giske sier det i boken framsettes en rekke alvorlige beskyldninger mot ham som er udokumentert og falske og at de aldri ble forelagt ham. Den boken var det Kagge forlag som ga ut.

I de godt over tusen artikler som mediene har bragt til torgs om Marius Borg Høiby skorter det ikke lite på samtidig imøtegåelse.

Mediene er ikke seine om å skrive om et varsel. Her kan sterke karakteristikker og subjektive opplevelser settes på trykk. Samtidig imøtegåelse fungerer som et godkjenningsstempel for publisering. Men hva slags imøtegåelse kan en forvente seg når den det varsles mot ikke aner hvem som har varslet og hvilken situasjon det dreier seg om?

Det finnes en «Etisk sjekkliste for sakprosa». Den ble lansert av Norsk Faglitterær Forfatter- og oversetterforening 25. februar 2020. Den kjenner nok de to Dagbladet-journalistene Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrant til. Det gjør også forlagsredaktør Reidar Mide Solberg og forlagssjef Ingeborg Volan i Gyldendal.

De to forfatterne har snakket med 70 kilder. Alle er anonyme, med unntak av ledelsen i Arbeiderpartiet. Ingen som er omtalt er gitt rett til samtidig imøtegåelse slik pressens Vær Varsom-plakat krever. Hele boka kan dermed sies å være et brudd på presseetikken, men ikke på forlagsetikken. Her er det ikke et krav til samtidig imøtegåelse. Det er imidlertid et krav om at ei bok ikke skal inneholde faktafeil. Det er flere feil i Partiet . Det blir gjerne resultatet når en skriver en bok på 320 sider basert på anonyme kilder.

Fra bakrommet

Når forfatterne har snakket med så mange kilder og fått flere til å bekrefte det som har skjedd og blitt sagt, hevder de å ha sitt på det tørre. Det er umulig å skrive en bok om det som skjer på bakrommet uten at noen vil protestere og hevde det er feil.

Påviselige faktafeil vil forlaget rette opp. Ulike meninger og påstander om hva som har skjedd og er blitt sagt, blir stående.

Marianne Marthinsen som er omtalt i boken, skriver i VG at det er nytteløst å ta avstand fra historier som fortelles om henne, for eksempel at hun iverksatte #metoo-kampanjen mot Trond Giske. I boka påstås ikke det hun tar avstand fra. Men det påstås at både hun, Hadia Tajik og flere andre spilte en rolle i #metoo-saken om Giske.

Forfatterne kunne selvsagt sitert henne i boken på at det som sies om henne ikke er sant. Det ville blitt påstand mot påstand. I konflikter er det ofte slik at sannheten er avhengig av hvilket øye som ser. En vil aldri få Hadia Tajik, Trond Giske og Marianne Marthinsen til å bli enige om hva som skjedde i metoo-saken.

Hadia Tajik er omtalt 325 ganger. Samtidig imøtegåelse vil bli umulig å praktisere. Skulle forfatterens strøket det hun hevdet ikke var riktig, men som andre hevder var riktig?

Og hvorfor kritisere forlaget for ikke å ha kontaktet Karen Marie Berg som var gift med avdøde Hans Kristian Amundsen? Hun skal da ikke stå til rette for hva han foretok seg da han var leder for partikontoret på Stortinget.

Når journalister, enten det skjer i bokform eller i medier, kommer trekkende med anonyme kilder som serverer kontroversielle påstander, bør det alltid tas med ei klype salt.

Samtidig imøtegåelse

Denne boken er ikke verre enn det vi kan lese i pressen selv om forfatterne ikke har gitt anledning til samtidig imøtegåelse. Forfatterne har dessuten valgt en fortellende stil. De tillater seg å spekulere i hva aktører følte og tenkte.

Forfatterne bringer ikke til torgs personkarakteristikker under beltesteder eller grove beskyldninger. Det er det politiske spillet det handler om.

Partiet er enn fortelling, ikke en sakprosabok med kildehenvisninger. Boken holder ikke mål som analyse. Når det er personene og spillet som er i fokus, gir boken i liten grad et svar på hvorfor Arbeiderpartiet har tapt så mange velgere de siste 20 årene.

Det mest spesielle med boken er at de framstår som en massiv kritikk av Jonas Gahr Støre, at Ap framstilles som et rottereir md Trond Giske og Hadia Tajik i ledende roller og at det bringes nye opplysninger om maktkampen rundt Trond Giske, der #metoo inngår.

Mediene har Pressens Faglige Utvalg (PFU) som tar stilling til om en redaksjon har brutt Vær Varsom-plakaten. Straffen er at PFUs konklusjon skal offentliggjøres der saken ble publisert.

Flere tar til orde for at forlagsbransjen også bør få sin Vær Varsom-plakat. Da må de også få et utvalg som behandler klager. Det er tvilsomt om forlagene vil bla opp de millionene det vil koste å etablere et PFU for forlagsbransjen.

Det mest effektive er at vi beholder de reglene vi har og at det føres kraftfulle debatter om kontroversielle bøker. Det gjør nok inntrykk på ledelsen i Gyldendal når de kritiseres for å utgi et makkverk av ei bok.