Synspunkt | Nina Riibe: Meningsløs grense for lederlønninger

Nina Riibe er leder av arbeidstakerorganisasjonen Econa, fagforbundet for siviløkonomer.­

­Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Å være leder, er ingen åtte-til-fire-jobb. Du er alltid på jobb, det er mye stress og et stort ansvar. Det som skjer på min vakt, er mitt ansvar. Gleden er å få folk til å skape noe sammen, se at maskineriet går som smurt.

Samtidig kommer også en del utfordringer med stillingen. Ofte må hele familien si ja til at én eller begge foreldre tar en topplederstilling.

• LES OGSÅ: Econa-topp: Lønnstaket for statlige ledere bør fjernes

Det er en utsatt posisjon, der man har tillit helt til man ikke har den lenger. Skiftet skjer gjerne i full offentlighet. Derfor er det ikke uvesentlig å få riktig betalt i kroner og øre for det ansvaret man får og tar. Det får også virksomhetene igjen for.

Statlig lønnstak

Debatten om lederlønninger er ikke ny – men den fikk fart da SVs Audun Lysbakken kalte tidligere næringsminister Iselin Nybø (V) inn på teppet.

Lysbakken mente at hun brøt eller tøyde retningslinjene i statens lederlønnssystem ved å gi administrerende direktør i Eksportfinans 2,5 millioner kroner i lønn til tross for Erna Solbergs maksgrense fra 2015 på to millioner kroner i offentlig sektor.

Siden Solberg lanserte to millioner kroner som lønnstak, skulle tallet nå vært 2,5 millioner om man fulgte justeringen av grunnbeløpet i samme periode.

Eierskapsmeldingen som skapte debatt

Regjeringens nye eierskapsmelding ble lagt frem i oktober i fjor. Jeg er ikke overrasket over at den skapte debatt. Der kom regjeringens varslede innstramming av topplederlønninger i statlige og delstatlige selskaper.

Regjeringen begrunnet det med at den mener alvor med moderasjonslinjen. Nå skal ingen toppledere få større lønnstillegg, i kroner og øre, enn de ansatte.

Intensjonene i Statens lederlønnssystem er gode: Staten skal være en forutsigbar og god arbeidsgiver, med betingelser som er konkurransedyktige sammenlignet med det private næringslivet.

Praksisen med regelstyrte lønnsnivåer for posisjoner og maksimal lønn på to millioner kroner harmonerer imidlertid ikke med intensjonene til lederlønnssystemet. Derfor bør lønnsstiger med tall heller erstattes av et normativt utgangspunkt om at staten skal være en attraktiv, men ikke lønnsledende arbeidsgiver.

• LES OGSÅ:Nå skal statens lederlønninger kuttes

Man kan selvsagt innvende at to millioner kroner er mye penger. Blant Econas medlemmer, som er interessert i slike stillinger, sier 39 prosent nei til topplederstillinger med lønn på to millioner kroner. To av tre av disse sier den er for lav i forhold til ansvar og innsats.

Om ikke den profilerte og utsatte topplederposisjonen betaler seg i kroner og øre, kan risikoen for mange bli for stor. Maksgrensen gjør med andre ord staten til en mindre attraktiv arbeidsgiver, og det gjør det vanskelig å tiltrekke seg de beste hodene. Det er en risiko som staten utsetter seg for.

For å få mest mulig nytte og velferd ut av felleskassen, trenger offentlig sektor gode ledere og et sunt mangfold. De bør derfor lete etter kandidater i hele markedet.

Minst to hindre i offentlig sektor

Problemet er at offentlig sektor helt klart har to store hindre – minst. Altfor ofte krever offentlige virksomheter ledere med erfaring fra det offentlige. I tillegg til risikoen, for man ender fort opp med å ansette ledere som har gått gradene, og der erfaring fra privat sektor enten er minimal eller mangelfull.

Makslønnen på to millioner kroner står også i veien for gode rekrutteringer i byråkratiet.

LES OGSÅ: Statlige lederlønninger | Ga bort «gylden mulighet til lønnskutt» i NRK

Mobiliteten mellom privat og offentlig sektor blir av denne grunn ekstra vanskelig, og blir ofte et hinder for å finne de beste topplederkandidatene.

For min egen del ville jeg hatt dårlige sjanser til en lederjobb i offentlig sektor, fordi jeg mangler erfaring fra byråkratiet. Jeg mener jeg hadde hatt mye å tilføre. Og antageligvis mye å lære.

Denne vekselvirkningen ville vært fruktbar, om den var ønsket. Offentlig sektor kunne hatt godt av friskt blod og nye måter å løse oppgaver på.

Vi i Econa mener ikke noe om hvorvidt ledere skal tjene én eller fire millioner kroner. Det vi er opptatt av, er at lønnen samsvarer med ansvaret man har. Det gir ikke mening for en arbeidsgiver, som vil være attraktiv, å forsøke å diktere lønnsnivået i markedet. Arbeidstagere, og spesielt attraktive ledere, har mange andre alternativer å gå til.

Bedre ledelse gir bedre løsninger og økt mulighet for at flere får sitte ved det viktigste velferdsbordet, som er i arbeidslivet. Jeg håper saken også åpner for en debatt om selve grensen, som har stått urørt de siste sju årene.