Synspunkt | Jan Grund: Politikk og tillit – betydningen av et tillitsbasert demokratisk ordskifte

Jan Grund er professor emeritus ved Oslomet og bokforfatter. Han har dessuten erfaring som styreleder og leder av kunnskapsorganisasjoner.

Dette er del 17 i en kronikkserie om tillit – og tillitsreformen som regjeringen arbeider med.

Her er de 16 andre, i kronologisk rekkefølge:

• Tillitsbasert politikk, styring og ledelse – hva er det?
• Forholdet mellom tillit og kontroll – balansens kunst
• Tillit og samfunnsøkonomi
• En hensiktsmessig og tillitsbasert arbeidsdeling mellom offentlig og privat sektor – hvorfor er det viktig og vanskelig?
• En helsetjeneste preget av tillit – hva kreves?
• Tillit – et sammensatt fenomen
• Fra New Public Management til tillitsreform – får Støre-regjeringen det til?
• Tillitsfullt samspill mellom politikk og forvaltning - viktig og vanskelig
• Et tillitsskapende styrearbeid i offentlig sektor - hva kreves?
• Tillitsreformen – et instrument for å få et bedre og mer fremtidsrettet Nav
• Demokrati, politikk, folk og tillit
• Ledelse, profesjoner og tillit-balansens kunst
• En tillitsbasert eldrepolitikk – hva er det som kreves?
• Bevaring og utvikling av den norske og nordiske samfunnsmodellen – Norges store tillitsutfordring?
• Fra Gro til Tonje – en effektiv og tillitsbasert arbeidsmarkedspolitikk
• Tillitsbasert styring og ledelse – hva er suksessfaktorene?

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Som det sies i rapporter fra OECD, må politikerne vise god evne til å håndtere fremtidens utfordringer for at befolkningen skal ha tillitt til dem. Dette blir en krevende oppgave for norske politikere med utfordringer som krig, klima og energikrise, inflasjon, mange fattige og mangel på arbeidskraft.

En spesiell utfordring er at norsk økonomi vil stille store krav til det politiske Norge. Oljenæringens rolle for å betale for offentlige utgifter, vil trappes ned. Kraftig vekst i antall omsorgstrengende eldre, kombinert med stagnasjon og etter hvert nedgang i den yrkesaktive delen av befolkningen, er en situasjon som norsk økonomi aldri har opplevd.

Det blir stadig viktigere for politikerne å prioritere slik at både kapital og menneskelig arbeidskraft brukes fornuftig i et stadig mer digitalisert Norge. For at politikerne skal sikre seg tillit, må det skapes forståelse, forankring og forpliktelse for en politikk som håndterer utfordringene.

I dag er avstanden mellom den politiske retorikken og de faktiske forhold på mange politiske områder så stor at det er nærmest umulig å få et seriøst demokratisk ordskifte.

I denne kronikken ser jeg nærmere på to politikkområder hvor det er vanskelig å få enighet om hvilken politikk som vil gi mest tillit – helsepolitikken og energipolitikken.

For å utforme en tillitsbasert politikk er det viktig å få mest mulig klarhet i den faktiske situasjon og et godt ordskifte om styrker og svakheter ved alternative løsninger på de dilemmaer som må håndteres.

Helsepolitikken – dilemmaenes tyranni

Alle det moderne samfunnets politiske, økonomiske og sosiale konflikter og motsetninger viser seg i helsepolitikken. Myndighetenes styring av helsetjenestens ressurser er en historie om prøving, feiling og vakling for å håndtere kompliserte avveininger.

Det er et kontinuerlig gap mellom forventninger og leveranser og hvor styringen skjer gjennom et komplisert spill mellom politikere, byråkrater, styrer, ledere, og faggrupper.

Den medisinsk-teknologiske utviklingen flytter grensen for hva vi kan behandle. Flere lever lenger med kronisk sammensatte og livsstilsrelaterte sykdommer.

Hver dag må det gjøres tøffe, ubehagelige prioriteringer mellom berettigede krav som ofte løftes frem av media. De fleste aktørene har det med å løfte opp problemer og tiltak som er nærmest en selv.

Det er uenighet i alle industrialiserte land om hvilke styrings- og organisasjonsmodeller som best håndterer balansen mellom hensynet til kvalitet, kreativitet, effektivitet, likhet og kontroll, som ikke alle kan oppfylles på samme tid.

Helsepersonellkommisjonen har dokumentert hvordan presset på helsetjenestens ryggrad – de ansatte – er blitt merkbart større de senere årene og at behovet for mer faglig personell vil øke sterkt i fremtiden på grunn av veksten i antall omsorgstrengende eldre.

For å håndtere utfordringene, må det skapes forståelse for betydningen av politisk styring slik at vi gjør mest for dem som trenger det mest.

Helsepersonellkommisjonen mener at helse og omsorg ikke kan øke vesentlig fordi alle sektorer vil oppleve knapphet på arbeidskraft. Politikerne må derfor ta tydeligere standpunkt til målkonflikter og ikke drive med overbudspolitikk.

Behov for spilleregler

Et nøkkelspørsmål er å utforme spilleregler som stimulerer til et tett og faglig godt samarbeid mellom den lokale helsetjenesten som daglig blir styrt av kommunene og den spesialiserte helsetjenesten som daglig styres gjennom fire regionale helseforetak.

Arbeidsgivere og arbeidstakere har hovedansvaret for å få best mulig ledelse og samarbeid mellom faggrupper på avdelings og tjenestenivå.

Helsetjenestens nøkkelressurs er de ansatte og det blir en stadig viktigere oppgave å bruke fagpersonell på best mulig måte. Fagfolk har et spesielt ansvar for faglige prioriteringer og for at det holdes igjen på bruk av mindre viktige tjenester.

Behovet for en fremtidsrettet energipolitikk

Målet med norsk energipolitikk er å legge til rette for en effektiv, klimavennlig og sikker energiforsyning. Den viktigste energikilden i Norge er vannkraften der ressursgrunnlaget avhenger av den årlige nedbørsmengden. Dette til forskjell fra store deler av Europa der termisk kraftproduksjon basert på kull- gass og kjernekraft dominerer.

I den senere tid er det, som Energikommisjonen beskrev det, enighet om at kraftutbyggingen må trappes opp for å nå våre politiske mål ved overgangen til det grønne samfunn.

Til tross for klare politiske signaler har den klimavennlige kraftutbyggingen stoppet opp. Våre folkevalgte stilles overfor krevende valg. Hvis vi ikke klarer å få opp den klimavennlige kraftutbyggingen, vil den ikke holde tritt med etterspørselen slik at prisen vil øke.

Alternativt er at politikerne tar bevisste valg og gjennomfører bestemte tiltak som fører til redusert etterspørsel etter kraft og dermed demper prispresset. Sett fra et samfunnsøkonomisk synspunkt dreier den politiske utfordringen seg i stor grad om å prioritere mellom tre hensyn: god tilgang på kraft, lave strømpriser og begrenset inngrep i norsk natur.

Utfordringen er at man kan velge å ta to hensyn, men ikke tre.

Vår tids vanskeligheter er at både politikere og befolkningen viker unna å foreta avveininger mellom de tre hensyn som må ivaretas i energipolitikken.

Et sentralt råd fra regjeringens finanspolitiske utvalg er at det må bli en bedre samordning mellom energi-, klima- og næringspolitikken for å unngå det de kaller dyre og delvis ineffektive tiltak. Sett fra et klimapolitisk synspunkt mener mange at vi har havnet i en spagat der vi er enige om målene, mens tiltakene som må til for å nå målene, savner den nødvendige oppslutningen.

Som Inge Hansen, styregrossist og styreleder i Troms Kraft, sier det: «Vi har råd til å kjøpe oss ut av klimaforpliktelsene. Og når man ikke må noe i tilstrekkelig grad, reduseres både viljen og kreativiteten til å gjøre det nødvendige, slik som de fleste andre land må».

Demokrati, politikk, folk og tillit

Tillit er noe av det skjøreste og viktigste vi har i et samfunn. For at befolkningen skal ha tillit til politikernes beslutninger, må det være et kunnskaps- og tillitsbasert ordskifte om de ulike avveininger som må foretas i iblant annet helse- og energipolitikken.

En sentral forutsetning for at vårt demokrati skal fungere, er åpne diskusjoner om de faktiske forhold og mulige løsninger på ulike politiske dilemmaer.

En god og tillitsbasert politikk vil alltid være en krevende balansekunst på høyt nivå, fordi, som tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap) så presist formulerte det: «Alt henger sammen med alt».

I Norge er vi fortsatt velsignet med en relativt faktabasert debatt og høyt kunnskapsnivå blant velgerne. Det må vi hegne om slik at vi fortsatt kan være et land preget av stor grad av reflektert tillit mellom politikk og folk.