Cathrine Løchstøer: Nytt terreng for von der Leyen – ny EU-kommisjon, nytt parlament og ny dagsorden

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT. Utgått av det tyske kristelig-demokratiske CSU og i EU-parlamentet medlem av det største partiet, PPE, går hun løs på sin andre periode som EUs daglige leder på operativt nivå i en uoversiktlig internasjonal situasjon og med til dels sterkt uenige oppdragsgivere.

Ursula von der Leyen endrer neppe metode. Fra en liten leilighet øverst i Berlaymont, Kommisjonens bygg i Brussel, jobber hun uavbrutt når hun ikke er på reise. Slik er inntrykket av henne, og ingen sier noe annet. 

Hun har fått et nytt lag å jobbe med og som kanskje passer henne bedre enn det forrige. Ikke minst har Det Europeiske Råd, EUs øverste politiske organ, fått en ny formann: António Costa, Portugals forrige statsminister. Denne posisjonen kan være dagsorden-settende i betydelig grad, selv om dette ikke har vært tilfelle i siste femårsperiode. Forholdet mellom von der Leyen og Costas forgjenger, den tidligere belgiske statsministeren Charles Michel, var ikke godt. Det gikk imidlertid mer ut over ham enn henne.

Disiplin, men også omgjengelighet, er von der Leyens varemerke. Det politiske terrenget hun skal operere i de neste fem årene, er mer uoversiktlig enn i forrige periode. Gitt de politiske endringene i mange EU-land siden forrige valg til EU-parlamentet, står hun overfor en mer fragmentert forsamling der ytre høyre er sterkere enn tidligere og må tas hensyn til.

Orbàn ut, Tusk inn

 Et lyspunkt sett fra von der Leyens side er at Polens statsminister Donald Tusk nå roteres inn som formann i Rådet for kommende halvår, etter sin ungarske kollega Victor Orbàn. Polen vil, sammen med Tyskland og Frankrike, ta aktivt del i forsøkene på å utarbeide rammene for ny satsing på produksjon av forsvarsmateriell i EU. I denne sammenheng er Polen en særdeles troverdig aktør gitt landets sterke engasjement i NATO og med en større andel av BNP avsatt til NATOs budsjett enn noen av de øvrige NATO-landene.

Så lenge både Tyskland og Frankrike er rammet av store politiske kriser, fremstår Polen under Tusks ledelse som en stødig aktør som vil kunne drive arbeidet på forsvarsområdet videre – også sammen med Storbritannia, som til tross for Brexit ønsker å melde seg på. At det skal være presidentvalg i Polen i mai og muligheten for en seier til det høyrepopulistiske partiet PIS som allerede sitter med president-posten, er til stede, betyr mindre i denne sammenheng. Også i Tyskland og Frankrike er den politiske situasjonen ustabil, med ytre høyre på fremmarsj, men det påvirker ikke nødvendigvis ønsket om forsvarssamarbeid på europeisk plan. Flere land kan tenkes å slutte seg til – både Italia under Giulia Melonis ledelse, og ikke minst Nederland, som også har et svært høyreekstremt parti i sin regjeringskoalisjon. I NATO foregår det dessuten en diskusjon om muligheten for å legge til rette for å sette spesifikke produksjonsmål for enkeltland, som et alternativ eller supplement til kravet om å avsette prosentandeler av BNP til NATOs budsjett.

Les mer:  Ursula von der Leyen – Moder Europa

Som tidligere forsvarsminister i Tyskland er von der Leyen godt plassert for å delta i diskusjonen om EUs muligheter på dette området. Men dette er av mindre betydning i hennes tilfelle enn det kanskje ellers ville vært. Det fleste som kjenner henne, ser syvbarnsmoren som en slags universal-administrator med klare synspunkter både på mål og midler.

Bønder

Frankrike og Polen slår følge også på et annet område som vil prege inneværende femårs-periode i EU: Landbrukspolitikken. Begge land er store matprodusenter med svært sterke og politisk tungtveiende organisasjoner i landbruket. Politikerne i begge land er mer enn oppmerksomme på hvilke følger det kan få dersom bondeorganisasjonene mobiliserer. Og det gjør de nå – mot en avtale som det er oppnådd prinsipiell enighet om mellom EU og fire land i Sør-Amerika – den såkalte Mercosur-avtalen.

Denne avtalen har vært forsøkt forhandlet før, men ble fullstendig avvist i EU for fem år siden da det første utkastet forelå og von der Leyen forsøkte å fremme det i Parlamentet. Nå foreligger en ny versjon, etter at de såkalte Mercosur-landene (Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay) har gjort et betydelig arbeid på sin side for å imøtekomme krav til produksjonsmessige standarder som gjenytelser for markedsadgang i EU. Men dette er ikke i nærheten av å overbevise EU-bøndene. De anklager Kommisjonen for å nedprioritere landbruket til fordel for industrien, som vil komme godt ut av en avtale med Mercosur.

Von der Leyen er meget tydelig når det gjelder fordelene ved avtalen – et enormt frihandelsområde med 700 millioner mennesker som vil fjerne tollen på 90 prosent av varene som eksporteres fra EU-land til de fire Mercosur-landene. Til gjengjeld vil europeiske land måtte ta imot kjøtt-produkter som ikke kommer fra dyr som er like friske og godt behandlet som EU-bøndene egne dyr, og dette skremmer.

Franske og polske bønder, men også nederlandske, belgiske, italienske og østerrikske, er sterkt kritiske til produksjonsforholdene i Sør-Amerika – det gjelder blant annet hormonbehandling. Kommisjonen møter denne kritikken med løfter om god kontroll og tilbud om økte investeringer i landbrukssektoren i EU, både i form av lån og tilskudd. Reglene for medlemslandenes mulighet til å øke støtten til egen landbrukssektor mykes også betraktelig opp. Dette er svar på bøndenes store demonstrasjoner i Brussel og andre hovedsteder ved forrige årsskifte.

Striden om frihandelsavtalen er en del av opptakten til arbeidet med en større reform av EUs landbrukspolitikk. Den skal foreligge ved utgangen av dette året og blir grunnlaget for EUs nye felles landbrukspolitikk fra 2027, knyttet til det neste langtidsbudsjettet. von der Leyen innser at EUs bønder må forsikres om at også de vinner mer enn de taper gjennom avtalen og lover tilskudd, lån investeringer på tilsammen over åtte milliarder euro og større fleksibilitet for å endre inngåtte salgsavtaler dersom bøndenes produksjonsbetingelser endres vesentlig. Krav som dette har foreligget lenge fra bondenæringens side. Men svaret kommer sent.

For en gangs skyld virker det som von der Leyen driver mer med brannslokking enn langtidsplanlegging. Hun gjør det for å redde en banebrytende handelsavtale. Men hun gjør kanskje opp regning uten vert. For landbruket i EU er mer enn forretning. Det er kulturpolitisk fundamentalt for deler av befolkningen og i noen land identitetspolitisk grunnleggende.

Frankrike har hatt særdeles stor glede av landbrukspolitikken så lenge EU har eksistert. Det er opplest og vedtatt. Paris ser nødvendigvis etter forbundsfeller i denne fasen, og von der Leyen er ikke en av dem. Men det er Donald Tusk. Også han, som president Macron, må forholde seg til dype plogfurer av identitet og historie når han håndterer landbruket. Men om den politisk nødstedte Macron hører bøndenes rop og deres beskjed om at tiden for å legge ned veto i EU er nå, gjenstår å se.