Imperialismen er fortsatt med oss

John Andrews er tidligere redaktør og utenrikskorrespondent for The Economist og har skrevet boken The World in Conflict: Understanding the World’s Troublespots (Economist Books, 2022).

SYNSPUNKT. BRIGHTON & HOVE. 

FN har 193 medlemsland. (Det siste landet som ble medlem, i 2011, er det dysfunksjonelle Sør-Sudan.) Alle medlemslandene er, slik generalsekretær António Guterresuttrykte det i 2016, teknisk sett forpliktet til å støtte opp om «verdiene som er nedfelt i FN-pakten: fred, rettferdighet, respekt, menneskerettigheter, toleranse og solidaritet». Men selv om hvert land har én stemme i Generalforsamlingen, vil ingen våge å hevde at hvert land har like stor innflytelse.

I stedet dominerer de fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet – USA, Kina, Russland, Frankrike og Storbritannia. Hvert av disse landene har vetorett over hva de andre medlemmene måtte ønske. Det er derfor Israel, på grunn av amerikansk støtte, bare kan se bort fra utallige FN-resolusjoner. Og det er derfor Syria, på grunn av russisk og kinesisk støtte, slapp unna sanksjoner for sin bruk av kjemiske våpen for rundt ti år siden.

På grunn av den uforholdsmessige makten de besitter, har de fem faste medlemmene visse holdninger som kan minne om fortidens britiske imperialisme. Selv om forfatterne av to nylige bøker om imperialisme, Lawrence James og Nandini Das, ikke gir oss noen tanker om hvordan FN kan – eller faktisk bør – reformeres, mistenker jeg at de vil dele mine synspunkter.

Lawrence James er en produktiv historiker som har skrevet flere bøker om Storbritannias rolle i verden. I The Lion and the Dragon, skriver han om Storbritannias forhold til Kina fra Opiumskrigene på 1800-tallet til tilbakeleveringen av Hongkong og dagens spente forhold til Kina knyttet til spørsmålet om Taiwan.

Nandini Das er professor ved Universitetet i Oxford. I boken Courting India ser hun nærmere på den tidlige historien til det britiske imperiet og britenes begjær etter det som da var Mughalriket i India.

Denne historien viser at imperialismen fortsatt er med oss. Selv om amerikanere – som er stolte over at de kvittet seg med den britiske kongen, Georg 3. – ofte reagerer negativt på ideen om imperialisme, er deres egen militære, teknologiske og økonomiske makt like imperialistisk og gjennomgripende som Storbritannias territorielle dominans noen gang var. Som James bemerker, kan vi takke «den amerikanske freden» etter andre verdenskrig – Pax Americana – for de stort sett stabile internasjonale forholdene som rådet under den kalde krigen – et treffende navn på denne perioden og på forholdet mellom USA og Sovjetunionen (og sovjeternes eget imperium).

Et stadig tilbakevendende spørsmål, spesielt i perioder preget av geopolitiske omveltninger, er ikke bare hvordan imperier oppstår, men også hvordan de svinner hen. Selv om Storbritannia og Frankrike fortsatt har nostalgiske minner om sine imperier, har de for lengst akseptert å være, i beste fall, mellomstore makter. Siden Suezkrisen i 1956, da trusselen om amerikanske sanksjoner tvang Storbritannia, Frankrike og Israel til å trekke seg tilbake fra Suezkanalen i Egypt, har Storbritannia føyet seg etter USA og amerikanernes ledende rolle i internasjonale relasjoner. (Storbritannias statsminister Harold Wilson nektet riktignok å sende tropper til Vietnam på 1960-tallet, men det er unntaket som bekrefter regelen.) Samtidig har Frankrike søkt trøst i den kollektive omfavnelsen av det som etter hvert ble til EU. 

Når det gjelder de andre fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet, har Vladimir Putins Russland et håpløst ønske om å reversere Sovjetunionens kollaps (den «største geopolitiske katastrofen» i det tjuende århundre, etter hans mening) og gjenskape Peter den stores imperium. Kina mener på sin side – til en viss grad med rette – at landet allerede utøver global makt og innflytelse som kan måle seg med USA.

Kinas streben etter supermaktstatus er ikke bare et resultat av dagens økonomiske og politiske realiteter, men også av den dyptliggende bitterheten over «ydmykelsens århundre» (1839-1949) som ble påført landet av de europeiske imperialistiske maktene (og Japan). Selvfølgelig er lignende følelser også drivkraften bak Putins revansjisme, samt den indiske statsministeren Narendra Modis avvisning av diplomatiske tilnærmelser fra Storbritannia etter Brexit. Som William Faulkner sier i dette ofte brukte sitatet: «Fortiden er aldri død. Den er ikke engang fortid».

En reise til India. Det trivielle svaret på spørsmålet om hvorfor imperier faller, er at de blir ofre for sin egen suksess og vokser seg for store – og blir for korrupte og kraftløse til å avverge energiske nykommere. Som den arabiske filosofen og historikeren Ibn Khaldun hevdet på 1300-tallet, er imperier som levende organismer: de vokser, modnes og dør. 

I sin velskrevne bok har Das gjort et grundig forarbeid og viser at Mughalriket nesten var «modent» da britene ankom på 1600-tallet. Dets muslimske herskere, med sine røtter i Sentral-Asia, er fascinerende skikkelser. Keiser Jahangir (stormogulen) var en sjenerøs kunstelsker og mesen, men var også avhengig av opium og vin. Hans kone, Nur Jahan, utøvde på sin side betydelig politisk innflytelse. Keiserens sønn, Shah Jahan, var en «verdenskonge». Hans kjærlighet til sin kone, Mumtaz Mahal, har fått et varig minnesmerke med Taj Mahal. India i Mughalrikets tid var både et sted med enorm rikdom og preget av religiøs toleranse (i motsetning til Europa, med sin århundrelange inkvisisjon mot muslimer, jøder og kjettere).

Til sammenligning var det britiske imperiet knapt i sin barndom da dets sammenstøt med Mughalriket begynte. I Courting India tegner Das et levende bilde av opplevelsene til den engelske ambassadøren, Thomas Roe, ved Mughal-hoffet. (Det var mer snakk om å utholde oppholdet enn å nyte det.) Men mer enn det, gir hun også en rik beskrivelse av England under Jakob 1. – et England som var på vei ut av den elisabetanske epoken (under Elisabeth 1.) og som konkurrerte om makten med Portugal, Spania, Frankrike og Nederlandene.

Roes egne dagbøker er en viktig primærkilde. Det er også viktige kulturpersonligheter på den tiden, fra William Shakespeare til poeten John Donne (en venn av Roe). De levde i et energisk England, som søkte lykken i Amerika og Øst-India. Men landet var langt fra å være så sofistikert som hoffmenn som Roe, syntes å tro.

Faktisk var Roe nesten en karikatur av en engelskmann i utlandet. Han nektet å lære seg noe språk som kunne ha hjulpet ham i hans oppdrag (enten det var persisk eller tyrkisk), og han insisterte på at han og hans stab skulle gå kledd i engelsk ull og silke, selv gjennom den indiske sommeren. Selv om han til slutt kom til å beundre Mughal-samfunnets pragmatiske toleranse, var han fortsatt overbevist om Englands og den protestantiske kristendommens overlegenhet. Han ville aldri ha tillatt seg selv å «bli som de innfødte».

Roe var ansvarlig, ikke bare overfor kong Jakob, men også overfor sin økonomiske støttespiller, Ostindiakompaniet, som hadde fått sitt charter av Elizabeth 1. i 1600. Dette betydde at han stadig måtte kjempe med det gjerrige kompaniet om penger. (Kompaniets handelsmenn var alltid misunnelig på ham.) I tillegg slet han med å dempe, eller i det minste finne unnskyldninger for, de engelske sjømennenes utsvevende oppførsel i Indias havner.

Ydmykelsens århundre. Ifølge James, holdt Ostindiakompaniet fast ved de samme antagelsene som Roe hadde hatt, selv to hundre år senere. Det ble ikke stilt spørsmål ved det kristne Storbritannias overlegenhet og integritet som ble sett i kontrast til «asiatisk grådighet og despoti». Den største endringen som hadde skjedd i løpet av denne perioden var Mughalrikets kollaps.

Det indiske Mughalriket var det rikeste stedet i verden på slutten av 1600-tallet. Men det ble stadig mer svekket som følge av interne uenigheter og persiske og afghanske invasjoner. I 1857 ble riket formelt oppløst av Ostindiakompaniet. Dette la grunnlaget for at dronning Victoria kunne etablere det britiske overherredømmet i India – British Raj – og styre det indiske subkontinentet direkte fra og med året etter.

For å parafrasere Ibn Khaldun, var Storbritannia på 1800-tallet ikke lenger et barn med imperialistiske ambisjoner; det var nå en voksen med all den energi og hensynsløshet som krevdes for å øke sin innflytelse rundt om i verden. Den britiske løven hadde derfor ingen skrupler med å ydmyke den kinesiske dragen. Når man ser tilbake på denne perioden, er det lett å forstå hvorfor Kinas president Xi Jinping er så fast bestemt på å utradere ydmykelsens århundre fra nasjonens minne.

Dette århundret begynte i 1839 med den første opiumskrigen. Da Kina forsøkte å blokkere importen av Ostindiakompaniets opium fra Bengal, svarte Storbritannia med all sin (industrialiserte) militære makt. Innen 1842 hadde britiske krigsskip og soldater knust all motstand og tvunget Kinas keiser, fra Qing-dynastiet, til å signere Nanjing-traktaten. Dette åpnet opp Kina for internasjonal handel og sikret at britiske borgere i «traktat-havner» ville være underlagt britisk, ikke kinesisk, lov. En annen konsekvens av krigen var at Storbritannia tok kontroll over Hongkong, som de beholdt frem til 1997.  

Das beskriver India hovedsakelig gjennom Roes øyne. James ønsker derimot å gi oss en balansert fremstilling – mellom britiske handlinger og kinesiske reaksjoner. Ved å gjøre dette understreker han at Kina ikke bare reagerte på britisk imperialisme. Tross alt var dette en tid preget av «rovgrisk imperialisme» som «gjennomsyret utenrikstjenesten i Russland, Frankrike, Tyskland og Kinas nære nabo, det nylig industrialiserte Japan». Drevet av sine egne kommersielle ambisjoner, betraktet alle fire Kina som «en landmasse som skulle deles opp og fordeles på samme måte som samtidens Afrika».

Men disse andre imperialistiske prosjektene fritar knapt Storbritannia fra sitt ansvar. Når han hevder at «Storbritannia motvillig ble sugd inn i den komplekse geopolitikken» preget av «stormaktenes imperiebygging i det fjerne Østen», er James rett og slett ikke overbevisende. Storbritannia, verdens ledende sjømakt og hjemlandet til den industrielle revolusjonen, var allerede en dreven spiller i det geopolitiske maktspillet og ganske godt forberedt på å beskytte sine interesser i Kina, ikke minst fordi det også ville beskytte britenes interesser i India.

På 1700-tallet hadde Qing-dynastiet ekspandert – fra sine mandsjuriske røtter til et imperium som strakte seg fra Mongolia og Tibet til Stillehavet. Men på 1800-tallet var det blitt for kraftløst til å motstå presset, ikke bare fra de andre imperialistiske maktene, men også fra sitt eget folk.

Begrepet «ydmykelsens århundre» viser alltid til utenlandske intervensjoner, men like viktig var innenlandske ydmykelser som Taiping-opprøret i 1850-64 – hvor rundt 30 millioner mennesker døde – og Bokseropprøret i 1899-1901. Dynastiet var åpenbart i ferd med å miste sitt «himmelske mandat». Det skjedde til slutt, i 1912, da den vestlig utdannede Sun Yat-sen, etter en kort revolusjon, etablerte Republikken Kina.

Ikke glem Thukydides. I dag viser navnet Republikken Kina kun til øya Taiwan, mens Xi er leder for Folkerepublikken Kina, som ble etablert i 1949 da Mao Zedongs kommunistparti seiret over Chiang Kai-sheks nasjonaliststyrker. Siden 1970-tallet har de fleste land – inkludert begge de to kinesiske rivalene – akseptert fiksjonen om at Republikken Kina (ROC) og Folkerepublikken Kina (PRC) refererer til ett enkelt land.

Men det er en konstant frykt for at Taiwan formelt kan erklære sin uavhengighet og ødelegge fiksjonen, noe som vil provosere frem en invasjon fra fastlandet. Hvis vi skal tro president Joe Biden, vil USA komme Taiwan til unnsetning hvis dette skulle skje. Og man vil da bli vitne til en kinesisk-amerikansk krig i Sør-Kinahavet – en krig med vidtrekkende regionale og globale konsekvenser.

Med sitt fokus på Storbritannia og Kina, vier James forståelig nok bare noen få av sine siste avsnitt til amerikanske analytikeres «dystre» prognoser om en fremtidig krig om Taiwan. I de foregående kapitlene går han på en god måte gjennom andre tilfeller der konflikter brøt ut mellom rivaliserende regionale makter. Disse inkluderer den kinesisk-japanske krigen i 1894, som førte til Japans okkupasjon av Taiwan; den russisk-japanske krigen i 1904; Japans blodige ekspansjonisme på 1930-tallet; og selvfølgelig Japans angrep på Pearl Harbor, som trakk USA inn i andre verdenskrig.

Den store faren i dag er at Kina og USA kan ende opp i krig like mye ved et uhell som med vilje. Graham Allison fra Harvard University har som kjent advart om «Thukydides-fellen», en henvisning til Peloponneserkrigen der det var «skjebnebestemt» at den daværende dominerende makten, Sparta, ville ende opp i en krig med den fremvoksende makten, Athen.

I en verden der det er opprettet så mange multilaterale institusjoner – fra Verdens handelsorganisasjon til G20 – er det fristende å avvise Allison som alarmistisk. Men i løpet av de siste 500 årene har det vært 16 tilfeller der en etablert makt har stått overfor en fremvoksende makt, og krig ble unngått i bare fire av dem. Det mest kjente tilfellet der krig ble unngått under slike omstendigheter er da USA erstattet Storbritannia som den ledende verdensmakten på begynnelsen av 1900-tallet.

James påpeker at Kina ble «lamslått» da britene valgte å forlate EU i 2016. Budskapet som ble fremmet av kinesiske statskontrollerte medier var at Storbritannia hadde hengitt seg til en «tapermentalitet». Det er tydelig at det nåværende kinesiske lederskapet ikke har noen intensjoner om å vise svakhet.

Den gode nyheten er at politiske og militære ledere på begge sider av Stillehavet er klar over farene. Som Xi sa i 2015, på sitt første statsbesøk til USA: «Det finnes ikke noe slikt som den såkalte Thukydides-fellen i verden. Men hvis store land gang på gang gjør strategiske feilberegninger, kan de skape slike feller for seg selv.» Den dårlige nyheten er imidlertid at alle land er tilbøyelige til denne typen «feilberegninger».

Var det for eksempel en feil av det britiske imperiet å støtte sionismen med Balfour-erklæringen i 1917? Gitt alle krigene i Midtøsten som fulgte etter opprettelsen av Israel, vil nok noen mene det. Men prøv å si det til overlevende fra Holocaust og de antisemittiske pogromene på 1800-tallet.

Tikk-takk. For rundt et halvt århundre siden publiserte John Bagot Glubb, en britisk general som kommanderte den jordanske hæren fra 1939 til 1956, en bok med tittelen The Fate of Empires and Search for Survival. Hans tese var i hovedsak den samme som Ibn Khalduns, men med den ekstra påstanden om at nesten alle imperier vokser og faller over en periode på omtrent 250 år. Ser man bort fra de åpenbare feilene i Glubbs beregninger (det osmanske riket «endte» definitivt ikke i 1570), bør man ikke avvise kjerneideen for raskt. Tross alt gir historikere nå Qing-dynastiet en levetid på 267 år, og Mughalriket, slik det blir omtalt i Das’ bok, begynte å miste landområder etter bare to århundrer.

En pessimist kan påpeke at dagens Kina begynte med den kommunistiske seieren i 1949, og at USAs kvasi-imperiale makt begynte for 201 år siden med Monroe-doktrinen. De som setter sin lit til at Amerika skal beskytte demokratiet og «liberale vestlige verdier» har muligens ikke tiden på sin side.

Les mer selv: 

• Nandini Das, Courting India: England, Mughal India and the Origins of Empire, Bloomsbury Publishing, 2023.
• Lawrence James, The Lion and the Dragon – Britain and China: A History of Conflict, Weidenfeld & Nicolson, 2023.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2024. www.project-syndicate.org