Jan Grund: Tillitsbasert politikk – demokratiets største utfordring

 Jan Grund er professor emeritus ved OsloMet og forfatter. Han har dessuten erfaring som styreleder og leder av kunnskapsorganisasjoner. I Dagens Perspektiv skriver han  om tillit – og den tillitsreformen regjeringen arbeider med. Les flere av hans innlegg her.

SYNSPUNKT. Tillit er noe av det skjøreste og viktigste vi har i et samfunn, Det er sentralt for at vårt demokratiske styringssystem skal fungere. Denne tilliten har vært vårt viktigste våpen – viktigere enn oljen – for å ha et samfunn som sikrer at skattepenger blir brukt på en god måte og for at folk behandles likt.

Tillit tar lang tid å bygge opp og kort tid å rive ned. Selv om tilliten til politikere og offentlige institusjoner fremdeles er høy i Norge er det nå alvorlige tegn på at tilliten til norsk politikk er i ferd med å rakne. I den siste tillitsundersøkelsen fra OECD har Norge det største fallet i tillit til Stortinget og regjeringen. Formålet med denne artikkelen er å se nærmere på forholdet tillit, folk og politikk. Hva er et tillitsbasert folkestyre? Hvorfor synker tilliten og hva bør gjøres for å øke tilliten?

Hva er et tillitsbasert folkestyre?

Det sentrale i et demokrati er at folk faktisk engasjerer seg og stemmer. I et demokrati tåler vi uenigheter og meningsbrytninger. Vi er alle gjenstand for andres meninger og motforestillinger. Gjennom valg gir vi politikerne ansvar for å fordele ressurser, lage lover og retningslinjer og å håndtere samfunnsutfordringer og dilemmaer. Politikere er demokratiske aktører som på vegne av folk skal treffe beslutninger og som ved valg skal stå til rette for konsekvensene av beslutningene. Som Tysklands tidligere forbundskansler Angela Merket sier det: «Politikk er ikke heksekunst. Politikk lages av mennesker. Mennesker med alle sine særpreg, erfaringer, svakheter, styrker, ønsker, drømmer, holdninger, verdier og interesser. Mennesker som må kjempe for flertall i et demokrati om de ønsker å få gjennomslag for noe».

Et representativt demokrati betyr at partiene må konkurrere om velgere, for å få politiske maktposisjoner. Et partis suksess avhenger mye av den fortellingen partiet klarer å skape. De som lykkes, klarer å få en utvalgt del av befolkningen til å kjøpe den virkeligheten et parti «markedsfører».

Vårt demokrati er blitt mer uforutsigbart ved at politikerne strever med å vite hvor velgerne er, samtidig som velgerne er blitt mer usikre på hvem partiene representerer. I Norge er valgåret 2025 i gang, og det virker som de to hoved sidene er mer opptatt av å trekke frem forhold som vekker misnøye og besvergelse og legge ansvaret på motstanderen, enn å presentere egne tydelige fremtids visjoner og strategier. 

Et blodferskt eksempel på det er kanskje hvordan folk i Senterpartiet og Arbeider snakker om hvorfor regjeringssamarbeidet brøt sammen: «Arbeiderpartiet må slutte med skremmingen de har drevet med de siste dagene» (Vedum). Eller: «Jeg er overrasket over at de går ut av regjering ved å peke på tre direktiver som ikke har noe med det de går ut av regjering på» (Støre). 

Sviktende tillit til politikere

Det er forskjellige teorier om hvorfor det norske folk gjennom de senere årene har fått mindre tillit til sentrale politiske organer. Mange peker på at den politiske eliten har brutt regler for hvordan regler, makt og ansvar skal utføres. Det er imidlertid ikke riktig å gi habilitetssaker, pendlerboliger og andre private forsømmelser av politikere alt ansvar for nordmenns sviktende tillit. Minst like viktig er det at politikerne lover ting de ikke klarer å innfri.

Høsten 2021 og vinteren 2022 vokste det frem en mistillit mot energipolitikken ved at et land med verdens billigste og reneste kraft skulle få Europas høyeste strømpriser, og at regningen for andre lands risikable kraftpolitikk sendes til norske husholdninger.

At dette er en het politisk potet, så vi et tydelig eksempel på i går, da Senterpartiet gikk ut av regjeringen på grunn av en energipolitisk sak.

Misnøyen med politikere har satt seg blant velgere i de fleste vestlige land. Regjeringspartier over hele det politiske spektret har hatt vanskeligheter med å bli gjenvalgt. Et interessant spørsmål er om dette skyldes dyrtiden alene, eller en dypere uro over hvor samfunnet er på vei. Er det et ønske om politikk langt utover grensen til hva tradisjonelle styringspartier kan levere?

En viktig årsak til at politikere ikke klarer å innfri løfter er at norsk politikk må håndtere en urolig verden med krig og store klimautfordringer og vanskeligere økonomi. Uvanlig høy inflasjon, strømpriser som til tider er ekstreme og en lang periode med stagnerende økonomi har preget den økonomiske debatten. Det spørsmål som vil bestemme norske velgers tillit ved valget neste år bestemmes mye av om regjeringen får rett i løftet «om at dette er året da alt snudde og at folk nå får bedre råd».

Polariseringen og «markedsgjøringen» av politikk

En viktig årsak til at ansvarlige politikere og tradisjonelle styringspartier sliter med å få folks tillit er den økende polariseringen og «markedsgjøringen» av politikk.

Velgerne er blitt mer og mer troløse. Vi kan kanskje sammenlikne dagens velgere med hotellgjester ved en frokostbuffe. De plukker litt her og der av det som virker fristende. Det gjør at politikere som er gode til å «markedsføre» seg og sin politikk vinner frem.

Et eksempel på dette er, som serieskaper Gjermund Eriksen sier det «hvordan Trump vant valget i USA gjennom sin evne til å underholde og til få folk til å tro på sine ideer, uansett om de er realistiske eller ikke». Som professor Bernt Hagtvet sier har Trumps seier nok en gang vist «den demokratiske styringsform sårbarhet overfor den uvitende lettlurte massen». Selv om forholdene ikke er like dramatiske andre steder som i USA, er det en stor utfordring at politikken generelt mer og mer tar form som en kamp om å levere det beste produktet på det politiske markedet som likner mer og mer på andre markeder.

Parallelt med markedsgjøringen av politikken skaper den økende polariseringen mistillit mellom folk og myndigheter. Selv i det demokratiske Norge er politikken blitt mer polarisert. Professor Janne Matlary sier det så sterkt. «Vi ser polarisering, ikke minst moralisering i debatter, som leder til stigmatisering og marginalisering av meningsmotstandere». Det er blitt vanskeligere å få en opplyst og kunnskapsbasert debatt om mål- og virkemiddelkonflikter i krevende politiske saker som hva et rettferdig grønt skifte og hva en bærekraftig utvikling egentlig er.

Det er nærmest umulig å få politikerne til å bestemme seg for hvordan det skal prioriteres mellom tre hensyn: god tilgang på kraft, lave strømpriser og begrenset inngrep i norsk natur og hvordan ansvarsforholdet skal være mellom sentrale og lokale aktører på ulike samfunnsområder. Dermed er det også blitt svært vanskelig for politikerne å treffe tydelige beslutninger og til å forklare den politikken som leveres, noe som igjen fører til økt mistillit til politikk.

Hva nå? 

Folks forventninger til hva politikerne kan gjøre er svært store. Samfunnsutviklingen må påvirkes i tråd med verdier som likhet, frihet, tillit, og fellesskap, velgernes oppfatninger og partiprogrammer og de rammer som økonomi, klima, bærekraft og teknologi setter. Det er spesielt viktig at politikerne klarer å få fram at de tar folks problemer på alvor. Sett i forhold til andre land sitter Norge økonomisk på den grønne gren på kort sikt. På lengre sikt blir vi mer like andre land og må forberede oss på en mer smertefull økonomisk omstilling mot en mindre petroleumsavhengig økonomi.

Vi har til nå, med vår oljenæring, lenge hatt en høy verdiskapning per innbygger, og lav ledighet og ifølge globale rangeringer er vi blant de beste land å bo i.

Utfordringen er, som sentrale økonomer sier, at produktivitetsveksten i fastlandet de senere år har avtatt mer I Norge enn i andre land. Det er uenighet om hva som er årsaken til dette. En mulighet er at Oljefondet, som tidligere bidro til høy produktivitet, nå i tråd med Martin Bech Holtes konklusjon i sin boksuksess «Landet som ble for rikt», er blitt en sovepute for et kreativt Norge. Oljeformuen har gitt Norge muligheter ingen andre land har ved at fondet har ført til at politikere har kunnet si ja til krav i stedet for å foreta tydelige prioriteringer. Oljeinntektene har økt så voldsomt at den opprinnelige handlingsregelen for bruk av oljepenger ikke lenger virker som en mekanisme som styrker vekstevnen i norsk økonomi. Tvert imot kan det store fondet, kombinert med flertalls regjeringer som har vansker med å få til prioriteringer og et sterkt medietrykk, ha ført til at Norge dag har den høyeste ressursbruken i offentlig sektor av OECD land.

Utfordringen er å komme ut av denne situasjonen og blant annet klare å begrense uproduktiv vekst i offentlige utgifter. Politikere bør, som Spekterleder Anne Kari Bratten sier: «Gjennomføre tøffere prioriteringer, legge samfunnsøkonomiske hensyn til grunn for beslutninger, slutte med svermerier (som å tro at det er mulig med 6 timers dag) og legge forholdene best mulig til rette for at endringer skjer i tide. De siste års reverseringspolitikk, er en viktig årsak til tillitssvikten».

Det å utvikle en kultur som fremmer dialoger, kompromisser, og respekt er, som den kjente statsviteren Francis Fukuyama sier, demokratiets største utfordring. De fleste av fremtidens utfordringer – eldrebølge, sikkerhetspolitikk, klimautfordringer, teknologiutvikling og fordelingsutfordringer – krever langsiktig og realistisk politikk.

For å få økt folks tillit til politikk, er mitt håp at landet vil bli styrt med en mest mulig fakta, verdibasert og fremtidsrettet politikk, med minst mulig hensyn til populistisk retorikk og krav. Utfordringen nå er at, som tidligere statsråd og maktforsker Gudmund Hernes sier det, «at Trump med sin retorikk og politikk har brutt den kognitive samfunnspakten om at felles erkjennelse og delt kunnskap nås gjennom rasjonell debatt og bruk av gyldige bevegelsesgrunner».