Jan Ketil Arnulf: Alfahanner, situasjons-forståelse og KI

Jan Ketil Arnulf er professor ved Forsvarets Høyskole og Handelshøyskolen BI.

SYNSPUNKT. For å lete etter et svar, kan det passe å reflektere over hvorfor mennesket snakker i det hele tatt. Våre nærmeste genetiske slektninger, sjimpanser og gorillaer, er nemlig nokså fåmælte. De farer ikke med snakk.

Den genetiske endringen som gjorde mennesket til et talende vesen, begynte ikke med alfa-hannene og sølvryggenes behov for å dominere samtalen. Tvert imot har våre talegaver vokst fram som resultat av behovet for å dele fruktene av samarbeid, bokstavelig talt. Det er evnen til å ta andres perspektiv og respektere det, som skapte det talespråket som vi nå har lært bort til maskinene.

Mennesket er den eneste arten vi kjenner som kan samarbeide uten å være i genetisk slekt med hverandre. To eller flere personer kan dele på arbeidet i en oppgave dersom de er tilstrekkelig trygge på at de også kan dele på gevinsten etterpå. Det kalles økonomi, og vi kjenner ingen andre arter som driver med det. For alle andre dyr på jorden er det farlig å stole for mye på andre.

Sjimpanser, som deler 98,8% av sine gener med oss, gjør ikke det. Alt handler om konkurranse om ressurser. Den som finner noe godt, spiser det selv, og deler i høyden med genetiske slektninger som egne avkom. Med ett unntak: De deler også med andre som del av et konkurrerende maktspill. Det betyr at de må avstå goder til mer dominante individer enn dem selv og som kan true til seg noe. Eller at de deler med andre for å skape en dominant maktgruppering. Sjimpanser samarbeider alltid for å konkurrere, og de ser andre bare som nyttige verktøy for sine egne motiver.

Mennesker gjør noe som sjimpansene ikke kan, nemlig å lage en felles situasjonsbevissthet. Vi kan bruke denne felles oppmerksomheten til fri arbeidsdeling. Enhver oppgave kan deles opp i så mange deler som vi har folk til. Det gjør at vi kan samarbeide om å jakte, fiske, dyrke mat og lage verktøy på måter som bare fantasien setter grenser for. Men på en betingelse, og det er at vi kan snakke åpent om jobben. Vi må kunne forstå hverandres perspektiver og stole på at utfallet blir tilfredsstillende for alle parter.

Det er her språket oppstår. Språket er et middel til å dele på en jobb der begge parter vet at de opplever situasjonen forskjellig. Det var altså ikke sånn at vi først begynte å snakke, og etterpå kom på ideen om arbeidsdeling og rettferdig fordeling. Språket oppsto som et felles kart for en gruppe med mange perspektiver på virkeligheten.

Forskning på forskjellen mellom oppvoksende mennesker og sjimpanser har vist dette helt tydelig. Svært små menneskebarn vil engasjere seg i samarbeid rundt bruk av verktøy bare for samarbeidets del, helt uten utsikt til belønning. De viser spontan forståelse av å dele på oppmerksomheten i en felles situasjonsbevissthet, og blir frustrerte når den andre ikke følger opp «samarbeids-leken». De store apene gjør ikke dette.

Det er heller ikke belønningen etterpå som skaper denne «økonomiske» atferden. Apekatter som belønnes med agurk blir forbannet dersom de andre individene får druer, men de samme dyrene viser ingen tegn til felles oppmerksomhet rundt oppgaveløsning. Menneskets evne til økonomisk samarbeid hviler helt åpenbart på en evne til å forstå og respektere hverandre som forstående aktører.

Språket har fått en status som selve bindemiddelet i våre sosiale kontrakter. Språket er et sted der vi kan møtes nettopp fordi vi ser verden på ulike måter. Språket er både presist nok og vagt nok til å gi rom for ulike oppfatninger og motiver. Derfor er vår oppfatning av lov og rett avhengig av språket. Kontrakter og forpliktelser bor i språket. Vitenskapen er fullstendig avhengig av vår evne til å sammenlikne erfaringer med språket som felles arena. Det er ikke uten grunn at mange religioner ser språket som selve Guds vesen: I begynnelsen var ordet, og ordet var hos Gud.

Når vi lager snakkende maskiner, har vi da laget en guddommelig maskin? Neppe. Vi skal huske at artshistoriske atferdsmønstre bygger på hverandre. Stress og kriser kan hente fram eldre, mer primitive og brutale former for atferd. Alfahannen i en sjimpanseflokk kjenner bare konkurranse. Han samarbeider bare med andre lojale individer som kan styrke hans egen makt, overfor andre konkurrenter og utenforstående flokker av sjimpanser. Han tar det han krever, mens de som underkaster seg skjuler sine egne godbiter for ham så godt de kan.

Om dette kan virke kjent, så er det fordi mennesket fortsatt kjenner dragningen fra dette biologiske urfjellet når vi er redde, rasende eller i villrede. Det er nok av slik atferd der ute. Men det var altså ikke denne atferdsformen som skapte verken språket eller de snakkende maskinene. Alfahannens språk greier seg med bydende fraser som «stikk av», «kom her», og «gi meg», helst med utropstegn. Det er omtrent så langt man har kommet i å lære aper å snakke med tegnspråk. Det moderne menneskets språk, som skapte lover, vitenskap og kultur, snakker om en verden som har mange synsvinkler og færre krav på eierskap til sannheten.

Når alfahannene i kjent stil går inn for å sparke andre deltakere ut av samtalen, er det på tide å spørre om hvem som inngår i «vi», og både hvem og hva vi sparker ut.

Skal vi forstå snakkende maskiner, haster det også med å forstå oss selv. Det var den sårbare evnen til å forstå at vi er i samme båt som skapte språket. Språket er muligheten til å se utover vår egen kortsiktige interesse og løfte i skikkelig store flokker, gjennom bokstavelig talt å holde ord. Våre slektninger blant apene er truet av utrydning fordi de ikke hang med på denne evnen.

Er vår evne til felles situasjonsbevissthet i ferd med å bukke under i et opprør av alfahanner som har satt bort det forpliktende språkfellesskapet til en maskinpark?