Live fra Det ovale kontor. Konspirasjon eller kaos?

Steinar Bjartveit er psykolog, høyskolelektor ved Handelshøyskolen BI og jobber med lederutvikling i Keiron AS. Ved BI er han fagansvarlig for kurset «Ledelse, makt og mening». 

KRONIKK. Avisene New York Times, The Atlantic og The Economist har lekt med tanken, og de henviser til erfarne diplomater som har gjort likeså. Zelenskyj skulle disses.

Fredag møter Trump, Vance og Zelenskyj pressen. De er klare til å undertegne mineralavtalen. Møtet starter gemyttlig, om enn noe anstrengt. Spørsmål stilles og besvares. Etter førti minutter runder tilsynelatende Trump av det hele med et «one more question». Visepresident J.D. Vance strekker ut hånden, bryter inn, og Trump sier «yeah, please». Og så starter Vance.

Hvorfor kjører han showet nå? Hans tone forekommer ikke forsonlig. Tvert imot, han fyrer løs på Zelenskyj, så engasjert at han endog avbryter sin sjef for å drive poengene inn. Det virker nesten som et good cop-bad cop spill. Trump tier statsmannsklokt under Vances skuddsalver for så å tagge inn med knockout i sluttkampen.

Applausen kommer umiddelbart. Trumps sentrale støttespillere responder kjapt og unisont på sosiale media. De skjeller ut Zelenskyj. Hvordan mestrer de slik synkronisert tweeting? De stod omtrent klare med fingeren på send-knappen.

Republikaneren og Ukraina-vennen, Lindsey Graham, advarer til og med Zelenskyj på forhånd: «Don’t take the bait!»

Det er lett å mistenke konspirasjoner i slike sjokkerende hendelser. Store katastrofer må nødvendigvis ha store årsaker, men her kortslutter vi. Årsaken er langt enklere og mye mer skremmende.

Konspirasjonsteoriers feilantakelse

Uscinski og Parent, forfattere av American Conspiracy Theories, mener konspirasjonsteoretikere tror altfor sterkt på menneskets evne til å legge perfekte planer og følge dem. Konspirasjonsteorier skisserer det ultimate rasjonelle mennesket. Vi legger en plettfri plan og utfører den til punkt og prikke. Slik er ikke mennesket. Tenk bare på siste treningsplan eller slankeprogram du satte opp.

Karl Popper, en av de sterkeste røstene i vitenskapsteori, hevder vi raskt antar at alle konsekvenser skyldes intensjon og handling. Noen har villet konsekvensen. Noen står bak. Noen er årsak.

Vi beskytter oss dermed mot det uforklarlige. Vi tåler ikke en vilkårlig verden. Derfor tror vi det finnes det en tanke bak det hele, om enn hvor fæl denne tanken måtte være. Det føder spennende mistanker om skjulte krefter og hemmelige ordener. Men vi undervurderer menneskets umiddelbarhet. Og vi lukker øynene for utilsiktede handlinger.

Interessant nok kommer antakelser om bakholdsangrep i Det ovale kontor rett etter hendelsen. Nesten som at det utenkelige er, ja, nettopp utenkelig. For det som skjedde var utenkelig.

Kunsten å trykke på knapper

Sant nok, Vance vet hvilke knapper han skal trykke på. Zelenskyj reagerte hardt og sarkastisk på NATO-toppmøtet i 2023 da Storbritannias forsvarsminister ymtet om at han burde vise større takknemlighet. Joe Biden la på røret en gang Zelenskyj var for insisterende og hissig. Så Vance ber Zelenskyj her og nå: «Just say thank you».

Vance serverer uforbeholden hyllest til Amerikas og Trumps evne til diplomati. Zelenskyj skjønner også hvilke knapper han skal trykke på: «What kind of diplomacy, JD, are you speaking about?» Vance svarer fort og famlende. Zelenskyj trykker på en knapp til: «Have you ever been to Ukraine that you say what problems we have?»

Knappetrykking er ingen ferdighet forbeholdt statsledere. De fleste av oss mestrer kunsten godt, spesielt på egne partnere. Du vet hvilke knapper du skal trykke på for å tirre ektefellen til krangel. Det krever langt større ferdigheter å motstå knappestøt.

Kanskje var det derfor Lindsey Graham ga sitt råd til Zelenskyj: «Don't take the bait. Don't let the media or anyone else get you into an argument with President Trump.»

Både Zelenskyj og Vance treffer og feiler. De trykker på riktige knapper, men tåler ikke støtene de selv mottar. Det skyldtes ikke konspirasjoner. Kaos har skylden.

Kosmos’ løpske ferd mot kaos

Som i alle krangler, må noe ha skjedd i forkant. Avtalen venter på signering, men noe gørr grumser. Flere aviser nevner det. Trump hilser Zelenskyj ironisk i forkant av møtet: «You’re all dressed up today». Zelenskyj stiller i sitt sedvanlige militærantrekk. Men det gørrer ikke nok til å stoppe avtalen. Pressemøtet er en ren formalitet.

Like fullt kretser journalister og fotografer inn det ovale rommet som et elliptisk Colosseum. Scenen er satt. Et knappestøt følges av et annet. Et par små bevegelser bort fra dannet høflighet er nok. Og så forlater fornuften rommet, og kaos tar over.

Vi vet hvordan vi skal tirre partneren, vi kan yppe til krangel, men etter dette har du liten kontroll. Små knappetrykk kan like gjerne slå tilbake med mangedoblet styrke. Du har sett det selv, har du ikke? Hvordan dine søte, syrlige kommentarer skylles tilbake med sure oppstøt? Test det selv i påskeferien. De prøvde det ut fredag morgen i Det ovale kontor.

Vance virker fyrt opp, selvantennelig. Zelenskyj synes insisterende og irritabel. De svarer på tiltale, skarpere og skarpere. Trump reagerer først når Zelenskyj drar en sarkastisk variant av Trumps tidligere ord «we have a big beautiful ocean as separation». Zelenskyj spår: «Nice ocean now ... but you will feel it in the future.» Sarkasmen faller ikke heldig ut, ei heller spådommen. Da våkner Trump: «You don’t know that. Don’t tell us what we’re going to feel!» Og så går alt til helvete.

Den mest sannsynlige forklaringen er at det skjedde der og da. Samtalen utviklet sin egen djevelske dynamikk. Hver kommentar kvesset den neste og akselererte sinnet i samtalen. Så skremmende impulsive og uforutsigbare er selv ledere på toppnivå i krisetid.

Forklaringen finnes i kaosteori, læren om komplekse og uforutsigbare mønstre. Her eksisterer ikke rasjonelle planer og tilmålte reaksjoner. Systemet eier sin egen irrasjonelle logikk. Det utenkelige forløpet fredag morgen i Det ovale kontor kalles for en positiv feedback-sløyfe. Den betegnes ikke positiv fordi utviklingen er god, men fordi hver respons forsterker den forrige responsen og driver prosessen lenger og lenger bort fra normalen. Vi ser det i krangler, i børsfall og i løpske løp som driver mot tilintetgjørelse. Trump skrev det selv etterpå: «It’s amazing what comes out through emotion.»

Transaksjonsmesteren taper

Begge parter taper på dette, ikke bare Zelenskyj. Trump beskrives i disse dager som «transactional», en forretningsmann på jakt etter kjappe, gode, om enn kortsiktige, avtaler. «My whole life is deals. I know pretty good.... It’s all I do. It’s what I do.» Han er uforutsigbar, går høyt ut, trekker seg unna og slår til. Smilende tviler han på om han noen gang har stemplet Zelenskyj som en diktator. Tradere liker hans stil. Administrasjonen hans snakker business-språk og bruker løsenord som «business deals» og «return of investment». Et uvanlig vokabular blant statsmenn og -kvinner. Denne morgenen i Det ovale kontor blir uansett en dårlig deal.

Trump mister mineralavtalen som er en av de langsiktige gevinstene han trakter etter. USA trenger tilgang til slike mineraler i framtiden. Avtalen lukter rov og utarming av en krigstrøtt alliert. Likevel, Zelenskyj selv foreslo en slik avtale. Han ønsker en dedikert Trump til ukrainske og amerikanske interesser. På traurig vis ble avtalen en vinn-vinn for krigsherre og forretningsmann, en sann trading.

«You don’t have the cards right now», snøfter Trump på slutten av fredagens ampre samtale. Transaksjonsmesteren tar feil. Mineralavtalen er det eneste kortet Zelenskyj har på hånden. Løfter, allianser og moral forsvant ut av kortstokken i november.

 Fra arkivet, les også: 

Kronikk, Steinar Bjartveit: Du kan ikke både felle din gamle sjef og overta jobben

Eskalerer istedenfor å innrømme feil

Dessverre er det også lettere for mennesket i ettertid å intensivere krangler enn å innrømme feil. Vi kaller det escalation of commitment. Vi eskalerer heller hissig et trinn opp enn å tåle ydmykelsen av å innrømme feil. Også her kjenner vi vel oss igjen i partnerkrangler.

Det krever stor selvkontroll, pragmatisk vett og kald kløkt for å stoppe slik destruktiv utvikling. Flere av samtalepartnerne på fredag har vel ikke akkurat utmerket seg med sådanne egenskaper.

Trump prøvde mot slutten av samtalen å late som om han hadde kontroll: «I think it’s good for the American people to see what’s going on. I think it’s very important. That’s why I kept this going so long.» Han trodde neppe selv på hva han sa eller hva han så. Hvordan kan en møysommelig oppbygget og hardt tilkjempet avtale smuldre opp på ti minutter? Han var nok langt nærmere virkeligheten i sin sluttkommentar: «This is going to be great television. I will say that.»