Synspunkt | Jan Grund: Hvordan kan Arbeiderpartiet få større tillit fra norske velgere?

Jan Grund er professor emeritus ved Oslomet og bokforfatter. Han har dessuten erfaring som styreleder og leder av kunnskapsorganisasjoner.

Dette er del 18 i en kronikkserie om tillit – og tillitsreformen som regjeringen arbeider med.

Her er de 17 andre, i kronologisk rekkefølge:

• Tillitsbasert politikk, styring og ledelse – hva er det?
• Forholdet mellom tillit og kontroll – balansens kunst
• Tillit og samfunnsøkonomi
• En hensiktsmessig og tillitsbasert arbeidsdeling mellom offentlig og privat sektor – hvorfor er det viktig og vanskelig?
• En helsetjeneste preget av tillit – hva kreves?
• Tillit – et sammensatt fenomen
• Fra New Public Management til tillitsreform – får Støre-regjeringen det til?
• Tillitsfullt samspill mellom politikk og forvaltning - viktig og vanskelig
• Et tillitsskapende styrearbeid i offentlig sektor - hva kreves?
• Tillitsreformen – et instrument for å få et bedre og mer fremtidsrettet Nav
• Demokrati, politikk, folk og tillit
• Ledelse, profesjoner og tillit-balansens kunst
• En tillitsbasert eldrepolitikk – hva er det som kreves?
• Bevaring og utvikling av den norske og nordiske samfunnsmodellen – Norges store tillitsutfordring?
• Fra Gro til Tonje – en effektiv og tillitsbasert arbeidsmarkedspolitikk
• Tillitsbasert styring og ledelse – hva er suksessfaktorene?
• Politikk og tillit – betydningen av et tillitsbasert demokratisk ordskifte

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Gjennom «Makta» kan vi lære mye om politikk, både om det taktisk-strategiske politiske spillet om makten i Arbeiderpartiet på slutten av 1970-åra og om mer generelle konfliktlinjer i politikken.

Makta beskriver på en kunstnerisk god måte hvordan politikk preges av et maktpolitisk Machiavelli-spill og hvordan det skjer et regimeskifte i Aps politiske styringsfilosofi når Gro Harlem Brundtland overtar makten i partiet.

På den tiden var Arbeiderpartiet i ferd med å miste den nærmest monopolistiske posisjonen partiet hadde i norsk politikk. Samtidig var, som samfunnsforsker Rune Slagstad sier det, «tida for slitne, gamle menn er over».

Tradisjonell høyre-venstre-maktkamp

I flere episoder får «Makta» frem den tradisjonelle maktkampen mellom høyreside-politikken med tro på marked, valgfrihet og konkurranse og venstreside-politikken med tro på regulering og styring.

Dessuten får vi gjennom de fire siste episodene i sesong 1 et bilde av kampen mellom den ovenfra litt eliteorienterte politikken og den litt mer aksjonspregede og anarkistiske nedenfra-politikken.

For at det skal være tillit mellom folk og politikk, bør folk forstå og ha respekt for begge disse to sentrale politiske konfliktlinjene og for betydningen av at makt fordeles slik at vi i størst mulig grad kan unngå at makt korrumperes.

Dagens situasjon: en styrket høyreside

Hvordan er så dagens maktpolitiske situasjon?

I de senere årene har partiene på høyresiden styrket seg. Ved kommunevalget 2023 ble Høyre landets største parti, og Erna Solberg er for tiden (til tross for kritikken for ektemannens omfattende aksjehandel) landets foretrukne statsministerkandidat.

Kan en årsak til dette være at Ernas Høyre har valgt samme pragmatiske styringsfilosofi som Gro hadde for Ap gjennom sine regjeringer på 1980- og 1990-tallet? Har Høyre stjålet Arbeiderpartiets klær og velgere mens Ap badet?

Dagens Høyre har ingen anti-sosialdemokratisk retorikk og er, som andre sentrumspartier, opptatt av å bruke offentlige penger. Partiet har beveget seg mot sentrum og fått en mindre høyreorientert og mer pragmatisk ideologi slik at flere styringsorienterte velgere nå søker trygghet hos partiet (eller setter seg på gjerdet).

Et viktig spørsmål for Ap er derfor om partiet nå har blitt for sosialistisk og heller bør velge en mer pragmatisk styringsfilosofi for å bli det partiet som igjen får flest velgeres tillit.

Gros Ap på 1980- og 1990-tallet

Gro ga, som regjeringskollega Gudmund Hernes uttrykker det, «politikken en ny akse ved å gjøre kjønn og likestilling til hovedpilar i arbeiderbevegelsens politikk. Hennes andre store bragd var miljøpolitikken – først som miljøvernminister, senere som statsminister».

Som statsminister i tiårsperioden fra 1986, valgte Gro også i stor grad å administrere den deregulerte markedsliberaliseringen som Willoch-regjeringen hadde stått i spissen for da han vant stortingsvalget 1981.

Det som preget den politiske situasjonen på 1980- og 1990-tallet, var en internasjonal kritikk mot den sosialdemokratiske styringsambisjonen og fremveksten av en deregulert markedsøkonomi.

Internasjonalt vant nyliberal økonomisk teori frem, samtidig som det i Norge vokste fram misnøye med offentlig regulering av boligmarkedet, med et NRK-monopol og egler som gjorde at butikkene stengte klokken 17.

Gradvis fikk butikkene mer fleksible åpningstider, og vi fikk fremveksten av nærradioer fordi velgerne ønsket nye politiske løsninger på mange områder.

Både 1980- og 1990-tallet ble en markedsorientert periode som skapte mye av det moderne Norge.

Den nye markeds- og teknokratiske styringseliten bestod, slik Rune Slagstad uttrykker det, «gjerne av sosialdemokrater som gradvis hadde fristilt seg fra det sosialdemokratiske opphavet».

Et Ap med større tillit hos velgere?

Det er stor usikkerhet rundt hvordan de politiske partiene bør posisjonere seg for å få flest velgernes tillit. Velgerne er blitt mer troløse og skifter oftere parti. Det er derfor uenighet om årsakene til dagens lave oppslutning om Arbeiderpartiet.

Partiet selv peker på de kraftige støtene utenfra: krig, klima og dyrtid. Venstresiden peker på mangelen på en tydelig fattigdomspolitikk.

Andre peker på at Ap har mistet taket på storbyene og at politikken er blitt for næringsfiendtlig.

Mediekommentarer peker på at regjeringen har skapt forventninger den ikke klarer oppfylle, og at kommunikasjonen er blitt for utydelig og uforutsigbar.

Tidligere politisk redaktør Hanne Skartveit i VG skriver «at det ikke er lett for et reformparti som Ap å samarbeide med et reverseringsparti som Senterpartiet».

Ikke lett å finne veien videre

Valgforskningen og forskjellige andre målinger etter stortingsvalget i 2021 tyder hverken på at flertallet av velgere ønsker en mer sosialistisk politikk eller at det er et sterkt ønske om mer tradisjonell høyreorientert politikk. Det er dermed ikke lett å vite hvor en skal gå.

For en samfunnsøkonom er det naturlig å peke på politikkens mangel på en langsiktig strategi for å håndtere de store utfordringene som landet står overfor.

Regjeringens finanspolitiske utvalg antyder at vi har fått en politisk kultur hvor det er enighet om at problemer ikke kan løses på andre måter enn å øke bevilgningene.

Problemet er at inntektene fra oljefondet vil avta og at det blir færre yrkesaktive per pensjonist.

Samtidig er det enighet om at det trengs økte offentlige bevilgninger for å finansiere nødvendige krav fra forsvar, eldreomsorg og natur og miljø.

Det å utvikle en politikk som synligjør løsninger på de økonomiske utfordringer landet står overfor, er derfor, sett gjennom mine samfunnsøkonomiske og pragmatiske briller, viktig for AP – om partiet ønsker å vinne flere velgeres tillit.

Arbeiderpartiets store utfordring er å gjenvinne tilliten som det pragmatiske styringspartiet som best ser helheten i politikken.