Å bli pensjonist: frihetens vinder eller skyggenes dal?

Anne Skevik Grødem er forsker ved Institutt for samfunnsforskning og prosjektleder for PensjonsLAB

Det å pensjonere seg innebærer to ting: man slutter å jobbe, og man blir alderspensjonist. De to tingene skjer samtidig – om ikke på dagen, så iallfall i samme prosess – og vi må anta at de som står i beslutningsprosessen tenker på begge deler. Hva mister jeg ved å gå av, og hva vinner jeg med å bli pensjonist på fulltid? Hver enkelt kan ha ganske komplekse diskusjoner med seg selv.

Disse diskusjonene er kompliserte for forskere å få tak i, og de fleste studiene av pensjoneringsatferd konsentrerer seg bare om den ene sida av saken.

På den ene sida har vi studier som ser på forhold på jobben, som stress, slitasje eller omorganisering, som skyver folk ut. På den andre sida er studiene som legger vekt på hva folk faktisk gjør som pensjonister og de mulighetene som åpner seg for reising, sosialt samvær og golfspill i en aktiv «tredje alder».

I en ny artikkel har vi prøvd å sette ord på hva eldre arbeidstakere sier om faktorer som holder dem fast i arbeidslivet og faktorer som skyver dem ut, og hva som trekker eller skremmer ved tanken på å bli pensjonist.

Vi identifiserte tre idealtypiske tilnærminger. Når samfunnsvitere snakker om idealtyper, mener vi konstruksjoner som rendyrker typiske egenskaper ved et sosialt fenomen. Ingen av deltakerne i studien var ett hundre prosent den ene eller den andre typen, men de kunne være mer eller mindre nære den ene av de tre idealtypene.

De som hopper inn i pensjonstilværelsen

Den første idealtypen var de som hadde satt en «deadline» for yrkeslivet. De skulle jobbe fram til de fylte 64 år, eller til partneren fylte 64 år, eller til en pågående omorganisering eller et bestemt prosjekt var ferdig. Det var ulike ting som definerte dødlinja, det viktige var at sluttdatoen føltes konkret og avgjort.

Det som slo oss med disse eldre arbeidstakerne var hvor klare og fargerike ideer de hadde om hva de skulle gjøre som pensjonister. De så for seg at de hadde mange gode år igjen, og da skulle de gå lange fjellturer, få ut båten, lære nye språk eller ta andre kurs på friundervisningen. Noen skulle tilbringe vinteren i Spania, andre skulle flytte nærmere barnebarna.

Nå er det kjent fra pensjonsforskningen at noen seniorer entusiastisk «hopper» inn i en ny tilværelse. Det var likevel en kontrast i hvordan disse arbeidstakerne på rundt 60 år snakket om pensjonisttilværelsen, og hvordan de snakket om jobben. De likte seg på jobb, men de hadde ikke den entusiasmen de hadde hatt da de var yngre. Det hadde blitt mye stress de siste årene, eller de følte ikke at jobben var like meningsfylt.

Ingen av dem hadde tatt opp disse tingene med sin nærmeste leder, i stedet taklet de frustrasjonen ved å tenke på at det ikke var så veldig mange år igjen. Den kreativiteten og det engasjementet de hadde skulle de bruke på ulike prosjekter etter at de hadde gått av.

De som diskuterer med seg selv

Den andre idealtypen visste ikke når de skulle gå av, men de var svært oppmerksomme på at muligheten var der fra de var 62 år. Hvor lenge de ville stå i jobb, kom an på hvor lenge de opplevde jobben som givende og interessant. Noen av dem var i en kontinuerlig diskusjon med seg selv, som denne 64 år gamle salgslederen:

Noen ganger er jeg drittlei. Når jeg skal ut og kjøre. Jeg skal kanskje langt oppi en eller annen dal, og så møter jeg kanskje et menneske som er bare surt. Så har jeg kjørt i mange timer og... Åååh, det er ikke noe verdt å holde på med dette her. Så... Andre dager så er det så gøy å jobbe, så jeg tenker med meg selv at jeg ikke kan slutte enda før jeg liksom er lei hver dag i lang tid.

Andre lot det skinne igjennom at de hadde en sterk posisjon på jobben, på grunn av høy kompetanse eller lang ansiennitet, og at muligheten til å gå av styrket denne posisjonen ytterligere. De behøvde ikke å finne seg i en utilfredsstillende jobbsituasjon, de kunne jo bare gå – og det visste lederen deres også. Dette ga både trygghet og selvtillit.

Disse medarbeiderne hadde god dialog med sine ledere, og kunne være tydelige på hva som skulle til for at de skulle ønske å jobbe videre.

En slående forskjell på disse «forhandlerne» og «hopperne» var at forhandlerne kun hadde vage ideer om hvordan pensjonisttilværelsen skulle bli. «Næh, jeg må vel finne noen nye prosjekter da, så jeg ikke bare blir gående og daffe», var et typisk svar. De skulle nok finne på noe, men det var ikke noe de tenkte mye på. De hadde fortsatt en del ugjort på jobb.

Pensjonsunnvikerne

En tredje gruppe framsto som særdeles jobborienterte. De fikk mye igjen for jobben, både faglig og sosialt, og hadde mye av sin identitet knyttet til jobb. Mange av dem var godt opp i 60-årene, men de hadde ingen planer om å gå av, og de gruet seg til dagen de falt for aldersgrensen og ble skjøvet ut.

Slike eldre arbeidstakere kjenner vi også godt fra tidligere studier. Litteraturen påpeker at de typisk jobber som akademikere eller i frie yrker, og tradisjonelt har de gjerne vært menn – skjønt i de senere årene er det også mange kvinner blant dem. Jobben er livet, rett og slett, og de opplever tanken på livet uten jobb som ganske fremmed.

Som regel fortelles historiene om disse aktive seniorene som elsker jobben i positive ordelag, men vi fikk følelsen av at det også lå noe mørkere under: en frykt for tapet av mening, og den uendeligheten med tid de måtte fylle når jobben forsvant. Her hørte vi ikke om entusiastiske planer for nye prosjekter, og heller ingen trygghet for at noe fant man vel på – disse informantene fryktet at de ville bli tappet for energi og tiltakslyst og bli sittende passivt foran TV.

Denne dystre utsikten handlet delvis om en frykt for å bli «gammel» og ikke lenger bli regnet med. I mange tilfeller handlet det også om noe som var vanskelig i relasjonen til partneren: partneren hadde helseplager og var ikke den aktive livspartneren han eller hun engang var, eller han eller hun hadde ønsker for pensjonisttilværelsen som ikke stemte med det informanten ville. Det å gå av med pensjon ville dermed tvinge fram noen vanskelige samtaler.

Ikke faste grupper

Vi har skissert tre måter å orientere seg på når arbeidslivet nærmer seg slutten, men vi påstår ikke at vi har identifisert tre klart avgrensede grupper: det er flytende grenser, og man kan se for seg at enkeltpersoner kan bevege seg fra en situasjon til en annen over tid. En entusiastisk «hopper» kan bli en unnviker hvis ektefellen blir syk eller faller fra, en forhandler kan plutselig føle seg ferdig med forhandlingene og bli en hopper.

For arbeidsgivere og andre som jobber med seniorer kan det likevel være nyttig å være klar over hvor ulikt mennesker orienterer seg. «Hoppere» kan trenge gode samtaler med sine ledere om hva som skal til for at de kan bruke kreativiteten sin og skape mening i jobben. Unnvikere, derimot, trenger ikke flere forsikringer om at livet gir mest mening på jobb. Derimot kan ledere ønske å forsikre seg om at de ikke klamrer seg fast til jobben av feil grunner og gjør lite hensiktsmessige tilpasninger. God dialog, og kompetanse på hva som motiverer seniorer, er ofte nøkkelen.

Grødem, A. S. & Kitterød, R. H. (2021). Older workers imagining retirement: the collapse of agency, or freedom at last? Ageing and Society, 1-19. doi:10.1017/S0144686X20002044

Dette innlegget er tidligere publisert på nettsidene til prosjektet PensjonsLAB («Nytt pensjonssystem – Legitimitet, Atferdsvirkninger og Bærekraft»), som er et samarbeid mellom Institutt for samfunnsforskning, Fafo, Frischsenteret og Statistisk sentralbyrå. Prosjektet pågår i perioden 2018–2021 og er finansiert av Arbeids- og sosialdepartementet.