Cathrine Løchstøer: Ytre høyre vil så tvil om rettstilstanden i Frankrike etter dommen mot Marine Le Pen

Cathrine Løchstøer  er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT. Dette er spørsmål mange franskmenn stiller seg etter en uke med skarp debatt om rettstilstanden i Frankrike. Én ting er diskusjonen om selve saken – tiltalen og dommen i forrige uke mot Le Pen og en rekke av hennes medarbeidere for underslag av EU-midler i stor stil og over en lang periode. Noe annet er alt som skjer i sakens kjølvann: Der drøftes spørsmål som gjelder grunnverdier i det franske og de fleste vestlige samfunn: Forholdet mellom den dømmende, utøvende og lovgivende makt – og borgernes likhet for loven. 

Samtidig står Nasjonal Samling – som har den største gruppen i den franske nasjonalforsamlingen – i fare for å falle tilbake til tidligere tiders ekstremisme, etter års slit for å komme ut av nå avdøde Jean-Marie Le Pens skygge. Marine Le Pens far og hans brutalt fremmedfiendtlige og anti-semittiske skygge har vært vanskelig å bli kvitt for datteren, men hun hadde tilsynelatende klart det, og var en sterk kandidat til å bli Frankrikes neste president i 2027.

Forbud mot politisk virksomhet

Helt til dommen falt 1. mars. Da løsnet et skred av beskyldninger mot retten og dommeren, anført av Marine selv. Hun avviste hele anklagen og nektet å godta dommen, og hennes medarbeidere gjorde det samme. For dommen inneholdt – i tillegg til å ilegge henne fire års fengsel, de to siste betinget og de to første med fotlenke, dessuten 100 millioner euro i bot – og forbud mot å drive politisk virksomhet i fem år. Hun ville altså ikke kunne stille som presidentkandidat i 2027.

Derfor klandret hun retten for å ha et politisk motiv. Hun innrømmet ingen feil og mente dommen var skreddersydd for å stanse hennes vei mot toppen i Frankrikes politiske system. Hun fikk massiv støtte fra partiet, og gammel-fascister som har holdt seg unna rampelyset de siste årene, dukket opp igjen, samtidig som yngre meningsfeller begynte å si hva de egentlig tenkte – og det var gjenkjennelig for alle med historisk hukommelse. Dette er den virkelige utfordringen for Marine le Pen: Tankegodset er der, selv om det er blitt svekket og til dels endret under hennes lederskap.

Partiet fremstiller fengselsdommen som et påskudd for å kunne fradømme henne retten til å drive politikk lenge nok til at hun taper muligheten til å bli president. Altså er den egentlige dommen forbudet mot å drive politisk virksomhet. 

Dette forbudet stiller henne sjakk matt. Derfor er hun og partiet nå engasjert i et felttog mot at dommere bryr seg med politikk. Lovens forvaltere har satt velgerne og demokratiet til side, mens det egentlig burde vært omvendt, sier hun. Hun mener med andre ord at den dømmende makt ikke skal gripe inn i valgprosesser selv om loven er brutt og beskylder retten for å være korrupt. Dette er et gammelt mantra i partiet som tidligere het Nasjonal Front. Folket i valg er absolutt suverent.

Den dømmende makt strakk seg imidlertid denne gangen: Marine Le Pen anker dommen, og av hensyn til tidsperspektivet, skal ny dom avsies allerede sommeren 2026. Høyesterett må antagelig endre noe på køen av saker, men vil altså komme henne og partiet i møte på denne måten. 

Frankrikes utdanningsminister og tidligere statsminister Elisabeth Borne, som er medlem av president Emmanuel Macrons parti Renaissance (Gjenfødelse), sa i et radiointervju søndag at det er dommernes sak å ta en slik beslutning og at det ikke er et tegn på at dommerne taper sin uavhengighet. Det er nettopp den som gjør Frankrike til en rettsstat, slo hun fast. Hun var også meget klar på et annet punkt: Det er Marine Le Pen og de øvrige tiltalte som har lagt ballen i domstolens hender når de nekter å innrømme skyld.

Endret politisk mønster 

I franske aviser og på nettet har debattens bølger gått høyt siste uke. Dommen og alt som har skjedd i dens kjølvann har gitt opphav til en flom av kommentarer. Hva man mener om den er i ferd med å bli et parameter, en målestokk, for politisk tilhørighet og engasjement. I juristen og filosofen Montesquieus og maktfordelings-prinsippets hjemland engasjerer dette ikke bare Nasjonal Fronts og de andre partienes velgere, men også, og ikke minst, jurister og politiske kommentatorer. Samtidig har dommen åpnet luker for utskjelling, krasse påstander og spekulasjoner. Utfallet kan bli et endret politisk mønster.

Saken oppfattes som et faresignal i etablerte og mer sentrumsorienterte politiske kretser – der partiene har fått en ny grunn til å forsøke å skape allianser og plattformer som kan stå imot presset fra det nå mer aggressive og løsslupne Nasjonal Samling.

Samtidig øyner de tradisjonelle partiene på høyre og venstre side håp om at saken vil svekke Marine Le Pen og hennes parti, slik at feltet åpner seg for et større utvalg kandidater til presidentembetet. At situasjonen oppfattes som komplisert å ta stilling til, er tydeligst på ytre venstre side, der man nok kan si seg enig i Nasjonal Samlings påstand om at dommerne de facto har fått for stor politisk innflytelse. Sentrum-høyre og de mer liberale partiene på venstre side har innsett at nye allianser vil kunne bli nødvendige foran neste presidentvalg og har tro på at feltet dermed er blitt åpnere igjen.

Kan bli målestokk for Europa 

At Nasjonal Samling nå uten videre kan anklages for å angripe rettsstaten gjennom sin anklage mot dommerstanden, gir partiets motstandere i sentrum – både på høyre- og venstresiden – et godt utgangspunkt for valgkampen som etter alt å dømme vil begynne tidlig. Marine Le Pen vil i påvente av ankesaken kunne sitte rolig i Nasjonalforsamlingen og bruke posisjonen til å skape vanskeligheter for de «stuerene» partiene. Hun vil trolig kunne velte regjeringen, som sitter på et svært tynt grunnlag. Det ville være svært provoserende i en situasjon der hele det politiske bildet i Europa er i sterk bevegelse. Men det er ikke sikkert hun velger krisemaksimering – hun vil ha blikket stivt festet på rettssaken om et år. Spørsmålet er om hun kan få sine partifeller som i denne situasjonen føler større frihet enn på mange år, til å beherske seg.

Et spørsmål er hvordan saken observeres i utlandet og hvordan den politiske konjunkturen antagelig kan bety en viss støtte for Marine Le Pen og Nasjonal Samling. Saken i Frankrike kan også bli en målestokk for holdninger til den liberale samfunnsorden i Europa. Marine Le Pen har mange meningsfeller i EU. Men kommentarene til denne saken sitter antakelig ikke løst fra likesinnede i Europa-parlamentet. Hun og partiet har fått en dom, selv om saken er anket. Det kan gjøre det vanskelig å støtte henne. 

Det skal litt til, selv for Marine Le Pens meningsfeller i utlandet, å anklage Frankrike for ikke å være en rettsstat.