Jan Ketil Arnulf: Uten uforutsigbarhet dør høyere utdanning

Jan Ketil Arnulf er professor ved Forsvarets Høyskole og Handelshøyskolen BI.

SYNSPUNKT. En situasjonsbeskrivelse for høyere utdanning som var science fiction for bare to år siden, men som nå beskriver faktiske forhold:

En høyskole lar en KI-chatbot utforme et masterprogram etter NOKUT-standard. Programmet er komplett med kandidatbeskrivelse, læringsutbytter, pensum, pedagogikk og evaluering. Chatbot’en underviser studentene individuelt, og lager eksamensoppgaver. Chatbot’en sensurerer oppgavene, setter karakterer og utsteder vitnemål.

Imens har studentene brukt chatbot’er til å skrive oppgaver. Etter mottatt vitnesbyrd og karakterer bruker de en chatbot til å skrive søknader og CV’er.

Arbeidsgiverne har kravkataloger til utlyste stillinger som er produsert av bot’ene, som også leser søknadene. De rangerer kandidater basert på informasjon om kvalitet, relevans, motivasjon og personlighet som finnes i søknadene.

I denne beskrivelsen kan vi godt ta vekk skolen. All nødvendig planlegging, gjennomføring og evaluering er ivaretatt, for NOKUT-kriteriene finnes i tekst som håndteres av chatboter. Det samme gjelder skolens egne formaliteter, så vekk med administrasjonen. Ut går foreleseren som trøtt leser høyt fra sin gamle powerpoint-presentasjon. Så sparker vi HR-ansatte innen rekruttering og seleksjon fordi deres oppgaver nå gjøres av chatbot’er. Vi sitter igjen med et billig, effektivt og transparent utdanningssystem, med umiddelbar praksisrelevans.

Selv om få innrømmer at hele verdikjeden er automatisert, er hvert av skrittene nå virkelig. Jeg lanserte selv en digital tvilling av meg selv på masternivå i fjor: «Professor Bottulph», som snakket 35 språk, var tilgjengelig døgnet rundt og kunne redegjøre for alle ideene til professoren og alt annet rundt kurset.

Men stopp litt. Min gamle mattelærer sa at størrelser på begge sider av likhetstegnet, kan kanselleres mot hverandre. Hva skjer hvis vi tar vekk KI-chatbot’en, som finnes i alle ledd i historien?

Vi oppdager umiddelbart en skole for og av mennesker, med ukjent potensiale, ukjent fremtid og ukjente oppgaver i bedrifter. Språkrobotene kan nemlig bare kalkulere på alt som er forutsigbart. Sånn er ikke livet.

Uforutsigbarhet er nemlig kjernen i vår eksistens, på tre nivåer: I biologisk sammenheng vil enhver forutsigbar organisme bli utryddet av jegere som spiser sånne, så alle vesener er programmert til en viss uforutsigbarhet. I sosial sammenheng må hjelp til andre balanseres mot risikoen for å bli utnyttet. Rene altruister dør ut. Sosial beskyttelse er avhengig av at beskytterne også overlever. Og til slutt må du ikke bli en rugekasse for andres gener. Forplantning krever at du blir med på en risikabel auksjon om best avkastning på DNA’et. Sjalusi og tiurleik følger dessverre med – «love hurts».

Det er oppskriften på et paranoid eller totalitært mareritt dersom tankene og valgene dine er åpenbare for folk og fe omkring deg. Privatliv, mental balanse og fritt valg er selve kjernen i mental sunnhet. Vi er villige til å dø for retten til å være i alle fall litt uforutsigbare.

Denne opplagte siden ved mennesket blir i stor grad holdt utenfor av vitenskapene. Psykologifaget er et kollektivt forsøk på å gjøre mennesket forutsigbart gjennom forskning på læring, atferd, personlighet motivasjon og diagnoser. Det eneste vi kan si med sikkerhet, er at vi ikke kan forutsi folks atferd med noen overbevisende presisjon. Og ingen professor i finans kan forutsi et skikkelig krakk.

Utdanningsvesenet har hatt en tekst-fetisjisme siden antikken, som har strevd med å gjøre folk flest, leg og lærd, rektor og student, til produsenter av lange og vanskelige setninger. Matematikk, språk, logikk og i nyere tid maskinlæring fortsetter å polere løftet om at hvis du er intelligent nok, vil verden være forutsigbar. Snart kommer den store, stygge kunstige intelligensen og fanger deg!

Akkurat nå ser ikke situasjonen i Silicon Valley ut til å bekrefte dette. All verdens GPT’er står rådløse overfor finanskrakk, bobler, bisarre presidenter, meningsløse kriger, nisser og nett-troll. Vår sosiale verden er en uforutsigbar, såkalt «emergent» tilstand som ikke kan forutsies fra utgangspunktet.

Menneskets naturlige utvei til nok forutsigbarhet heter «tillit» og «relasjoner». Vi vet at vi kan bli spist, latt i stikken eller bedratt og er vanligvis sunt paranoide. Derfor har vi alltid håndtert usikkerhet gjennom å inngå forpliktende relasjoner der vi kjenner hverandre og hverandres tilbøyeligheter. Vi knytter bånd og lærer oss å håndtere det sosiale kaoset som krever så mye av oss. Det ligger i størst grad utenfor språket.

Streben etter «mest utdanning og forskning for pengene» har tryllet fram en verden som språkrobotene faktisk kan, og kanskje bør overta. Der studenter, lærere og ledere gjemmer seg bak sine skjermer i sosial fobi og berøringsangst bør vi reise oss og utvikle felles sosiale muskler igjen.

De greske skolene kaltes «gymnaser» av ordet «gymnos», naken, fordi man gikk naken der. Det virker åpenbart skremmende på dagens aktører som ikke engang tør å dusje på skolen. I stedet har vi blitt enda mer pripne: Vi lar også personlighet, relasjoner og konflikter forbli en privatsak.

Språkrobotene er en fabelaktig invitasjon til produktiv innovasjon, men vil bare gjøre oss dummere dersom vi faktisk rasjonaliserer bort oss selv. Vi må gjenoppdage det sosiale livets uforutsigbare effekt på økonomi, politikk og organisasjoner. Skolene må tenke nytt om sin rolle som kulturprodusent i vid forstand, eller gå inn i historien som web-basert kursvirksomhet.