Arbeidspraksis inkluderer, skaffer nettverk og bygger bro til arbeid

I VELFERD.NO KUNNE vi lese et innlegg den 30/6-20 som hevder at arbeidspraksis reiser mur mellom de som har jobb og de som står utafor. Med lang erfaring innen arbeidsformidling, så kan vi berolige skribenten med at den muren var der lenge før arbeidspraksis kom inn i bildet.

Folk som står utafor jobb, står utafor det meste. I Norge er det å være i jobb en svært viktig byggestein i vår identitet. Gjennom jobb utvikler vi oss, skaffer oss nettverk, skaffer oss venner med samme interesser, blir bedt med i forskjellige sammenhenger og inkluderes i samfunnet. Så enkelt, men og så vanskelig.

VI ER ENIGE med skribenten om at arbeidsledigheten er mye større enn de offisielle tallene. Vi ønsker at mennesker på ulike arbeidsrettede ytelser tas med i statistikken. Målet må jo være å få alle i jobb, uavhengig av type ytelse.

«Tiltaksarrangører og virksomheter som får gratis arbeidskraft i en begrenset periode, er vinnerne», står det i innlegget. Og videre fremstilles den personen som er i arbeidspraksis som «den store taperen». Ordet svarteper blir også brukt.

Kjære skribent: ordets makt er sterkt. Hva vi som tiltaksarrangører vinner vet jeg ikke; vi har jobbveiledere med høy arbeidsmarkedskompetanse og kjennskap til lokalt næringsliv. Vårt viktigste mål er at «Ola Nordmann» kommer seg i en betalt jobb og klarer seg selv videre.

DE FLESTE AV oss tiltaksarrangører har ikke lov til å ta ut overskudd fra bedriften. Vi tjener ikke private penger på dette. Det hevdes at skattebetalerne betaler tiltaksarrangøren. Ja, i en veldig enkel verden så kan det vel sies sånn. Skattebetalerne betaler også for de som mottar sykepenger, for de som får dekket utgifter til barnehageplass, for at du skal få behandling på sykehus, for at veiene skal oppgraderes og for at barna våre skal få gå på skole.

Dette er vel ordninger som ville vært dumt å ta bort? Like dumt som å ta bort muligheten for at mennesker som står utenfor arbeidslivet skal få en sjans til å komme inn i det. Visste dere at de som mottar ytelser fra Nav også betaler skatt? Vi alle sammen bidrar inn i vårt eget velferdssystem. Ferdig snakket.

I ARBEIDSRETTEDE TILTAK så trekker vi opp folk: vi heier og motiverer, vi synliggjør ressurser, vi viser muligheter, vi utfordrer til egen-innsats og vi utfordrer den det gjelder til å ta ansvar for sitt liv. Vi er mannskap på skuta, og deltaker er kaptein.

At skribenten påstår at vi trener opp folk til å anse seg selv som lite verdifulle, er et trist utsagn. Dersom det skjer, må deltakere snarest bytte jobbveileder/saksbehandler/arbeidspraksisplass eller arbeidsgiver. Ta ansvar, vær kaptein.

Når det er sagt, så er vi hjertens enige med skribenten om at deltakere som er klare for jobb selvfølgelig skulle fått ordinær kontrakt og lønn fra dag en (da er de vel strengt tatt arbeidssøkende, ikke deltakere?). Men hva tenker arbeidsgivere om det? Har næringslivet blitt tilstrekkelig utfordret på dette? Er det mulig for en arbeidsgiver å «hoppe i det?» Har Nav de rette insentivene? Vi jobber tett med bedrifter i næringslivet; vi vet deres behov, deres krav og deres muligheter.

Les også: Arbeidspraksis står i veien for arbeid

OFTE TAR VI på oss «arbeidsgiver-hatten» for å forstå hvordan dette fungerer. Det vi vet er at rekruttering er lik kostnader og ressursbruk. En arbeidsgiver vil gjerne sikre seg at en ny-ansatt oppfyller bedriftens behov. Det handler å få drifta til å gå rundt, sikre at produkter blir levert, sikre at inntekter kommer slik at utgiftene kan betales.

Mange bedrifter driver med marginal fortjeneste. Har de da råd til å feile med rekruttering? Nei, sier mange. For mange bedrifter handler rekruttering om å sikre at den daglige driften flyter; at ansatte kommer når de skal, avtaler fri, lærer seg rutiner og oppgaver og jobber selvstendig. Kravene til å fungere i hvilken som helst jobb er høy.

VI SKJØNNER FAKTISK godt at en arbeidsgiver behøver å sikre seg at en deltaker er stabil i oppmøte og viser potensial til å bidra til stabil drift. Så er det opp til oss tiltaksarrangører å avklare om en arbeidspraksis kan føre til lønnet arbeid, og når det skal skje og hva som må til.

Vi, som tiltaksarrangør, bruker ikke useriøse bedrifter når vi rekrutterer – og da mener vi bedrifter som skribenten refererer til som systematisk utnytter «gratis» arbeidskraft. Vi har selvfølgelig en høy standard på hvem vi samarbeider med. Dersom dette er et problem, så må oppdragsgiver (altså Nav) sette inn krav til oss leverandører, og sette inn kontrolltiltak og sanksjoner.

DET RETTES KRITIKK mot Nav som ikke er resultatorientert. Her tar skribenten feil. Nav har tatt store sjumilssteg innenfor resultat-kategorien. Vi blir målt og veid på resultater i form av formidling til arbeid/utdanning eller andre arbeidsrettede tiltak. Målet er alltid arbeid. Vi får ikke applaus for kartlegginger og rapporter, men det inngår som en del av oppdraget.

Avslutningsvis i innlegget så foreslås det en løsning; IPS. Vil minne om at IPS er en systematisk måte å jobbe på for å oppnå ordinært arbeid for mennesker med alvorlig psykiske lidelser. Dette er en spennende metodikk og den er basert på forskning. MEN, den når bare en brøkdel av alle de menneskene som står utenfor arbeidslivet.

HVA MED DEN person som har ADHD, eller den som har sosial angst, ADD, asperger, autisme, mage-tarm-syndrom, lærevansker, muskel/skjelett-lidelse, multippel sklerose eller ikke har noen diagnose i det hele tatt – men fortsatt står utenfor arbeidslivet.

Forløperen til IPS er SE (Supported Employment). SE-metodikken virker til å ha slått rot og de senere årene blomstret som en foretrukket metodikk – det er vi glade for. SE har som mål at personer med omfattende og sammensatte støttebehov skal så raskt som mulig utplasseres på en ordinær arbeidsplass og få opplæringen der.

– Selvfølgelig, tenker vi! Og så må det være vårt ansvar som tiltaksarrangører og bedrifter å sørge for at denne personen har en reell mulighet til å få et lønnet arbeid så raskt som mulig.

VI JOBBER DAGLIG med å skape en kultur i næringslivet for å ansette folk i ordinære stillinger. Folk som har eller har hatt ulike utfordringer. Folk som ønsker å jobbe på tross av utfordringer. Vi er enige med skribenten om at man kan få svært lojale medarbeidere når man rekrutterer fra utenforskap, men vi gir også kred til alle de arbeidsgiverne som tar imot deltakere med usikre fremtidsutsikter i arbeidspraksis -og ansetter dem.

Dette er komplekst, men enkelt oppsummert kan vi si at vi må tilpasse innsats og tiltak ut fra deltakers og bedrifters behov. Næringslivet må i større grad ansvarliggjøres, og tiltaksarrangører må jobbe målrettet på vegne av deltaker. Målet er arbeid.