Bjarne Berg Wig: De flinkeste vil ikke mer

Bjarne Berg Wig er fagbokforfatter.

SYNSPUNKT. En stor del av arbeidsdagen går med til enten å svare på byråkratiske krav, eller til endeløse møter om ting som ikke fungerer som planlagt. Det oppleves som et budsjettproblem, men det skyldes noe mer fundamentalt: Nemlig et sentralisert mål og resultatstyrings-system som skaper flere problemer enn det løser.

Metodene stammer fra den industrielle «management»-filosofien som bredte om seg tidlig i forrige århundre. En filosofi der man betraktet organisasjon som en maskin som kunne styres ovenfra gjennom mål og instrukser, og der kunnskapen ble konsentrert i sentrale «ekspert»-staber.

Virkningen av dette kan vi observere i mange sammenhenger:

• Rundt 9 av 10 IKT utviklingsprosjekter i kommunene mislykkes.
• Mange kommuner må bruke store ressurser på ekstraundervisning for enkeltelever. Elever (oftest gutter) som ikke fungerer godt innenfor det vanlige klasserommet, må ha kostbar ekstra oppfølging (ITO).
• Stabile helsekøer.
• Høyt sykefravær.

Konsekvensene er omfattende. Den norske legeforening skriver om den nye Helseplattformen i Midt-Norge: «Penger som skulle ha vært brukt til pasientbehandling, må nå brukes for å redde et datasystem som aldri kommer til å fungere godt i Norge»

W. Edwards Deming (1900-1993) skrev en gang at en «god person taper mot et dårlig system – hver gang». Deming introduserte en annen tilnærming basert på systemforståelse og på menneskenes medfødte ønske om å lære og utvikle seg, men han nådde ikke fram i kampen mot den dominerende ledelsesfilosofien, som han skrev, «har ødelagt vårt folk».

Når virkningen av et system er helt annerledes en det man ønsker, er det de mentale modellene – kunnskapen – som skiller lag med virkeligheten. Virkeligheten er en tålmodig læremester, hvis vi er villige til å lytte.

En organisasjon er et komplekst system som aldri stemmer med et organisasjonskart, eller hvordan det er beskrevet formelt. Den består av mange gjensidig avhengige relasjoner, som sammen skaper en virkning. Et system er som et symfoniorkester bestående av 140 gode musikere: Det hjelper ikke hvis de ikke spiller godt sammen. Selv fremragende musikere kan ødelegge en symfoni selv om de gjør sitt aller beste, men spiller feil melodi.

Ledelse handler om å få alle delene av et komplekst system til å virke sammen for å optimalisere dets virkning. Og «motoren» i dette systemet er menneskenes iboende ønske om å gjøre en god jobb. Man trenger ikke lære bort Lean eller «implementere» kontinuerlig forbedring.

Jeg har jobbet praktisk med forbedringskultur og Lean, skrevet flere lærebøker, og undervist i systemtenkning gjennom snart 40 år. I alle disse årene her jeg med selvsyn sett og opplevd ansatte, ledere og tillitsvalgte i alle typer virksomheter få til glitrende prestasjoner, bare rammene og forutsetningene ligger til rette. Selv middelmådige og sløve «sjåfører» kunne i løpet av kort tid bli som formel-førere. Ikke alene, men sammen med sine kollegaer i et oversiktlig og krevende samspill.

I pasientbehandling, i teknisk kommunale tjenester, i petrokjemisk industri, i offshore eller i skoleverket. Med langsiktig lederskap, og dyp forståelse for utvikling av lærende systemer slik som Dr. Deming i sin tid bidro til i Japansk industri, kan alle virksomheter bli fremragende. Jeg har hundrevis av eksempler. 

Å sammenfatte og foredle disse helt konkrete erfaringene fra de beste private og offentlige virksomhetene i Norge og i verden, og gjøre dem til «main stream», vil dramatisk redusere sykefraværet og forbedre kvalitet og produktivitet. Det vil dramatisk endre den politiske agendaen til utvikling av adaptive lærende organisasjoner, der alle ansatte er engasjert i å forbedre utførelsen, fjerne unødvendig sløsing og lære og lære sammen. Fra styrende til lærende lederskap.

Men jeg har dessverre også altfor ofte sett at «profesjonelle» toppledere har kommet og ødelagt slik gryende forbedringskultur, både med konkurranseutsetting og mål og resultatstyring. Konkurranseutsetting sammen med målstyring har vært som professor Noralv Veggeland (1941-2014) engang kalte «to onde tvillinger».

Mange politikere vil mange bra ting, men får det ikke til. Problemet er at de forsøker å løse problemer før de forstår de systemiske sammenhengene. Et regneark, eller et møterom er ikke virkeligheten. Dermed fatter man feil beslutninger som igjen skaper en kjedereaksjon av problemer som igjen krever nye tiltak og en evig runddans av bortkasta «brannslokking». Ser vi på mange av dagens politiske prosesser, er en vesentlig del av dem, slik «brannslokking» etter velmenende men feilaktige beslutninger.

Tidligere offiser og diplomat Andre Mundal har skrevet boken «De flinkeste slutter», som tilbyr en usedvanlig ærlig analyse og sender et klart varsku om de alvorlige konsekvensene hvis ikke kursen endres i norsk politikk og offentlig sektor.